Hvit, hvitere, hvitest?

Anne Håskoll-Haugen

Frilansjournalist

15. juli i år sa syv kvinner opp jobben i organisasjonen Nobel Women's Initiativ.I et åpent brev skriver de at de etter gjentatte krav om en mer inkluderende organisasjonen nå har gitt opp. Blant de syv som sa opp stillingene sine beskriver de seg som «én afrikaner, én svart, én jødisk, én kurder, én meksikansk amerikaner, en muslim og en hvit.»

«Sammen representerte vi mangfoldet i denne organisasjonen», skriver de.

Flere eksempler

Bare noen uker før anklaget tidligere ansatte den New York-baserte organisasjonen Women Deliver for å ha et rasistisk arbeidsmiljø hvor kvalifiserte svarte ansatte systematisk blir lavere betalt og nektet forfremmelse. «Organisasjonen lider av white saviour complex og hvit falsk feminisme», skriver anklagerne på Twitter.

Omtrent samtidig kom lignende anklager mot en annen kvinneorganisasjon, Womens Health Coalition, og i august meldte The Guardian at 1000 ansatte i en av verdens største hjelpeorganisasjoner, Leger uten grenser, anklager organisasjonen for å være «institusjonelt rasistisk.» Organisasjonen lager et skille mellom «vestlige» og «ikke- vestlige» ansatte og lederstillinger for sistnevnte er nærmest uoppnåelig.

LES OGSÅ: Krass kritikk mot kristnes rolle i Kongo-saken: – Jeg har god samvittighet, svarer Bondevik

Hvite bistandsorganisasjoner

Rasisme i bistandsorganisasjoner er ikke noe nytt. Det som er nytt, er gjennomslagskraften Black Lives Matter-bevegelsen har fått det siste halvåret. Det kan se ut som om det har sendt bølger inn over bistandsbransjen.

Kanskje merkelig, vil noen tenke – en bransje som vier sin eksistens til å bedre livsvilkårene for (stort sett) melaninrike mennesker. Men vent litt, kanskje nettopp det er problemet.

På nettstedet Devex – en internasjonal formidler av nyheter om bistand, skriver en kommentator: «Black Lives Matter har fått mange i USA til å reflektere over rasediskriminering. For oss som jobber med internasjonal utvikling – som er mest fokusert på utfordringer i andre land, har dette vært en oppvekker.»

«La oss være ærlige» - skriver Paul Weisenfeld som leder organisasjonen Research Triangle Institute international - «de fleste USA– baserte utviklingsorganisasjonene er stort sett befolket av hvite mennesker. (...) Og når jeg deltar på store internasjonale møter om bistand er jeg veldig klar over at jeg er en av veldig få svarte til stede.»

Homogent også i Norge

Det er ikke veldig annerledes i andre vestlige land. Også her i Norge er bistandsorganisasjonene overbefolket av lyserosa mennesker. Bistandsaktuelt hadde denne høsten en sak som avslørte at av alle norske organisasjoner av en viss størrelse, fantes bare én eneste person som var ikke-hvit og ikke født i Norge; lederen av Caritas, Marta Rubiano Skretteberg, som er fra Colombia.

Hvorfor betyr det noe? Det behøver selvsagt ikke bety noe. Likevel er det underlig, at i en bransje som ville ha spesielt stor nytte av språk- og kulturkompetanse, er det likevel så hvitt. Ikke for det, det finnes mange hvite mennesker som har bred språkkompetanse, som har vokst opp i land langt vekk fra Norge, eller kanskje bodd ute i mange år. Mange av dem finner du nettopp i bistandsorganisasjonene. Men likevel.

Ingen har ennå stått frem på samme måte og satt rasisme i organisasjonene på dagsorden i Norge. Hvorfor? Kanskje nettopp fordi det stort sett er hvite som jobber der.

LES OGSÅ: Livsfarleg å vere aktivist - 321 myrda

Hvite kommer langt i bransjen

Men noe rører seg. Ute i felt begynner flere å snakke om rasisme som en innebygget del av hvordan bistanden organiseres; for er ikke kanskje det ofte skarpe skillet som trekkes mellom «lokalt» ansatt og «internasjonalt» ansatt egentlig bare en omskrivning av «svart» og «hvit»?

«Å være «lokalt ansatt» er en retorikk som kan oversettes med «mindre respekt, mindre penger og mindre makt enn internasjonalt ansatte» tvitret den erfarne bistandsarbeideren Michelle D'Arcy. Hun mener rasismen også kamufleres som «sikkerhetstiltak», som hvem som får slippe inn hvor.

D'Arcy tvitrer om en festinvitasjon hun fikk på sms da hun jobbet i Sør-Sudan som lød: «Bring your friends but leave the natives at home». Videre tvitrer hun: «Det er på tide å innse at lys hud gir privilegier».

Og alle som har vært innom bistandsorganisasjoner vet dette: Med hvit hud i ansiktet kan du komme langt i bransjen. Hvit hud trumfer erfaring, språkkunnskaper og kjennskap til landet du skal jobbe i.

LES MER: