Biskopens hørselstest

En kveld tidlig på høsten i fjor var Per Arne Dahl på hytta utenfor Stavern og tok en kveldsdukkert. Morgenen etter kunne han ikke høre på høyre øre. Ikke bare det, han hadde sterk tinnitus. Ved høy lyd ble den forvrengt.

Han dro på apoteket og kjøpte noe å skylle øret med. Det hjalp ikke.

– Jeg innrømmer at jeg ble redd.

Dahl gikk til legen. Han måtte vente for å komme­ til spesialist. Legen sa at dette ikke var noe han kunne regne med å bli kvitt, ikke på kort sikt, kanskje heller ikke på lang sikt. En skade på sneglehuset i det indre øret var årsaken.

– Det var jo en sorg. Jeg tenkte: Hva nå?

Ydmykende

Han har alltid hatt god helse. Nå er noe av lettheten borte.

– Selv om jeg har vært involvert i andres sorger, lidelser, konflikter og kriser, har jeg i stor grad vært spart for det selv. Det er forskjell på å være trent opp til å møte menneskers strev, og det å erfare det i sin egen kropp.

Han skynder seg å understreke at det er mange som har mye verre skjulte handikap, og håper han nå har fått et friskere øre for andres skjulte lidelser.­ Dahl ringte til Geir Gundersen, en god venn, og spurte om han kunne salve og be for ham.

– Jeg ble ikke frisk, men jeg ble friere. Det viktigste var at jeg fikk overgitt det.

Han viser til Jesu ord på korset: «Far, i dine hender­ overgir jeg min ånd».

– Gud har kalt meg til å være sitt barn, til å være prest og biskop. Jeg tror han bryr seg om min vei videre.

Det ble åtte uker med sykemelding. Mye av det daglige går bra, som å ha samtaler med en eller to, holde foredrag eller tale. Festgudstjenester, ­konserter og kirkekaffe er verre.

– Det er litt ydmykende. Å bli tatt hensyn til, å sette seg sånn at du har det friske øret mot folk, å sette seg litt bak i kirken for å beskytte seg mot sterk lyd, å måtte gå litt tidlig fra kirkekaffen, jeg som er en sosial kar. Det føles pinglete.

Gjestebud

Tunsberg bispedømme holder til i toppetasjen i samme hus som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i Tønsberg. Biskopen­ roser lokalene, med utsikt til Slottsfjellet og domkirken bak bryggekanten på den andre siden.

Maleriet «Gjestebud» henger bak skrivebordet. Han og kona Anne kjøpte det da de hadde fått bygge­lån. Det skulle stå i sentrum av hjemmet. Nå låner han det til kontoret så lenge han er biskop. Etterpå flytter de hjem til huset i Modum. I et hjørne står en bedeskammel. En likedan har han hjemme. Klokken seks står biskopen opp og har en stille stund før han går de fem minuttene ned til kontoret.

– Det er nok å be om, sier Dahl.

Dette året har han fått sterkere behov for å orientere livet rundt Jesus.

– Vi må snakke om Jesus. Det er mitt prosjekt, så lenge jeg får helse og vett.

Han sier selv at han er ingen stridens mann, men at det i 40 år nå har haglet med spørsmål om meninger. Han forstår på en måte at det må til, men spør:

– Har fokus på meninger i ­enkeltspørsmål og kontroversielle temaer ført oss nærmere Gud, nærmere Jesus?

Alle foto: Erlend Berge

Tøff landing

I fjor sommer sa han ja til å ordinere Hanne Marie Frostlid til prest. Hun var gift med en kvinne. Mange hadde­ etterlyst en avklaring på hvor Dahl stod. Biskopen ville ordinere, men sa at han ikke støtter at kirken skal vie homofile.

– Jeg fikk mye sinne og skuffelse­ fra folk. Valget mitt var ingen «taktisk, myk mellomlanding», som noen skrev. Det var en overbevisning om at jeg må fighte for ekteskapet og familien, samtidig som jeg konkret ønsket å vise respekt for homofile og lesbiske.

– Var du i tvil?

– Ja, jeg var i tvil. Men da det var avgjort, kjente jeg at jeg kunne ikke stå for noe annet. Vi har et kirkemøtevedtak om å ha ­respekt for to syn.

I Dahls familie var den ene siden­ preget av kirke, bedehus og Hans Nielsen Hauge. Den andre var mer åpen og folkekirkelig, med røtter i Gudbrandsdalen.

– Far sa til meg på ordinasjonen:­ Husk at du skal være prest både for onkel Arne og tante Rakel. Det lå nok også litt bak det ståstedet jeg tok i sommer.

Prest

– Ser du tegn i oppveksten til at du skulle bli prest?

– Mm, sier Dahl.

