Lengselens arnested

Geir Hellemo

Tidligere rektor ved det praktisk-teologiske seminar, UiO

«Jeg mistet troen etter Utøya» skriver Torvald Therkildsen i et innlegg i Vårt Land den 18. august. Innlegget er viktig, ikke bare fordi det står fram som ekte og troverdig, men også fordi det gir så mye gjenkjennelse. Så vel store som små tragedier utfordrer gudstroen hos oss alle. Men siden det er så uendelig vanskelig å komme til rette med alt dette grusomme som finner sted i og omkring oss, har vi lett for å legge lokk på det hele. Prøve å glemme så godt vi bare kan. Eller i det minste skyve det trygt inn under teppet.

Torvald Therkildsen oppfordrer «dere som kjenner Gud og som virkelig forstår troen» til å forholde seg til hans innspill. Tanken om at jeg skulle være en av dem, er meg fullstendig fremmed. Men siden jeg er blitt oppfordret av Vårt Land til å gi uttrykk for de tankene som innlegget vekker, griper jeg likevel til pennen. Jeg skal ikke forsøke å besvare, altså angi noen fasit på noe som helst. Men jeg skal forsøke så godt jeg kan å gjøre rede for hvordan det er mulig for meg å holde fast ved en gudstro midt i en vanskelig verden.

Religion er ingen verdensforklaring

Da vil jeg først av alt si at jeg oppfatter det som en stor misforståelse å tenke omkring troen som verdensforklaring. Jeg tenker altså ikke et øyeblikk at kristendommen er til for å gi alt det som finner sted her på jorden, en mening. Alt kan ikke, slik jeg ser det, være styrt av en gud som liksom skulle sitte der oppe i sin høye himmel og drive sitt kyniske marionettspill med oss mennesker. Kanskje har teologene litt skyld i at vi har kommet til å tenke i slike baner. For når en forsøker å bygge system oppå gudstroen, kan det lett skape inntrykk av at alt som skjer, har en nødvendig plass i et stort hele.

Jeg har aldri likt formuleringen «Gud er Gud, om alle mann var døde». Men i beste fall betyr ordene at det er noe her i verden som er større enn oss selv. Jeg synes det er et godt utgangspunkt for arbeidet med disse spørsmålene. Jeg kan nok forestille meg at Gud kan ha en plan, men i så fall har han ikke gitt meg innsyn i den. Det er det ene, at vi tar inn over oss at vi bare forstår glimtvis, stykkevis og delt.

Det andre er at Gud ikke er alene på verdensarenaen. Det finnes gode krefter, og det finnes onde krefter, og de er ofte filtret sammen på måter som gjør det vanskelig å skille dem fra hverandre. Dette er åpenbart for alle og enhver.

Alt dette innebærer at hvis vi sier om Gud at han er allmektig, så kan ikke det bety at vi sitter inne med fasiten på hvordan Gud burde oppføre seg. Våre tanker om Gud kan vi ikke gjøre om til de ønskene vi måtte ha om hvorledes verden skulle være innrettet. Vi er henvist til å prøve å forstå allmakten i lys av den måten Bibelen velger å beskrive Guds handlingsmåte på.

LES OGSÅ: Arne Borge: «Hva er vitsen med å være kristen?»

Kain drepte Abel mens Gud satt maktesløs i bakgrunnen

Jeg blir ofte slått av hvor utfordrende bibeltekstene kan være. Fortellingen om Kain og Abel gir seg ut for å være en fortelling om de første menneskene som lever under de samme vilkår som oss selv. Hva er det så de gjør med hverandre? Kain dreper Abel. Det er altså en fortelling om et brodermord. Og brodermord er vel omtrent det verste vi kan tenke oss. Det vitner om en troverdig realisme som fortrenger enhver tanke om at religionen idylliserer tilværelsen.

