– «Corny» å tro at en statsråds kjønn påvirker politikken

– Så skriver vi historie i dag. Ine Eriksen Søreide blir den første kvinnelige utenriksministeren i Norge, og det er flott, sa en tydelig stolt statsminister Erna Solberg da den endrede statsrådskabalen var klar i går.

Ikke nok med dét: I Norge innehar kvinner nå de tre fremste statsrådpostene: statsminister, finansminister og utenriksminister.

Kun i Filipinene og Sveits – samt i Liberia en fem dagers tid – har det skjedd tidligere, kunne Solberg meddele pressen.

Prikken over likestillings-i’en er at Marit Berger Røsland overtar den andre statsrådposten i Utenriksdepartementet (UD) når hun nå blir EØS- og EU-minister.

BERIT AALBORG: «Lekmanns-kortet» og andre hersketeknikker

Skuldertrekk

Likevel er forståsegpåerne sparsommelige med de store ordene for anledningen.

– Mange land har kvinnelig utenriksminister. Der er Norge­ langt bak i rekka, så dette er ikke viktig. Det er dessuten bare en tilfeldighet at en kvinne ennå ikke har hatt den jobben, sier Janne Haaland Matlary­, ­professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Selv var hun statssekretær i UD for KrF da Knut Wollebæk var utenriksminister i Bondeviks første regjering (1997–2000).

– UD var ikke en mannsbastion på den tiden?

– Nei, nei, nei. Det er akkurat som på universitetet. Det tar lang tid før vi får like mange kvinnelige som mannlige professorer – men det kommer. Det er synd hvis all oppmerksomheten rettes mot at Ine er kvinne, sier Matlary

I dag er hun Høyre-medlem, kjenner Søreide godt og er full av lovord om partifellen.

LES OGSÅ: Kampen for livet i Guatemala

Signaleffekt

– Mye har skjedd i det norske diplomatiet de siste 20–30 årene. I 2003 fikk vi det første aspirantkullet der kvinner var i flertall. Der skal UD ha ros, selv om det er mye igjen å gjøre, sier Halvard Leira ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Seniorforskeren mener utnevnelsen har innenrikspolitisk ­betydning:

– En ting er å snakke om like­stilling, noe annet er å se det. Dette har signaleffekt på et saksfelt som har vært mannsdominert.

Internasjonalt er det fortsatt «åpenbart en overvekt» av menn i diplomati og blant utenriks­ministre, ifølge ham.

– Det har vært en viss tradisjon for at kvinner får statsrådposter som regnes som «mykere», slik som sosial og helse. Det var her kvinner først kom inn i ­politikken. Gro Harlem Brundtland ­begynte for eksempel som miljøvernminister, sier Leira, som har skrevet om kjønn og diplomati i historisk perspektiv.

LES OGSÅ: Ap-politiker mener partiet Rødt bikker mot å være et religiøst parti

«Corny»

– Har kjønn noe å si for hvilke saker som prioriteres og hvordan de løses?

– For meg blir kjønn som ­politisk forklaringsfaktor litt corny i den sammenhengen. Utvalget av kvinnelige utenriks­ministre er uansett for lite til å si noe om systematiske forskjeller

Det er snarere den enkeltes interesseområder og partienes politikk som er avgjørende:

– Espen Barth Eide var en ­annerledes utenriksminister enn Jonas Gahr Støre, selv om begge er Ap-menn, sier Leira.

Fortsatt lever vi med forestillinger om «myke» kvinnelige verdier og «harde» mannlige verdier, men disse stemmer dårlig med virkeligheten, mener forskeren:

– De amerikanske utenriks­ministrene Madeleine Albright og Condoleezza Rice var ikke akkurat duer. En historisk studie som sammenligner regjerende konger og dronninger viser at det var mer krig under kvinnelige enn mannlige regenter­. Ingen vil hevde at kvinner er mer krigerske for det, sier Leira, som ­understreker at det vil være mange årsaker til den statistikken.

Studien fra forskere ved University i Chicago er under arbeid, men er omtalt i The Economist. Den tar for seg 500 år frem til 1913. Visstnok var de gifte dronningene særlig krigerske.