De så mennesket, ikke muslimen
Blant speidere i dette kirkerommet opplevde Rania Maktabi hverdagsintegrering da hun kom til Fredrikstad for 36 år siden.
Barn rauser inn dørene til Metodistkirken i Fredrikstad. De skal på speidermøte. I strømmen kommer også Rania Maktabi. Speiderarbeidet her har spilt en viktig rolle tidlig i livet hennes.
Nå er hun tilbake.
– Her var det trygt, sier hun og ser seg rundt.
En god del er forandret siden hun var her sist, men hun kjenner seg igjen. Nabobygningen der speiderjentene hadde møter i kjelleren er imidlertid solgt.
LES OGSÅ: Elever og asylsøkere undervises samme sted
Takk, Fredrikstad
Speideren bidro til at hun ble integrert i det norske samfunnet da familien flyktet fra Libanon. Far hadde dratt til Norge i forveien, men 8. januar 1976 landet mor med tre barn på Fornebu. Eldste datter, Rania, var 12 år.
På nøyaktig samme dato skrev hun i år et innlegg i lokalavisa Fredriksstad Blad. Det hadde overskriften «Takk, Fredrikstad».
– Jeg tenkte på å bruke anledningen til å kommentere dagens flyktningsituasjonen, men det ble til at jeg skrev om det jeg selv hadde opplevd, sier Maktabi.
Det religiøse er mye mer framme i dag, og det er et tap for det religiøse og kulturelle mangfoldet
– Rania Maktabi
Rania Maktabi er nummer to fra venstre i rekka av storspeidere fra Metodistkirken når de feirer St. Georgs dag, minnedagen til speidernes skytshelgen. Foto: Privat
Rørte jordbær
Hun hadde lyttet til statsminister Erna Solberg som i sin nyttårstale snakket om hvor viktig det er med hverdagsintegrering. Det er nettopp det hennes familie har fått oppleve over mange år i Fredrikstad. Hun lister opp alle som hjalp henne og familien til å finne en plass i det norske samfunnet:
«Takk til hele Arntzen-familien adresse Kråkerøy og Hvaler for fisketurer, holmeturer, hjemmebakte rundstykker, sursild, og Evert Taube. Takk for gjestfrihet og for rørte jordbær hos Sonja og Ole-Arnt på julaften året vi flyttet til byen. Takk, Solveig, Grete og Haldis for vennskapet med mor.»
Maktabi fortsetter med å takke Laila som fulgte henne første skoledag, Åse, som ga henne ekstraundervisning i norsk, Fredrikstad Høyre som ba faren stå på partilista, Anne-Lise i Fredriksstad Blad som trykket hennes første innlegg i avisa, Christin, Beate og metodistspeideren «for at de så ungdommen fremfor muslimen».
«Dette er hverdagsintegrering. Det tar mange år. Det tar egentlig aldri slutt. Takk, Fredrikstad!» avslutter hun innlegget.
LES OGSÅ: Iman beklager bursdags-uttalelser
Åpne armer
Maktabis familie bodde først i Oslo, men da de flyttet, oppdaget hun en forskjell: Folk i Fredrikstad stilte hyggeligere spørsmål.
En venninne inviterte henne med til speideren i Metodistkirken.
– Hvorfor takker du speiderne for at de så mennesket, ikke muslimen?
– Jeg var ikke en troende, verken den ene eller andre veien. Speiderne tok imot meg med åpne armer og spurte ikke så mye om tro. Det syntes jeg var behagelig, for da slapp jeg å forsvare meg. Jeg spurte nylig en venninne om dette ville vært mulig i dag. Hun svarte: Neppe. Det religiøse er mye mer framme i dag, og det er et tap for det religiøse og kulturelle mangfoldet, sier Rania Maktabi.
Sekulær muslim
I dag kaller hun seg sekulær muslim fordi hun kjenner tilhørighet til religionen hun er født inn i.
Rania Maktabi spør seg om Metodistkirken er spesielt romslig. Da hun flyttet til Molde for å studere, banket hun på dører for å leie seg rom. Flere spurte om hennes tro og var avvisende da de hørte at hun var muslim.
– Da lærte jeg meg forskjell på Vestlands-kristendom og Fredrikstad-kristendom, sier hun og smiler.
LES OGSÅ: Redd for at bursdagsfrykt sprer seg
Ble stolt
Iacob Nordby var en av lederne da Rania Maktabi var med i Speideren, og Vårt Land har invitert ham til å møte henne i kirken.
– Jeg håper den holdningen du erfarte fremdeles lever i kirken, sier han.
Nordby ble litt stolt da han leste innlegget hennes, menlurer på om speiderne var prektige?
– Nei, og det var så behagelig, sier Maktabi.
Iacob Nordby tenkte ikke da at de integrerte en innvandrer.
– Nettopp det at vi ikke gjorde det til et program, var kanskje viktig. Samtidig var det få innvandrere den gang, og det gjorde nok at integreringen gikk lettere. Nå er det så mange. Derfor er det også tydeligere fronter og større bevissthet på religiøs identitet, sier han.
– Burde dere som kirke hatt integrering på programmet?
– Vi snakker om å gjøre noe mer, men det må skje naturlig. Det må bli et felles engasjement slik at vi ikke brenner ut ildsjeler. Vi ser for oss at dette kan være noe som fenger familier, sier Iacob Nordby.
Første gang jeg fikk overnatte ute, var med speideren. Jeg unnlot å fortelle mine foreldre at det ikke var voksne med
– Rania Maktabi
Overnatte ute
Selv om Maktabi hadde vært i landet i fire år, kjente hun seg likevel som en observatør blant de eldste i speidergruppen der hun var fra hun var 16 til 18 år gammel. Men hun ble godt mottatt, og friheten var noe av det fineste med å være speider.
– Det var deilig at vi fikk ordne alt selv. Første gang jeg fikk overnatte ute, var med speideren. Jeg unnlot å fortelle mine foreldre at det ikke var voksne med, sier hun og ler høyt.
Skiturene om vinteren, bål om sommeren, all moroa i kirken – hun husker det som gode opplevelser.
– Her var det takhøyde. Vi fikk gå rundt i kirkerommet, et hellig rom. Tenk det, sier Maktabi, som er forsker ved Universitetet i Oslo.
I dag har småspeiderne møte i kirkerommet. Rania Maktabi og Iacob Nordby blir med når speiderne øver på pingvindansen som de skal fremføre på karneval neste helg. Rytme og lyd kommer fra instrumenter de har laget selv av glass med skrukork.
– Så hyggelig. Jeg kjenner varmen, sier Maktabi etter at alle har holdt hverandre i hendene og til slutt framført speiderbønnen.
I fotoalbumet finner Rania Maktabi minner fra oppveksten. Hun skrev nylig et leserbrev der hun takket en rekke mennesker i Fredrikstad for hva de hadde gjort for henne og familien da de var nye i Norge. Foto: Erlend Berge.
LES OGSÅ: – I dag søker vi ikke lenger frelse, men god helse
Lære koder
– Hva kan en kirke gjøre for å integrere?
– Jeg har stor tro på speideren. For meg laget de et rom for å lære koder. Jeg lærte å tenne et bål her. Jeg lærte å kle meg på tur, jeg fikk råd av venner. Jeg tror på det å gjøre ting sammen, sier Rania Maktabi.
Gruppeleder for speiderne, Rita Standahl, er opptatt av at flyktningbarn «slippes løs» i nærmiljøet. Hun erfarer at norske foreldre engasjerer seg i hverdagsintegrering når barna kommer inn i skoleklassene. Det har hun selv vært med på.
I bydelen Cicignon der kirken holder til i Fredrikstad, bor det en god del innvandrerbarn, men ingen av dem er med i metodistspeideren akkurat nå.
– Noen prøvde seg i fjor, men fant ut at det ikke var noe for dem. Vi har en åpen dør for alle og oppfordrer speiderne til å invitere med seg venner, sier hun.
Skulle noen si ja til invitasjonen, er metodistspeiderne alltid beredt.
Kjell Kvamme er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land. Han har arbeidet i Vårt Land siden 1996 og har tidligere vært deskjournalist, presentasjonssjef og nyhetsleder i avisa. Han skriver blant annet om forfulgte grupper, religiøse minoriteter og menneskerettigheter.
