Det andre kinnet

Om kvelden 9. april i år kokte det over for Hanne Marie Iaursulëel Frostlid. Hun puttet hunden i bilen og kjørte ut mot havet. Ved Alnes fyr, ytterst på Godøya på Sunnmøre, fulgte hun stien bort fra bebyggelsen. Hun kjente vinden i ansiktet, så på de store bølgene.

– Jeg hadde mange følelser inni meg som jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg var frustrert, jeg var sint...

Tidligere på dagen hadde Møre-biskop Ingeborg Midttømme sagt at hun ikke ville ordinere Hanne Marie Pedersen-Eriksen, som hun het da, til prest i Sandøy, og at hun heller ikke ville åpne opp for at andre biskoper gjorde det. Årsaken var at den nyutdannede presten likte jenter heller enn gutter.

– Jeg var i stiftspraksis i Ålesund og skulle ha to sørgesamtaler samme dag, med begravelser dagen etter, forteller Frostlid.

Hun kom seg gjennom samtalene. Tenkte på at livet var større enn henne selv. At det som virkelig gjør vondt, er å miste noen man er glad i. Ute på Godøya gikk og gikk hun. Etter hvert ble skrittene roligere, og hun kunne kjenne sin egen pust.

– Jeg gikk tankene ut gjennom beina. Jeg kjente det fysisk. Jeg kan fort bli her oppe...

Hun holder hånden opp foran ansiktet.

– Men når jeg kjenner bakken under meg, da drar det meg ned igjen. I det altomfattende, fysiske rundt meg kan jeg ane at det er en allmektig Gud, som gjør at jeg kan hvile litt. Jeg kjenner at jeg går i noe som er uendelig mye større enn Kirkemøtet, Sandøy, biskoper, fortid og framtid.

MIN TRO: Asle Finnseth ble båret ut av depresjonen

Søker friheten

Vi møtes ved Sognsvann i Oslo. Etter at hun kom tilbake fra fjellene, havet og vinden på Mørekysten, er det ofte hit hun drar for å sortere tankene sine. Det er ikke det samme, mener hun, men Nordmarka er en god nummer to – så lenge det fins et vann hun kan vandre langs, eller vind som blåser henne i ansiktet. Noe som gir henne frihetsfølelse.

Det har stormet rundt Frostlid det siste halvåret. Etter biskopens avslag i april, som kom tross innstillinger fra menighetsrådet og bispedømmerådet, ringte telefonen nonstop. Hun fikk mye medieoppmerksomhet. Mange ga henne støtte, men mange mente også at hun levde i synd.

Etter hvert skulle biskopen snu og likevel tilby henne ordinasjon. Da hadde Frostlid imidlertid fått nok. Hun var sliten.

MIN TRO: AUF-lederen tror på kraften i mennesket

Slått i ansiktet

Det var ikke første gangen hun opplevde motstand på grunn av legningen sin. Også som ungdomspolitiker i KrF så Frostlid dører bli lukket.

– Jeg har hele tiden prøvd å holde respekten og toleransen høyt oppe. Jeg tror at alle er i prosesser, men noen lander på noe annet. I en kirke der en har vedtatt å leve med to syn, må jeg ha respekt for at folk mener jeg lever et syndig liv, sier hun.

Men de siste årene har hun opplevd det stadig mer vanskelig å respektere. Det har gjort vondt å få sitt liv evaluert.

– Når de som er uenige med meg sier at det ikke handler om meg som person, men om hvordan jeg velger å leve, blir det vanskelig. Da kjenner jeg på at de ikke forstår at det er vondt. Selvfølgelig handler det om meg!

To ganger i vår ble hun holdt igjen fysisk av folk som kalte henne en skam for kirken. Én gang ble hun slått i ansiktet. Det var på krematoriet i Sarpsborg i sommer, mens hun forberedte seg til en gravferd inne på prestekontoret. Kvinnen som slo, kjente hun ikke.

– Det var et sjokk. Jeg gjennomførte gravferden, men jeg måtte vite at det var noen i kirkerommet som passet på.

