Sjelesorg som frigjørende praksis

I debatten om konverteringsterapi er sjelesorg nevnt som en ramme der denne formen for praksis foregår. Oslobiskop Kari Veiteberg skriver i et innlegg i Vårt Land 26. november at det er viktig å ha en tydelig forståelse av hva sjelesorg bør være - fordi det dessverre er begått overtramp og skadelig maktbruk i sjelesorgsamtaler.

Sjelesorgforståelse

Som lærere ved institusjoner som utdanner til sjelesorg, ønsker vi å bidra til en slik sjelesorgforståelse, og tydeliggjøre at sjelesorg slik vi formidler til våre studenter ikke har noe med konverteringsterapi å gjøre.

Kristen sjelesorg er en hjelpende og støttende samtale-praksis med en kirkelig forankring. I menigheter, organisasjoner og institusjoner er det personer som har utdanning i sjelesorg. Med utgangspunkt i faglitteratur som ligger til grunn for profesjonsutdanninger til kirkelig tjeneste og godkjente videreutdanninger i sjelesorg i Norge i dag tegner det seg et tydelig bilde av grunnleggende sjelesørgeriske holdninger og verdier. På bakgrunn av denne faglitteraturen har vi formulert følgende punkter:

• Sjelesorg handler om å tilby et åpent rom for dem som kommer til samtale (konfidenten). En konfident kan snakke med en sjelesørger om hva som helst. Konfidenten har mulighet for å utforske og beskrive det som måtte være smertefullt, vanskelig, utfordrende eller som gir glede. Dette kan handle om livet generelt og/eller være knyttet til tro.

LES OGSÅ: Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Homoterapi-forbud bidrar kun til å skyve sånne som meg inn i skapet

• Det enkelte menneskets frihet er grunnleggende i sjelesorg. Personen skal være fri til å begynne en samtale, fri til å avslutte, og gå ut av samtalen som et fritt menneske. Menneskeverdet er ukrenkelig og personen skal kunne samtale i sjelesorg uten å bli eller kjenne seg krenket eller invadert.

• Sjelesørgeren må anstrenge seg for å forstå det konfidenten formidler og hvordan konfidenten har det. Etter hvert kan kanskje sjelesørger og konfident sammen utforske alternativer og muligheter som samtalen(e) kan avdekke. Å gå til sjelesorg kan gi nye og utvidede perspektiver. Men det er hele tiden konfidenten som forvalter sitt liv og skal settes best mulig i stand til å leve sitt liv.

• En sjelesorgrelasjon er en asymmetrisk relasjon. Sjelesørger besitter mye makt og må være det svært bevisst. Respekt, varhet og tilbakeholdenhet er grunnleggende verdier. Om en sjelesørger overfor konfidenten tar Gud til inntekt for egne meninger, standpunkt eller teologi, ligger det åndelige overgrepet svært nær.

LES OGSÅ: Til Helhet: – Forbud mot vår type sjelesorg vil ramme mange på en svært uheldig måte

• Sjelesørgerens oppgave er å bistå konfidentens eget arbeid og prosesser - også når konfidentens valg, meninger eller oppfatninger ikke samsvarer med sjelesørgerens teologiske overbevisning. Det kan være utfordrende og krevende for både konfident og sjelesørger. I våre utdanninger møter vi studenter som har ulik teologisk forståelse. Å jobbe med hvordan egen teologi og egne holdninger kan påvirke og komme til syne i en fortrolig samtale, er derfor en sentral del av vår undervisning. I debatten om konverteringsterapi har vi sett en manglende sensitivitet der det framstår som målet har vært definert av sjelesørgerens teologi om å endre legning. I motsetning til dette, ønsker vi å lære våre studenter å sette mennesker fri, også for sjelesørgerens ønsker, tanker, følelser og meninger.

• Forskning på sjelesorgpraksis og sjelesorgforståelse hos prester og diakoner i Den norske kirke viser at de fleste sjelesørgerne ønsker å utøve en åpen sjelesorgpraksis – i tråd med det vi her har beskrevet. Det vil imidlertid forekomme tilfeller der disse idealene ikke blir virkeliggjort og noen konfidenter har dessverre opplevd dette. I den omtalte debatten om konverteringsterapi er der fortalt om mennesker som sitter igjen med store skader. Gjennom utdanning og videreutdanning ønsker vi å forebygge alle typer krenkelser og overgrep, og bidra til en frigjørende praksis der den som kommer til sjelesorg opplever seg oppreist.

Elisa Stokka, Universitetslektor i sjelesorg, MF vitenskapelig høgskole

Maria Stensvold Ånonsen, PhD stipendiat og lærer i sjelesorg, MF vitenskapelig høgskole

Anne Austad, Førsteamanuensis i praktisk teologi, VID vitenskapelige høgskole

Marianne R Nygaard, Førsteamanuensis i diakoni, VID vitenskapelige høgskole

Randi Raustøl, Høgskolelektor i diakoni, VID vitenskapelige høgskole

Gunnar Fagerli, Fagleder, Institutt for Sjelesorg, Modum Bad