Hva gjør så Gud i denne fortellingen? Han sier «Hvor er din bror Abel?». Og så føyer han til: «Hva har du gjort?» Det betyr at han holder Kain ansvarlig for ugjerningen som nettopp er begått. Det er Kain som har handlet ille, ikke Gud. Deretter sier han noe som er aldeles merkelig. Han sier: «Din brors blod roper til meg fra jorden». Han sier slett ikke at ugjerningen har noe som helst med en langsiktig guddommelig strategiplan å gjøre. Snarere forholder han seg bare til slik det nå engang er her på jorden. Gud sitter i grunnen bare der litt maktesløs og nøyer seg med å høre blodets rop som stiger opp fra en såret jord. Det er ikke det lidende mennesket som roper, men det utgytte blodet som ligger igjen på bakken. Gud ser det. Mer kan han ikke gjøre, akkurat der og akkurat da.

Siden hen, i Davidssalme 56, heter det at Gud samler alle tårene i en egen flaske. Igjen er Gud handlingssvak. Det er som om han ikke kan noe mer eller noe annet enn å iaktta. Jo, han kan én ting til, og det er å gjemme på all smerten, for å forvisse oss om at ingenting noensinne vil bli glemt. Og smerten, den befinner seg i dette tilfellet ikke i ordene, men i tårer.

Man kan miste troen av mindre

Og så er det jo Jesusfortellingene, da. Det er helt umulig å legge fra seg ordene «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» De forteller meg at Gud finnes, han er bare ikke der når det trengs. Dette er ubegripelig, at Guds nærvær på jorden skulle ende opp med et siste skrik fra en som er gudsforlatt. Under Guds tause himmel finner en henrettelse sted, full av vanære, spott og hån. Men slik er altså bibelfortellingene om den allmektige Guds nærvær på jorden.

En kunne miste troen av mindre. Men det er altså på slike fortellinger at den kristne troen er fundert. Og det er på disse fortellingene den har levd gjennom alle tider. Her forklares i grunnen ingenting som helst. En nøyer seg bare med å fortelle om en Gud som er der, helt i ytterkanten av de brutale hendelsene som finner sted.

LES OGSÅ: Ina Libak: «Da jeg var liten, drømte jeg om å lære å spille piano. Bak pianoet på Utøya ble jeg skutt fire ganger»

Det tragiske og livsmotet

Så kan en saktens spørre seg: Er dette det hele? Er det alt kristendommen har å by på? Til det kan jeg bare si: Jeg oppfatter det annerledes. Det er noe mer som alle og enhver har en form for kjennskap til. For alle har erfart savn og smerte, lidelse og død. Vi har hver våre fortellinger, men alle har sine fortellinger om tap og hjertesorg.

Disse erfaringene er umåtelig viktige. For lengselens arnested, det er nettopp i smerten. Og lengselen bærer i seg menneskelighet på sitt aller dypeste. Den holder fast ved kontakten med det som var og som vi har mistet, samtidig som den peker framover. Mot det vidunderlige, ville Ibsen ha sagt.

Det vidunderlige som vi ikke har, men som vi er i stand til å forestille oss, er et slags omdreiningspunkt i all religiøs meningsdannelse. Det dukker opp overalt. Og så, og det er nesten det merkeligste av alt, så kan en, midt i verdens elendighet, oppleve at det mest storslåtte her i livet ikke er så langt unna som en først trodde. Det er faktisk mulig å oppdage at det nettopp er i trengselen at selve gleden finner sin beste grobunn.

I dette ligger det ingen forherligelse av lidelsen. Den forblir alltid like skrekkelig. Men at lidelsen kan åpne for nye horisonter, er ingen ny eller fremmed tanke. Den gjør det slett ikke alltid. Men om den skulle gjøre det, kan det ligge gjemt en slags livsforvandling i den. Og en form for takknemlighet kan stige fram, som en tidligere ikke kjente til.

Denne takknemligheten trenger en adressat. Kanskje den skulle være Gud?

LES MER:

• Alf Gjøsund: ‹‹Fortapelsen er ikke noe Gud påfører oss, det er noe vi selv påfører oss og andre››

• Geir Hellemo: «Vi ALS-syke får mye oppmerksomhet for dødsprosessen vår. Men hva med livsmulighetene?»

• Min tro-intervju med Tord Gustavsen: – Lyset bærer til og med når det er som mørkest