Død, død og mer død

Det er død overalt. Skjeletter er pyntet opp i hverdagslige og festlige situasjoner. Både menn og kvinner går rundt, sminket som levende døde. Det arrangeres skjønnhetskonkurranser for de døde. Kaker og sukkertøy som knokler og hodeskaller selges overalt. Døde slektninger og venner æres i hjemmene og besøkes på kirke­gårdene. Det handler om død, død og mer død.

Dette er den meksikanske feiringen av de dødes dag, Día de Muertos, de tre dagene i månedsskiftet oktober – november. En kort stund synes livet å være overveldet av døden og de døde.

De dødes dag i Mexico er selvfølgelig ikke enestående for hvordan hele samfunnet markerer sine døde, men intensiteten, og hvordan dette skjer med fest og jubel, er påfallende. Allehelgensdag i andre land er som regel en mer alvorlig affære, uten videre festivitas.

Halloween har en lignende feiring av det dystre 
og makabre som de dødes dag, men er ikke knyttet til faktiske døde mennesker. ­Ingen minnes mormor ved å sende utkledde­ unger fra dør til dør. Men hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Hvordan 
ville det vært om vi tok barna med til 
mormors grav – fullt oppkledd i all sin halloweengru – før de gikk ut og tigget godteri.

LES KOMMENTAREN: Vi treng alle å leike oss med mørket

Opp ned

Når man først opplever feiringen av de dødes dag, er det lett å bli overveldet av karnevalspreget. De døde er plutselig midt blant de levende. Det er en verden snudd opp ned. Selv kjente­ døde meksikanere dukker opp her og der, ­malerinnen Frida Kahlo er spesielt mye ute og går. Den overdådig og svært så ­borgerlig antrukne skjelettfruen Catrina­, med sin enorme hatt, er også blant de mer prominente skikkelsene. Hvem Catrina måtte ha vært som levende vet ingen. Det er som død hun er blitt en kjent og kjær figur.

De døde man selv kjenner er først og fremst bare tilbake. Alter for døde familie­medlemmer blir satt opp i hjemmene. Man besøker sine døde på kirkegårdene. ­Gravene blir dekket av lys og blomster, samt med mat, drikke og spesielle gjenstander de døde satte pris på da de levde. Dette utelukker ikke sorg, men oppmerksomheten er rettet mot det positive man en gang hadde med de ­avdøde – og for så vidt fremdeles har. Gjennom å minnes og markere det som var fint, sammen med de som en gang var blant oss, føres samtidig forholdet videre. Hvordan de etterlatte drar til gravene, og hvordan knokler og hodeskaller preger symbolikken, innebærer dessuten at man forholder seg 
til de døde slik de er i dag: som bein i jorden.

LES OGSÅ: Ønsker grøss og gru inn i kirken

Minnes voldsofre

Om de døde minnes med glede, og ­døden feires med fest, forsvinner heller ikke alvoret. De dødes dag er også en ­anledning til å bringe tilbake de som fremdeles burde vært i de levendes ­rekker. Mange er blitt drept på grunn av kriminalitet eller politisk vold i dagens Mexico. Store alter med lys og blomster på gater og torg, minner om ofrene for den voldelige krigen mot narkotika, politisk vold og ulike former for hatkriminalitet. De tusener av meksikanere som bare er forsvunnet de siste årene, og som antagelig aldri vil komme tilbake, minnes også på dette viset.

På godt eller vondt: de dødes dag gjør at de døde ofte forblir med de levende. I hvert fall lenger enn i land med en kultur for å gjøre hva man kan for ikke å minnes de døde, slik de er nå. Så lenge man minnes, blir man husket, både som hvordan man var som levende og hvordan man fysisk er som død.

LES OGSÅ: Kirken drømmer om norsk thanksgiving

Det kulturelle mønsteret

Hvordan de dødes dag er blitt som den er blitt i Mexico, har samtidig sammenheng med helt spesielle forhold i den meksikanske historien. Den dominerende aztekerkulturen hadde et sterkere fokus på død enn få andre samfunn. Ikke bare spilte dødsguddommer som Micteacacihuatl en viktigere rolle i aztekisk tro enn i de fleste andre religioner.

Den spesielle offerkulten innebar også at døden var adskillig mer nærværende. Døden ble fremstilt overalt og virkelige hodeskaller dekorerte hele vegger i enkelte templer. Det meksikanske fokuset på døden overlevde overgangen til kristendommen og ble i stedet integrert nettopp i den spesielle markeringen av allehelgensdagen.

LES OGSÅ: «Snill halloween» stadig mer populært

Døden byr opp til dans

Det er også aspekter i den vest-
europeiske kulturen som kunne ha vært grunnlag for en lignende markering av døden og de døde. I tidligere frem­stillinger bød døden stadig opp til dans når vi skulle ­ledes ut av vår tilværelse. Vi går til gravene til venner og slektninger, men de fleste 
av oss forholder seg ikke bevisst til hvordan de er nå.

Vi er besatte av spøkelser – ikke minst gjennom Norges viktigste religiøse fjernsynsprogram Åndenes makt – men disse rastløse åndene representerer en avstand til hvordan de døde er som ­fysiske skikkelser. Spøkelsene er dessuten sjelden personer vi kjenner selv, men heller skikkelser som dukker opp når helt nye mennesker flytter inn i et gammelt hus.

I løpet av noen få år har halloween ­utviklet seg fra noe man så vidt hadde hørt ble feiret i USA, til en av de mest ­populære høytidene. Dette viser at det er god plass for en feiring av de fysiske aspektene ved døden, også i vårt land. Spørsmålet blir om dette noen gang også vil utvikle seg til en høytid der vi ikke bare forholder oss til døden som et mer upersonlig fenomen, men også til våre egne døde.