Statsstøttet kunst er ikke nødvendigvis fri
Poenget er ikke at kunst med kroppsvæsker er så provoserende, men at det appellerer til et ytterst smalt publikum som ikke samsvarer med mengden støtte det får.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Silje Hjemdal
Stortingsrepresentant Frp
«Og han sa til dem: Gi akt på det dere hører!»(Markus 4:24). For meg som politiker er det viktig å lytte til velgerne. Ifølge Vårt Lands leder 19. februar, er visst dette å falle for «populismens fristelser». Som representant for et folkeparti som tør å si ifra der andre tier, er dette et premiss jeg ikke godtar.
Avføring og kroppsvæsker
Svært mange har kontaktet meg i fortvilelse over at Kulturrådet bruker fellesskapets midler på avføring og andre kroppsvæsker. La meg klargjøre: Ingen har reagert på rumpemalingen som sådan. Det som reageres på er at skattepengene skal finansiere det. For meg er det helt naturlig – og en sunn del av demokratiet – å utfordre kulturministeren på hvordan vi bruker fellesskapets midler til kulturformål, og om organiseringen er blitt for fjerntliggende for folk flest og kun er til for å tekkes en liten særgruppe.
Det er trist å lese at Vårt Lands leder forsøker å redusere spørsmålet til å handle om enkelteksempler. Dette er mye større, da det dreier seg om hvem som skal sitte med makten i norsk kulturliv og hvordan denne organisasjonen forvalter skattebetalernes penger. Det må da virkelig være lov å røske i kulturbyråkratiets makthavere uten at Vårt Land skal forsøke å dra debatten ned på et lavt nivå.
Frihetsfloskel
Når kulturministeren svarer at han ikke vil instruere Kulturrådet i deres arbeid når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd, svarer han på et spørsmål som aldri er blitt stilt. Jeg har aldri bedt kulturministeren om å blande seg inn i enkeltvedtak. Raja svarer også det enhver kulturminister ville svart, nemlig at «kunsten skal være fri». Dette er alle partier hjertens enig i, men jeg er redd for at det er blitt en floskel for å beholde status quo.
Hvis man virkelig ønsker å slippe kunsten fri, bør man la markedskreftene bestemme. Det kan godt hende at norsk kunstliv hadde vært friere hvis man hadde lagt ned Kulturrådet, slik at kunstnerne kunne konsentrere seg om å lage det folk ville ha i stedet for å tekkes en jury som sitter lukket inne i et elfenbenstårn.
LES OGSÅ: Kultur-Norge om Raja: – En tydelig stemme i samfunnsdebatten
«Kunstmafiaen»
Statsstøttet kunst er ikke automatisk fri, uansett hvor mange vedtekter og formålsparagrafer som handler om å dele ut pengestøtte «etter objektive og faglige kriterier», som Vårt Lands leder tar til orde for. Dette høres fint og flott ut, men selv i kunstlivet er det delte og ulike meninger om hvem og hva som skal få pengestøtte. Flere kunstnere har uttrykt bekymring over at det danner seg miljøer i Kulturrådet bestående av ganske få kunstnere, som gir hverandre utsmykningsoppdrag og stipender – den såkalte «kunstmafiaen», som noen kaller det.
Poenget er ikke at kunst med kroppsvæsker er så provoserende, men at det appellerer til et ytterst smalt publikum som ikke samsvarer med mengden støtte det får. Frp tar ikke til orde for å instruere enkeltvedtak om fordeling av tilskudd. Det jeg tar til orde for er å se på hvordan systemet fungerer – eller snarere ikke fungerer.
La hvermannsen bestemme
Jeg forstår at folk stiller spørsmål ved om juryen til Kulturrådets kulturfond lever i sin egen boble, i den forstand at kunstprosjektene som får millionstøtte i liten grad gjenspeiler befolkningen. Hvis man går inn for å opprettholde Kulturrådet, tror jeg en «folkejury» bestående av hvermannsen kunne erstattet dagens jury med suksess.
Norsk kulturpolitikk ville hatt godt av å ta større hensyn til hva folk flest vil ha, og ikke bare hva en liten (men høylytt) særgruppe forlanger. Også kulturministeren bør se verdien av et Kulturråd som faktisk har legitimitet i befolkningen.
LES MER:
