Ser håpet i det 
nådeløse

Stavangerforfatteren som er blitt landskjent først og fremst med bøker og filmer om Jarle Klepp, har kalt debutalbumet sitt ­Ingen nåde. Likevel er hans siste ord på plata en oppfordring om å ta plass i en moderne Noas ark. Det fins jo håp. «Stig ombord. Ta med ditt smil og ditt håb», synger 43-åringen i avslutningslåten «Sorri, venner».

– Bibelske historier og metaforer har en voldsom dragning på oss. Nick Cave bruker det, David Bowie brukte det, og jeg benytter meg av det, fordi det er så gangbart og slitesterkt. Kulturen vår er formet gjennom veldig lang tid, tankegodset vårt er blitt til i en vedvarende støpeskje langt, langt tilbake i tid. Derfor er ­bibelske ord som nåde fremdeles så viktig, med alle dets mulige betydninger.

Forandringens kraft

At det kan være en Gud som gir oss en slik nåde gjennom en altom­fattende tilgivelse, synes han virker ufattelig.

– Det er noe man kan velge å tro på eller ikke tro på. Uansett kan ingen instans, heller ikke kirken, påberope seg å eie ­nådebegrepet, eller andre bibelske betegnelser som himmel, helvete, eller halleluja, som jeg benytter meg av på den nye plata.

Det var etter å ha lyttet nøye til Bjørn Eidsvågs album Nåde fra 2006, han i fjor hentet frem ordet nåde til debutalbumet, riktignok med tilføyelsen ingen nåde,

– Det skyldes at jeg opplever livet vårt på jorda som mystisk nådeløst. Ting bryter sammen rundt oss. Forhold går i knas. Vi har ingen garantier for at barna våre en dag ikke blir utsatt for en ulykke. Vi kan ikke snu oss vekk fra tragedien, for den finnes.

Midt i alt det nådeløse, velger han likevel å se håpet og lyset, også som noe vi kan velge i livene våre.

– Heldigvis er vi mennesker i besittelse av en forandringens kraft. Jeg har aldri klart å skrive noe som er ensidig mørkt.

LES MER: Gud inntar samtidslitteraturen

Band med Knausgård

Helt fra han åtte år gammel ønsket seg en kassett med Stavanger­ensemblet til jul, men i stedet fikk en kassett med Simon & Garfunkel, fordi foreldrene mente dét var tryggest, har musikkinteressen hans vært minst like sterk som gleden over å skrive. Sju år gammel fikk han pianoundervisning. Året etter og fram til han var 14, sørget foreldrene også for at han ble drillet i fiolinspillets kunster.

– Jeg likte godt klassisk ­musikk, men ble grepet av rocken. Den klassiske utdanningen min endte opp i at jeg begynte å spille gitar, som jeg lærte meg på egenhånd. Gitar var jo popens og rockens fremste instrument. Samtlige ­låter på debutalbumet mitt er laget på kassegitar.

Tore Renbergs ungdomstid bestod i stor grad av musikk og bøker.

– Jeg lyttet og leste, men skrev også egne sangtekster og dikt. Etter hvert brukte jeg aller mest tid på å øve med bandene jeg ­startet.

Det fortsatte han med i studie­tiden i Bergen, sammen med blant andre Karl Ove Knausgård. I fjor holdt de noen gjenforeningskonserter.

– Hvis det hadde vært et plate­selskap, og ikke et bokforlag, som tidlig hadde gitt meg et kontraktstilbud, hadde vi kanskje sittet her og snakket om debutromanen min, mens jeg allerede hadde gitt ut flere plater.

LES MER: Popmusikk på livet løs

Funnet sin stemme

Den plate­debuterende rogalendingen ser ikke bort fra at suksessen som forfatter kan ha hjulpet ham med endelig å få gitt ut egen plate, hos forlaget Grappa.

– Banker jeg på dører i kultur-Norge, åpner de seg som ­regel. I hvert fall på gløtt. Klart dét også kan være positivt for ­artisten Tore Renberg. Ulempen er at noen også vil tenke motsatt, og være skeptiske til en forfatter som også vil være artist. Sikkert mistenke meg for å bruke navnet mitt til å selge noe jeg egentlig ikke mestrer.

Det siste ønsker han i så fall å motbevise. Med hardt arbeid, og det musikalske talentet han er sikker på at han har i seg.

– Jeg vet at jeg er både musiker og forfatter. Jeg er ingen sanger, men har funnet min stemme. Og jeg har melodisk teft. Ingen av de artistene jeg har beundret, har vært store sangere, så det stemme­messige bekymrer meg ikke. Jeg vil med stor frimodighet gi konserter og turneer, og lage nye plater. Jeg er forresten ikke den første som kombinerer forfatterskap og musikk.

I det siste har han tenkt på hvordan en mann som Alf Prøysen så til de grader behersket både det å skrive fortellinger og visetekster.

– Han fikk sagt ting på en enkel og forståelig måte i begge formater. Stemmen hans fungerte også glimrende til å formidle det.

LES MER: Utenlandske artister redder karrieren i Norge

Liker å jobbe

– Vil likevel ­musikksatsningen kunne gå ut over forfattervirksomheten din?

– Det håper jeg ikke. Og det tror jeg ikke. Jeg liker å jobbe, dessuten er det ikke så stor forskjell på å skrive låter og dikt. Det siste drev jeg mye med i ungdomstiden. Det er ganske utrolig hvor mye man kan få sagt i en låt på tre minutter. Salomos Høysang i Bibelen er et godt eksempel på hvor mye fint som kan sies med få ord.

Renberg hevder at et par sekunder kan være nok til å trekke ham inn i en låt.

– Sannsynligvis overlater man mer til fantasien i dét formatet enn i en roman. Samtidig opplever jeg at en roman kan gjøre noe mer med meg, for eksempel den siste til Linn Ullmann.

LES MER: Lundell gir seg

Kobler ut

– Den boken er jeg dypt inni for tiden. Det er jeg også i en ny bok jeg skriver selv. Og ­naturligvis i sangene på den nye plata mi. Enda godt det har falt litt snø, så jeg kan koble ut med noen skiturer.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Olav Solvang

musikkanmelder