Kun retorikk eller faktisk handling?

John Peder Egenæs

Generalsekretær i Amnesty International

Gullhjertepins på jakkeslag. Rosa paraplyer prydet med hjerter. Vaffellukt som siver ut av spesialdesignede vaffeljern. Siden 2018 har Utenriksdepartementet drevet intens kampanje for at Norge skal få en av to ledige plasser i FNs mektige Sikkerhetsråd. Etter 17. juni vet vi om de har lykkes, eller om setene går til Canada og Irland.

Sikkerhetsrådet svikter

En plass i Sikkerhetsrådet er en plass rundt verdens mektigste bord. På tross av denne makten ser vi at Sikkerhetsrådet flere ganger har sviktet i sitt viktigste ansvar: å gripe inn mot alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett. Eksemplene er grove og mange: Syria, Øst-Ukraina, Myanmar og Israel-Palestina-konflikten. Rådet klarte heller ikke å samle seg om en resolusjon om koronapandemien.

En viktig internasjonal institusjon som er i hardt vær er den internasjonale straffedomstolen (ICC). Domstolen skal etterforske og stille til ansvar personer som statsledere og militsledere som er ansvarlig for de verste menneskerettighetsbruddene som folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Flere ganger har Sikkerhetsrådet latt ICC i stikken ved å overføre alvorlige menneskerettighetssaker til ICC, som for eksempel situasjonen i Sudan og Libya, for dermed selv slippe å ta ansvar for å håndtere situasjonen. Dette har skjedd uten at Sikkerhetsrådet samtidig bidrar til å legge press på de samme statene for å få dem til å samarbeide med ICC.

LES OGSÅ: FN-kjenner om Norges sikkerhetsrådssjanser: – Forsterket av koronapandemien

Dårlig samarbeidsklima

USA er en viktig NATO-alliert, men en supermakt som slettes ikke er en alliert når det gjelder å støtte opp om viktige internasjonale menneskerettighetsinstitusjoner. I sin iver etter å undergrave ICC har USA gått så langt som til å true både domstolens dommere og deres familier. Amnesty har en klar oppfordring til norske myndigheter dersom Norge vinner en plass i Sikkerhetsrådet: Støtt opp om ICCs mandat og domstolens mulighet til å stille krigsforbrytere til ansvar!

Sikkerhetsrådet er blitt en arena for å fremme politiske egeninteresser og allianser. Det er harde dragkamper mellom stormaktene, og det internasjonale samarbeidsklimaet er dårligere enn på flere tiår. Dette er en krevende tid for et lite land å ta plass blant de mektige på, noe utenriksministeren har innrømmet i intervjuer. Samtidig kan det åpne for muligheter.

Utydelig utenriksminister

I mai hadde utenriksministeren en kronikk der hun trakk frem fem tema Norge vil prioritere i Sikkerhetsrådet: Folkeretten, fredsdiplomati, kvinners deltakelse, beskyttelse av sivile og sikkerhetsutfordringer som oppstår som resultat av klimaendringer.

Dette er viktige og gjenkjennelige tema Norge har markert seg på tidligere. Det er åpenbart fornuftig at Norge skal prioritere tema vi har erfaring med. Spørsmålet er imidlertid hvordan Norge vil jobbe for å få gjennomslag på disse temaene. Vi går ut fra at drivkraften er et reelt ønske om å bidra til positiv endring.

På dette punktet har utenriksministeren vært for utydelig til nå. Og la oss være helt konkrete: Vil Norge gå inn for at rådet bruker sin makt til å stoppe brudd på FN-pakten og på internasjonal rett? Vil Norge gå inn for å gripe inn mot menneskerettighetsbrudd som setter regional eller global sikkerhet i fare? Vil vi ta initiativ til en global løsning for den vedvarende flyktningkrisen? Vil vi se flere tilfeller der det iverksettes sanksjoner mot militære og sivile ledere som er ansvarlige i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten?

Rohingyaene

Men Norge kan også bidra til å hindre at konflikt eskalerer. I mange situasjoner er menneskerettighetsbrudd kanarifuglen i gruven: Når du ser en rask forverring av menneskerettighetene et sted, betyr det ofte at faren for voldelig konflikt øker drastisk. Et eksempel er den etniske rensingen av rohingyaene i Myanmar.

Hvis Sikkerhetsrådet hadde tatt tak i denne situasjonen på et tidligere tidspunkt, kunne det kanskje vært mer akseptabelt for Kina å stille seg bak en resolusjon for handling. I slike situasjoner kan Norge bruke sin erfaring med fred og konfliktløsning for å oppnå konkrete resultater. Et eksempel vi kanskje står overfor nå, er den systematiske diskrimineringen av muslimer i India, der scenarioet vi står overfor kan være en konflikt mellom to atomstater. Målet med en slik strategi må være å hindre at konflikt skjer, heller enn å gå inn etterpå.

LES OGSÅ: Advarer i brev: Greta Thunberg og norske Pauline Tomren vil ikke ha Norge inn i FNs sikkerhetsråd

Kvinner i krig

Et konkret område utpeker seg tydelig i utenriksministerens uttalelser; det er når det kommer til kvinner, fred og sikkerhet. Her tror vi at Norge virkelig kan gjøre en reell forskjell for kvinner i krigssituasjoner. Dette er også et av de punktene hvor utenriksministeren har vært mest konkret til nå, ved å si at Norge vil ta initiativ til at kvinner fra konfliktområder kan orientere Sikkerhetsrådet direkte.

Videre er det bra at Norge vil løfte sammenhengen mellom klimaendringer og konkrete sikkerhetstrusler. Men her er erfaringen entydig: det blir mye prat og lite handling. Det å forsinke handling fordi man bare sitter og prater i stadig nye runder, er nesten like ille, og har en like stor menneskelig kostnad, som det å ikke snakke om saken i det hele tatt.

Krever handling

Hvis Norge vinner plassen i Sikkerhetsrådet, håper vi at de vil være tydelig på at de som medlem i ikke bare kommer til å drive med politiske spill, men arbeide for at rådet handler for å ivareta folks sikkerhet. Undertrykkelse og nød gir opphav til regionale og globale sikkerhetstrusler. Hvis det oppstår slike trusler, må Norge ikke bare snakke om at noe bør gjøres, men kreve handling.

Vi forventer at respekt for menneskerettighetene og folkeretten skal være det styrende for medlemskapet i Sikkerhetsrådet og at dette må reflekteres i alt Norge sier og gjør dersom Norge får en plass rundt bordet. Hvis ikke representerer ikke Norge den forskjellen man ønsker og bør.

LES MER: