Den gode hjelper
FRIVILLIGHET: Pernille Lemming er frivillig, og må daglig minne seg selv på at det hun gjør er nok. Helst vil hun hjelpe alle, men det går rett og slett ikke nå.
– Jeg fikk medlemskapet i dåpsgave av min bestemor. Så jeg har vært aktiv i Røde Kors stort sett hele livet, sier Pernille Lemming.
Hun er for øvrig frivillig i Røde Kors i Indre Østfold som har hovedkontoret sitt i Askim. Der står de vegg i vegg med frivillighetssentralen. «Gode naboer» kaller Lemming dem.
Denne saken inngår i en serie der Vårt Land har møtt tre mennesker som daglig møter folk som oppsøker hjelp.
Les de andre sakene her: Krisearbeiderne om kriseåret: – Vi vil helst hjelpe alle
Som aktiv frivillig bistår Pernille Lemming med mye av Røde Kors sin aktivitet i området. Hun møter mennesker som trenger fellesskap, deler ut mat, lager middager og mye mer. Når Vårt Land møter henne har hun nettopp kommet hjem etter å ha vært med på Røde Kors sitt ferietilbud «Ferie for alle».
Jeg skal jo fylle på for de jeg møter, men da trenger også jeg iblant påfyll fra andre
Røde Kors har også merka oppgang i folk som sliter og som ber om hjelp. Lemming har møtt mange fortvilte mennesker det siste året.
– Du tenker at vi burde kunne klart dette bedre. Jeg har holdt på med dette i mange år. Det har alltid vært folk i lavinntektsyrker, men det har økt nå.
Dette har ført til økt pågang hos Røde Kors. Flere vil ha middag, og flere søker om feriehjelp. Selv som frivillig har Lemming vært nødt til å si nei til folk, det er ikke alltid de har plass nok til alle.
Er det godt nok?
Når hun sier nei kommer også følelsen av å ikke hjelpe nok folk for Pernille Lemming. I år var det mange som ikke fikk tilbud om «Ferie for alle». Det var verken nok frivillige eller nok uker i sommeren til å tilby alle søkere plass.
Da forsøker Lemming å se det positive med det.
– Vi vil helst hjelpe alle. Men vi klarer likevel å hjelpe mange tusen med å få en god sommeropplevelse. Så jeg prøver å si til meg selv at det må vi være fornøyd med.
I tillegg må Lemming ofte minne seg selv, og andre frivillige i Røde Kors, på at de ikke kan gjøre alt. Det er rett og slett visse ting de ikke får hjulpet med, samme hvor stort ønsket om det er.
– Du føler på at du gjerne skulle gjort mer. Og du blir litt sint. Vi prøver å si til oss selv at vi gjør vår del. Så er det andre som også gjør noe. Da blir det ikke så gærent.
Trenger pauser
I rollen som hjelper finnes alltid frykten for å bli for proff, forteller Lemming. Likevel er hun ikke bekymra for å bli det hun kaller «nummen» av alle inntrykkene.
– Jeg er bevisst på det, men jeg føler ikke jeg har blitt det. Det er et nytt menneske hver gang. En ny, unik historie.
Derfor sørger hun for at det aldri blir for mye, og aldri for mange historier. De hjelper hverandre i Røde Kors, og hun sørger for å ha pauser.
For Pernille Lemming handler dette om forskjellige ting. Tid til familie, gård, skog og jobb. Hun er flink til å bruke tid med kollegaer i Røde Kors.
Der kan de debrife og prate om det som er vanskelig, sammen.
– Jeg prøver å holde en balanse i livet. Jeg skal jo fylle på for de jeg møter, men da trenger også jeg iblant påfyll fra andre.