Ville bli som Kari

Det var ikke selvsagt at Frostlid skulle bli prest. Hun vokste opp delvis i Oslo og delvis i Lier. Moren ba kveldsbønn sammen med henne, men barnetroen fikk en brå slutt da 11 år gamle Hanne Marie mistet bestemoren av kreft. Selv om hun i flere år var med i TenSing og til og med valgte en kristen skole, Tomb videregående, kalte hun seg ateist.

– Jeg kunne ikke forstå hvordan Gud kunne la bestemor dø. Det ondes problem er et tema jeg har båret med meg helt til nå.

Likevel merket hun at hun likte kristne miljøer. Hun ble tidlig opptatt av nestekjærlighet, og opplevde at kristne hadde en trygghet i livet, som hun selv ønsket.

– En voksen person på internatet ved Tomb sa at «det er jo bare å si ja til å tro på Jesus». Da gjorde jeg det. Det virket så enkelt først, og det ble begynnelsen på en lang prosess: Hva vil det si å tro? Hvem er jeg i Guds øyne? Å klare å tro på at jeg har en uendelig verdi, tok tid.

Det var også på Tomb videregående at tanken om å bli prest slo henne for første gang. Til da hadde hun ønsket å bli ridende politi eller hestemassør. Det var Kari Mangrud Alvsvåg, prost i Sarpsborg og KRL-lærer, som inspirerte henne.

– Jeg ville bli som Kari. Hun er et varmt og nært medmenneske, som klarer å forklare Gud så jeg forstår det, uten at det blir lettvint og kjedelig.

Med tiden har hun forstått at hun ikke kan bli som andre, at hun må ta utgangspunkt i seg selv. Men forbilder har hun likevel.

LES MER: Homofile prester frykter trakassering i kirkevalgkampen

MIN TRO: Frank Aarebrot har oppdaget at behovet for Gud blir større jo mer man vet

En avtale med Gud

Frostlid har hatt noen opplevelser i livet som har fått henne til å tenke: på ondskap, fri vilje, smerter og mening. Det begynte med tapet av bestemoren. I voksen alder inntok den kroniske smertesykdommen CRPS kroppen hennes. Smertene, som var i venstre arm, kunne være uutholdelige, og hun ble avhengig av morfin.

– Heldigvis er jeg bedre nå, etter et studieopphold i Hellas i fjor. Sykdommen minner litt om revmatisme, og varmen gjorde godt, sier hun.

Frostlid har også opplevd tapet av flere mennesker hun har stått nært. 22. juli 2011 mistet hun den gode vennen Håvard Vederhus, som hun kjente fra studentpolitikken. Hun var med på å ta ansvaret for det praktiske sorgarbeidet i studentfellesskapet. Det ble en tøff tid.

– Jeg blir så forbanna på urettferdighet og ondskap. Hvorfor grep ikke Gud inn? Jeg kan ikke gå inn i de tankene, sier hun.

– Jeg har inngått en avtale med Gud. I slike situasjoner vil jeg ha ham på avstand. Noen kan si at det er feigt, men det er min måte å takle det på. Det er en balansegang. Det kan være fint å være i kirken, i stillhet. Men hvis jeg begynner å spørre hvorfor, vil det utfordre troen min. Og jeg trenger troen. Den gir meg trygghet.

MIN TRO: Tomas Sjöin har fulgt to barn til graven

Rasende på Gud

I stedet for å spørre hvorfor, velger hun å tenke at Gud er nær, og at han var nær ofrene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Hun har forståelse for at ikke alle klarer å tenke på samme måte.

– Hvis noen kommer til meg som prest og har mistet sitt barn... jeg kan ikke gi alle svarene. Det er ingen mening i at barn dør. Det er lov til å være rasende på Gud, som lar det skje.

Selv har hun hatt nytte av litteraturen. Karen Blixen, for eksempel. Ringenes herre og andre verk av J.R.R. Tolkien har også gitt henne nye tanker.

– Tolkien deltok i første verdenskrig og mistet flere­ gode kamerater. Men han mistet ikke gudstroen. Gud er ikke noen dukkemaker. Vår frihet er Guds kjærlighetserklæring til oss. Så må vi leve med det onde, men Guds kjærlighet vil seire til slutt.