Han forteller om faren som var forlagssjef, først i Indremisjonsforlaget og så i Lutherstiftelsen. Sønnen merket farens respekt for ord. En gang fikk han være med hjem til forfatteren Johan Falkberget for å hente en artikkel til «Hjemmenes jul». Han var åtte år, og husker at Falkberget sa at hvis artikkelen han hadde skrevet var verd noe, skulle pengene sendes til N.N., «for han trenger dem». Falkberget sa også noe om hva gode ord kan skape i og mellom mennesker.

– Gud har kalt meg til å være sitt barn, til prest og biskop. Jeg tror han bryr seg om min vei videre.

Mens tiåringen Dahl gikk rundt i Oslo sentrum med bokpakker, kom styreformann i forlaget og senere farens beste venn, Arne Prøis, på besøk.

– Han var passe slentrete og morsom, og innimellom alvorlig. Han var nok den første som ga meg en tanke om at når han kan være prest, da kan det være interessant.

I åttende klasse skulle Dahl ha arbeidsuke. Farens venn Magne C. Krohn, sykehusprest på Lovisenberg diakonale sykehus i Oslo, var innom og sa: «Du kan bli sykehusprest på Lovisenberg».

Åttendeklassingen møtte opp, fikk hvit frakk og beskjed om å gå til pasientene på to rom. Oppdraget var å være interessert og spørre: «Hvem er du og hvordan har du det?» Så skulle han lese et bibelord, en salme og «Trøsteren», en tekst som hang på rommene. På det første rommet møtte han en gammel idrettsmann. De ble sittende og prate lenge. På det andre rommet fikk han samme opplevelse av dette var spennende.

– Jeg tenkte: Hvis jeg kan få en kontakt med mennesker og samtidig forsøke å formidle noen gode ord, da er dette ganske interessant.

Måtte vekk

Mot slutten av 9. klasse møtte han noen som gikk på Kristelig Gymnasium, KG. De fortalte at hvis han tok latin/gresk-linjen der, ville han spare halvannet år på prestestudiet. Han søkte og kom inn.

– Da var det på en måte gjort.

– Hva sa foreldrene dine?

– De ble litt for glade.

Faren hadde drømt om å bli prest, men foreldrene hadde ikke råd til at han skulle studere. Det måtte bli med handelsskole og bibelskole.

– Når jeg da kommer og sier at jeg ønsker å bli prest, var det også en slags oppfyllelse av hans drøm. Derfor sier jeg at de ble litt for glade.

Etter to år på Menighetsfakultetet kom en ­reaksjon.

– Jeg følte meg fanget og ufri. Jeg kom fra et kristent hjem, masse kristent barne- og ungdomsarbeid, KG og MF.

Han fikk et stipend og dro til USA for å studere et år ved Luther Seminary i Minneapolis. Men først kjørte han buss på tvers av USA og dumpet midt oppi Jesus-vekkelsen i San Fransisco.

– Ved Luther Seminary hadde jeg et av mitt livs viktigste år. Jeg fikk jobbe med teologien og ikke minst meg selv. Det var en frihetsopplevelse hvor jeg kom unna alt. Tilbake i Norge fikk jeg liksom begynne på nytt.

– Fikk du stille de spørsmålene du trengte?

– Ja. Jeg møtte veldig kloke veiledere. Ingenting forskrekket dem. Jeg hadde mulighet til å leve ­akkurat det livet jeg ønsket uten at noen kontrollerte.­ Gjennom de pastoralkliniske kursene fikk jeg også jobbe med forholdet til hjemmet mitt. Det var nok da jeg begynte å skjønne at du må vende ryggen til ditt hjem for å komme på hjemvei i ditt eget liv. Det ble begynnelsen på en lang vei hvor jeg erfarte at det kan være vel så krevende å vende ryggen til godheten som til ondskapen.

– Hvorfor er det vel så vanskelig?

– Mitt oppgjør med far, for eksempel: Jeg hadde liksom ikke noe å ta ham på. Det hadde på en måte vært enklere hvis han hadde vært en dust. Derfor tok det lengre tid. Jeg måtte forsøke å gå dypere, for det er klart det var noe å ta ham på også. Det måtte jeg gå inn i for å bli fri.

Godheten

I høst ga datteren Hanna Dahl ut novellesamlingen Rønne­imperiet til knallkritikker. En av novellene heter «Løven av Juda» og handler om forholdet til en far som er prest. For tre uker siden var far og datter invitert til en videregående skole i Modum for å fortelle.

– Da gikk det vel litt opp for meg at noe av den veien jeg har gått, har hun også gått. Mens jeg reiste til USA, dro hun til Sibir.

Biskopen trekker parallellen til den bortkomne sønnen i bibelfortellingen.

– Det er ikke en suspekt fortelling om en crazy, håpløs fyr, men om deg og meg. Det går ikke an å gjøre en sånn reise uten at du går på noen smeller.

Dahl fikk lese datterens novelle før hun sendte den til forlaget.

– Hun har i mange år jobbet seriøst med ordet. Jeg ble glad da jeg leste novellen. En engelsk oversetter sa til Hanna at det var så godt å lese en fortelling om et godt forhold mellom far og datter, som har spenninger og utfordringer. Det er litt sånn jeg opplevde det også.

Han syntes også novellen var ­morsom.

– Den tar meg på kornet, hvordan jeg løper rundt søndags morgen og ikke finner rundsnippen og klipper ut av en isboks. Jeg opplever at det er sant, morsomt og ærlig, og det er klart det også gjør en ettertenksom.

– Når mennesker strever og lettheten blir borte, da blir vi ærligere og ljuger mindre.

Presten beskrives som en som stiller opp og vil hjelpe andre, og ofte får en innskytelse om å kjøre innom en person som kanskje trenger det.

– Er det noe der, at det ikke alltid er så enkelt å treffe med godheten?

– Jeg har lært av tidligere biskop Georg Hille at hvis du får en innskytelse, så gå for den, med mindre den er fetende eller syndig. Jeg tror jeg har fulgt det. Det som er fetende, er lett å avsløre. Det som er syndig er vanskeligere. Det går på å ta et kritisk blikk på motivasjonen for å være god. Er det for å sette fri, eller er det for å binde? Jeg tror det kan være en større fare å ikke vise godhet i det hele tatt.

Kamp

For Dahl ble det 15-20 år med sjelesorg, som sykehusprest og leder. Han har vært involvert ved store­ nasjonale kriser og engasjert i folks forhold til kirken.

– Min svigermor var ikke noen aktiv­ kirkegjenger. Hun var en av mange som fikk overdose i oppveksten, og måtte vende ryggen til kirken for å rette ryggen. Hun spurte meg: Hva kommer det av at du som egentlig er en glad gutt, bare jobber med sorg og kriser og konflikter og vanskeligheter? Det var et godt spørsmål. Svaret ble nok tydelig for meg: Når mennesker strever og lettheten blir borte, da blir vi ærligere og ljuger mindre enn vi vanligvis gjør.

– Tror du Gud har noe å gjøre med det som har skjedd med øret ditt, ­eller er det bare livet?

– Det spørsmålet satt jeg og tenkte på i går kveld. Søster Marit Brinkmann som jeg gikk i åndelig veiledning hos for noen år siden, sendte meg en hilsen via en god venn, som lød: «Fortell ham at Gud vil tale til ham gjennom det døve øret». Da tenkte jeg: «Hm, spennende. Men, lettere sagt enn gjort».

Tornen

Dahl tror Gud kan bruke menneskers liv, ikke bare på tross av torner eller skjulte handikap, men i kraft av dem. Han viser til apostelen Paulus som skriver om «en torn i kjødet», noe som plager ham.

– Det var ikke så rart at Paulus tre ganger bad om å bli kvitt tornen. Men han fikk som svar: Min nåde er nok for deg, og kraften fullendes i skrøpelighet. Jeg tror nok at jeg flere enn tre ganger har sagt til Gud: Det er så slitsomt med den hersens tinnitusen, fra morra til kveld. Men både Gud og doktoren sier at det kommer til å bli sånn.

Dahl innser at han må kjempe og lære å leve med dette.

– Paulus lærer oss ikke bare å ­akseptere, men å prioritere. Og det er litt spennende for meg som biskop nå, sammen med gode medarbeidere og den kloke kona mi. Det er mye jeg kan klare, men jeg kan ikke gjøre alt. Hva er det viktigste?

Nåde

Dahl ser fram til påske og ønsker at mysteriet om Jesus, korset og den åpne graven skal trumfe menneskers meninger om troen. Han synes det er blitt stille rundt Jesus.

– Hovedsaken er hva som skjedde i Guds hjerte, for å forvandle våre hjerter. For mange er det vanskelig å bare ta imot. Nåden begynner ikke i vårt hjerte, men i Guds hjerte og i den åpne grav. Den åpne graven betyr at det eneste stedet Jesus ikke er, er i graven. Ellers er han overalt, virksom og på leting etter å bevare oss som levende.

Selv har han hentet mye inspirasjon hos svenske venner: Tomas Sjödin, Peter Halldorf, Martin Lönnebo og Ylva Eggehorn.

– De har en sterkere kristusmystikk enn vi har. Det er noe med deres fordypning i mysteriet og relevansen i formidlingen som jeg er berørt av.

Dahl tror han var mer stabilt sterk i troen som 40-åring enn nå. Tvilen har ikke handlet om Guds eksistens. Den handler mer om at han har møtt mange mennesker med lidelser, som har bedt, men blitt motløse av at svarene virket utydelige. Men biskopen har kommet til at det viktigste er overgivelse.

– Derfor er påsken så sentral. Gud oppfyller ikke alle våre ønsker, men sine løfter. Det handler ikke om fravær av lidelse, men om et hellig nærvær i alt vårt.

– Har du merket det selv?

– Ja, jeg har opplevd bærekraft både i menneskers nærvær og Guds nærvær. Jesus sier: Jeg er med dere alle dager. Det er et løfte både i gode og vanskelige dager.