Elsket 
og hatet

Et av mine første barndomsminner er stabler av bøker. Det var Nietzsche, Machiavelli og Platon. Mange av dem var ulovlig importert fra Tyrkia og Libanon, forteller Mani Hussaini.

Med kvikke bevegelser viser han veien inn i et gudsforlatt møterom i Folketeateret ved Youngstorget. Håret er gredd i en bølge på toppen og barbert på sidene før ansiktet går over i skjeggstubber. Blant tomme pappesker og uinspirerte kontor­møbler snakker han om tiden i Syria før han kom til Norge som flyktning som tolvåring.

Som de fleste kurdere regnet familien seg som muslimer, slik mange i Norge regner seg som kristne.­ Men faren var alltid på jakt etter nye ­måter å forstå tilværelsen på. Derav bokstablene.

– Han hadde også en bok om profeten Mani, som startet manikeismen. Det er han jeg er oppkalt ­etter, sier han, mens han i god arbeiderpartitradisjon sluker noen av ordene underveis.

Manikeisme er en iransk, gnostisk religion, grunnlagt på 200-tallet, som lærer at frelsen ­består i å frigjøre ånden fra materien. Selv om den ikke har overlevd til vår tid, regnes den som en av ­verdensreligionene.

– Hvilken profet skal du kalle opp eventuelle barn etter?

– Det har jeg og samboeren min allerede hatt store diskusjoner rundt. Jeg har foreslått Augustin.

Til info: Kirkefaderen Augustin var i lang tid manikeer før han ble kristen.

LES OGSÅ: – Ikke tilbake til Utøya

Sharia-agenda

Denne helgen arrangeres AUFs første sommerleir på Utøya siden terrorangrepet i 2011. Helt i spissen står Mani Hussaini. Han ­etterfulgte Eskil Pedersen som AUF-leder i oktober i fjor. Pedersen var den første åpent homofile ­lederen. Hussaini ble den første med ikke-vestlig bakgrunn. «Valgkomiteen burde henrettes» sto det på Facebook-sidene til Stopp islamiseringen av Norge da han ble valgt.

– Hvordan er det å bli hatet?

– Det hender jeg får stygge kommentarer som går på utseendet mitt eller troen mi, som jo ingen egentlig vet noe om. Du er faktisk den første som spør meg om tro. Likevel er det flere som mener jeg skal gjøre Norge til et sharia-land. Jeg har bare et svar til de folkene: Snakk med meg i to minutter. Da får du vite hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg er en helt vanlig fyr fra Jessheim.

Han lener seg fram på stolen.

– Men jeg lar ikke det som handler om hudfarge, navn, tro og angivelig heftige planer gå innpå meg. Da ville jeg ikke klart å gjøre jobben min.

Gulfkrigen

Hussaini er født i den kurdiske delen av Syria, i Qamishlo. Fra gaten han bodde i kunne de se fjellene i Tyrkia på andre siden av grensen. En to timers biltur østover og så var de i Irak.

– Midt i helvete, kan du si.

Også den gang styrte Assad-familien Syria med hard hånd. Etterretningstjenesten hadde øyne og ører overalt og kvelte ethvert tilløp til uro i landet. Hussaini husker for det meste fredlige, varme barndomsdager.

I nabolandene var det derimot urolige tider. Da Gulfkrigen brøt ut høsten 1990, åpnet familien ­huset sitt for irakiske flyktninger. Treåringen Mani syntes det var urettferdig at en familie på fem tok over rommet hans. Da sa faren: Hvis du gjør noe bra i dag, vil noen andre gjøre noe bra for deg i framtiden.

De ordene skulle senere gå i oppfyllelse.

Kristen skole. Qamishlo var en flerkulturell by. I klassen til Hussaini gikk det armenere, assyrere,­ muslimer, jøder og kristne. Også slektshistorien er et lappeteppe. Oldefaren på farssiden var kristen­ armener, og var seks år da folkemordet mot ­armenerne startet for nøyaktig hundre år siden. På morssiden er det flere som har bekjent seg til mindre, kurdiske religioner. Foreldrene var sunni­muslimer – i alle fall på papiret.

– Jeg har mange religioner med meg i bagasjen. For å gjøre det enda mer komplisert, gikk jeg på kristen privatskole. Jeg tror den var luthersk, sier Hussaini.

De kristne skolene ble regnet som de beste – og dyreste. Men familien hadde god råd. På begge ­sider av slekta var det driftige handelsfolk som eide mange butikker: Sko, tøy, blomster og parfyme. De fleste naboene til Hussaini gikk på offentlig skole.

– Jeg hadde sikkert blitt lege eller advokat, mens de sannsynligvis ville jobbet i en butikk. Det tenkte jeg aldri over da jeg var liten. Det var først senere at jeg ble sosialdemokrat, sier han.

LES OGSÅ: Min tro med Frank Aarebrot

Penger og pass

Moren sang kurdiske folkesanger på hemmelige møter. Faren var aktivist og journalist som kjempet for å føre videre det kurdiske språket. Han reiste rundt på landsbygda og ba ­eldre mennesker om å fortelle kurdiske eventyr han kunne samle og skrive ned.

– Han var en slags kurdisk Asbjørnsen og Moe, sier Hussaini og ler.

Men faren var stadig under etterretningstjenestens lupe. En dag hentet han sønnene tidlig på ­skolen, kjørte dem hjem og ba dem pakke ­sakene sine så raskt de kunne. Lekene måtte ligge igjen. Noen av klærne også. Til og med gitaren Hussaini­ hadde brukt sommeren på å pusse opp. Stor­familien kom og plukket med seg ting.

På flyplassen delte faren ut penger til høyre og venstre. I passkontrollen la han en stor bunke sedler inn i passene. Svetten rant. Først da de var i luften, slappet han av. Først da kunne han forklare sønnen at alt han hadde gjort i hjemlandet var ulovlig.

Så startet rundturen. To voksne og tre barn på elleve, sju og fire år landet i Aten, tok seg videre til Sverige, ble nektet opphold og flyktet videre til Norge. To og et halvt år, fire asylmottak. Bærum, Asker, Stord, Haugesund.

– Vi gikk bare rundt og håpte.

– Hva håpte dere på?

– At gode mennesker ville hjelpe­ gode mennesker.

Følg oss på Facebook og Twitter!

777

Noe av det første han lærte av livet på flukt, var at materielle­ ting ikke betyr noe. Alt de eide hadde de forlatt i Syria. Nye ­senger, bord, skap og stoler på hvert nytt asylmottak de kom til. Det eneste faste var menneskene han reiste med.

– Reisen gjorde familien vår til en enhet. Nå samles vi ofte og mimrer om gamle dager da vi trøstet hverandre og håpte på noe bedre. Den reisen gjorde meg voksen over natta, sier han.

Farens ord fra Gulfkrigen i 1991 gikk i oppfyllelse. I 2001 fikk ­familien oppholdstillatelse­ i Norge. De benket seg foran­ Dagsrevyen­ og fant fram til ­undertekstene på side 777. Sammen satt de hver kveld og prøvde å lære seg språket.

LES OGSÅ: 22. juli-senteret sårt, men fint

Kan ikke julesanger

Hussaini­ tror at man må tilhøre et felles­skap for å overleve som ­menneske.

– I Norge føles det veldig enkelt å tilhøre det fellesskapet. Tradisjonene er veldig inkluderende. Jeg er verken muslim eller kristen, men feirer høytidene i begge­ religioner. I jula byr mamma på både ribbe og pinnekjøtt. Vi har til gode å gå rundt juletreet, men det er fordi vi ikke kan jule­sangene, sier han.

Han var langt borte fra fellesskapet 22. juli 2011, dagen han bare kaller for «den mørkeste i vår historie». Etter et halvt år som praktikant ved den norske ambassaden i Abu Dhabi skulle han nyte noen feriedager i Dubai.

Så kom telefonene fra Norge, og Hussaini prøvde selv å ringe­ kameratene på Utøya. «Ikke ring. De skyter mot oss», var meldingen han fikk. Han tok første fly hjem og gikk rett til Folkets Hus ved Youngstorget, hvor han visste at mange AUF-ere hadde samlet seg.

– Når man opplever situasjoner der man ikke har kontroll over livet og blir satt på prøve, er det godt å finne fellesskap i en tro eller i håpet om at mennesket er bedre enn som så. Jeg husker godt at også kirker, moskeer og synagoger var viktige samlingssteder i ukene etter 22. juli.

– Tror du på guddommen de tilber?

– Jeg har mange ubesvarte spørsmål. Hvordan ble alt til? Greit nok med Big Bang-teorien, men det gir ikke alle svar. Og da tenker jeg noen ­ganger at det finnes en kraft av noe slag. Om det heter Big Bang eller Gud, vet jeg ikke, men jeg er til sjuende­ og sist tilhenger av at det er menneskene som ­bestemmer skjebnen. Jeg tror vel at denne kraften jeg snakker om ligger i menneskene, sier han.

Etter at Hussaini hadde vært i Folkets Hus, gikk han over Youngstorget, inn på AUF-kontoret og begynte å hjelpe til. Fire år senere leder han organisasjonen.­

LES OGSÅ: Stort sett på Utøya for første gang

Mandela-sitat

Denne sommeren har kristentroen til Ap-leder Jonas Gahr Støre igjen blitt tema etter besøket i Sarons Dal. Også nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske har uttrykt en tro i intervjuer.

– Du føler deg ikke litt alene som ikke-troende i Ap-ledelsen?

– Haha. Ja, jeg tror kanskje ikke på en kristen, muslimsk, jødisk eller hinduistisk Gud, men jeg tror likevel – på den kraften som ligger i mennesket.­ At vi kan skape en bedre framtid og et bedre ­samfunn. Mennesker er gode. Så lenge man er god mot hverandre, så vil menneskeheten gå framover.

– Du sa at alle mennesker er gode. Er Anders Behring Breivik også god?

– Nei, det er han ikke. Men mitt utgangspunkt er at det er ingen mennesker blir født til å hate. Det blir du opplært til. Det er et sitat av Mandela som jeg må gjengi...

Han tar opp smarttelefonen med det røde gummi­dekslet og begynner å lete med tommelen, sier «der!» og begynner å sitere:

«Ingen er født til å hate en annen person på grunn av hudfarge, bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate. Og hvis de kan lære å hate, kan de bli lært å elske. For kjærlighet kommer mer naturlig til hjertet enn dets motstykke.»

– Det oppsummer alt jeg har lyst til å si, sier han og slenger mobiltelefonen ned på bordet.

– Alt som er menneskeskapt kan mennesket gjøre noe med. Det er min tro, uten at det har et navn eller en religiøs betegnelse.

– På Utøya skapte ett menneske et stort traume. Kan dere gjøre noe med det?

– Savnet etter de umistelige livene er jo der hver dag, og vi kan ikke gjøre noe for å bringe dem tilbake til oss. Men vi kan sørge for at minnene deres lever og at de inspirerer oss til å fortsette å forme framtiden. Det har vi makt over.