Det var Tolkien som inspirerte henne til å ta et nytt navn da hun var 18: Mellomnavnet Iaursulëel er på alvespråk, og betyr sterk, vis og feminin vind – et bilde på noe hun ønsker å være.

Brukte tid

Da Frostlid som 20-åring skjønte at hun likte jenter, var hun allerede i gang med teologistudiene.

Hun brukte lang tid på å lese Bibelen og finne ut hva hun mente. Etter hvert landet hun på at Bibelen er preget av tiden den er skrevet i. Hun opplevde homofili som greit, mens homofilt ekteskap ikke var greit. Senere skulle hun endre mening om det siste, blant annet etter samtaler med Håvard Vederhus.

Det gikk to år fra hun først innså det, til hun valgte å stå fram som homofil. Og i 2011 møtte hun, gjennom kirken, kvinnen hun skulle bli forelsket i. Hun falt for Sigrunns øyne. Og for at Sigrunn takler å være sammen med henne.

– Hvordan opplever du å få kritikk for måten du lever på?

– Når folk sier at jeg lever i synd, hører jeg på én måte en slags omsorg. «Hvis du bare hadde gjort slik og slik...» Samtidig kjenner jeg sterkt at jeg er helt uenig. Men hvis mange nok mennesker sier at du lever feil, blir du usikker, sier hun.

I juni giftet de seg i Drammen tinghus, og 1. august hadde de forbønnshandling i Nissedal kirke i Telemark. Venner og familie fylte kirken, og Kari Mangrud Alvsvåg var prest. Hvite brudekjoler hadde de begge to, og hver sin blomsterbukett. Bukettene var litt ulike, akkurat som brudeparet, men noen av blomstene var de samme.

– Jeg har aldri tvilt på at jeg elsker Sigrunn. Men er kjærligheten vår feil eller ikke? Det har jeg vært i tvil om. Jeg har gått mange turer. Tenkt. Og jeg har snakket med mange kloke ­mennesker.

Skulle bare visst

En venn beskriver henne som en modig person, en som tør å gjøre noe, selv om hun er redd. Det kan være å holde en tale i studiesammenheng, eller å stå opp for det hun mener er riktig.

– Ser du på deg selv som ­modig?

– Jeg føler meg utrolig lite modig. Jeg føler meg veldig svak. Jeg er avhengig av å ha andre mennesker rundt meg, jeg må lene meg på andre.

– Forstår du hvorfor folk kaller deg modig?

– Ja, kanskje ... Jeg får lyst til å le det bort. Det er vanskelig å ta stilling til det. Jeg tenker at de skulle bare visst hvor lite modig jeg er.

En sjanse

– Hva er Gud for deg?

– En trygghet. En kjærlighet. Det høres ut som en klisjé, men det er han. Og Gud er håp. Det bærer jeg med meg, uansett hvor hardt det røyner på. Og så kan man si at man får troen i gave, men jeg mener at det er også er et valg. En sjanse man tar.

Hanne Marie Iaursulëel Frostlid lyser opp.

– Der har Karen Blixen et veldig godt sitat!

Hun plukker opp mobiltelefonen, taster litt og leser høyt, fra Kardinalens første historie:

«‘Kan De være sikker på,’ spurgte hun, ‘at den Herre som De tjener, nidkært og ubestikkeligt, at det er Gud?’ Kardinalen så op, mødte hendes blik og smilede. ‘Dette,’ svarede han, ‘dette, Madame, er en risiko som Kunstnere og Præster i denne Verden altid må løbe.’»

– Dette forklarer min tro. Det er et mysterium. Jeg vet ikke om det er virkelig, men jeg har tatt sjansen på at det er sant. Jeg håper og tror at når enden er nær skal vi få se bak speilet, få svarene vi håper på: at alt er godt, at alt er kjærlighet. At det onde ikke skal vinne. Jeg kan ikke tro at...

Hun slår ut med hendene. Sola skinner over bergene og vannet. Mennesker svømmer og prater, vinden rusker i de grønne trærne.

– ... at dette er alt.