Gamle sanger om igjen

Aud Irene Svartvasmo

Ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus

Ikke alle refrenger står seg i tiår etter tiår. Jeg medgir at jeg sukket dypt da reservasjonsdebatten dukket opp igjen i Vårt Lands spalter denne høsten. Er vi virkelig fortsatt der at dette er et tema? Svaret viste seg å være ja. Fortsatt opplever kvinnelige kollegaer i Den norske kirke at mannlige prester reserverer seg mot å gjøre tjeneste sammen med dem.

Fra MF til TF

Som ung student, mot slutten av 80-tallet, kom jeg til Menighetsfakultetet med en klar forståelse av at jeg skulle bli prest. Det ble en røff start på studieløpet. Kort tid før jeg begynte, hadde den såkalte Fartein Valen-Senstad-saken skapt uro i miljøet, og en del av studentene hadde, som en reaksjon, meldt overgang til Teologisk Fakultet. Dette medvirket nok til å dreie studentmassen på MF i en mer konservativ retning. Jeg hadde ikke all verdens ord på mitt eget ståsted den gangen, men menighetsprestene der jeg vokste opp hadde gjennom ungdomstiden vist meg at det fantes alternativer til den kristenkonservative måten å tolke skrift og liv på. Etter et år på MF, der jeg var sint som en veps hele tiden, gikk jeg opp bakken til Det Andre Stedet, og ble TF’er.

Med meg, opp bakken, fikk jeg mange velmente råd om å bli der jeg var. «Dette vil du uansett møte når du kommer ut», fikk jeg høre. Jeg kunne med andre ord like gjerne venne meg til å leve med det, først som sist. Motstand mot kvinners prestetjeneste var på denne tiden fortsatt et fenomen mange steder i landet, og på MF gjaldt stadig bestemmelsen om at mannlige studenter kunne reservere seg mot å ha øvelsesgudstjenester sammen med kvinnelige studenter. De som mente jeg bare måtte venne meg til dette, mente jeg ville være bedre rustet for Livet Der Ute, hvis jeg allerede nå lærte meg å tåle motstanden.

LES OGSÅ: Prest i DNK: – En tydelig beskjed fra biskopene forandrer ikke at vi fortjener en unnskyldning

Høyt under taket på TF

I stedet for å bruke studieårene til å herde meg for det jeg kanskje kunne komme til å møte når jeg var ferdig, valgte jeg å tilbringe disse viktige årene av livet mitt på et sted det var høyt under taket, der ingen trakk i tvil at jeg hadde et kall, og der menn ikke kunne velge å reservere seg mot meg. Det var gode år, der jeg opplevde at jeg ble formet som menneske og teolog, uten at jeg var i konstant opposisjon. Det kunne gå friske diskusjoner der også, men grunnlaget for at vi skulle bli prester ble aldri problematisert.

På det obligatoriske kurset, for oss som skulle ha sommerjobb som prestevikarer, fikk jeg likevel et krasj-kurs i motstand. Studenter fra de tre teologiske fakultetene ble ristet sammen i noen dager på Granavollen gjestgiveri. Det ble mer av en kollisjon enn et møte. Jeg hadde en viss hang til drama i den tiden, og drama ble det. De siste ukers debatt har gjort at jeg igjen har besøkt dette minnet, husket raseriet, men også hvor rystet og lei meg jeg var etterpå. Til tross for at sommervikariatet bekreftet for meg at jeg var der jeg skulle være, tok jeg med meg en nagende uro. Tenk om de har rett og jeg tar feil?

Erfaringer som prest i Oslo

En sommersøndag, noen år etterpå, sto jeg på prekestolen i Oslo Domkirke. Det var min ordinasjonsdag, og biskopen hadde lagt hånda på hodet mitt, sammen med hendene til andre prester som hadde heiet meg frem til denne dagen. Nå skulle jeg møte Livet Der Ute. Var jeg godt nok forberedt, jeg som hadde valgt minste motstands vei gjennom studiene?

En slags fasit finnes vel nå, 25 år senere, men jeg innser at den er preget av at jeg har hatt hele arbeidslivet i Oslo. Mens jeg aldri har opplevd at noen har reservert seg fra å jobbe sammen med meg, har kvinnelige kollegaer andre steder i landet levd med det frem til dags dato, og det til tross for at Presteforeningens kjøreregler ble avskaffet for mer enn 15 år siden. Forhåpentlig har vi sunget dette refrenget for siste gang nå, men hvem vet? Som Thomassen påpekte i VL tidligere denne uka, står ingenting skrevet i stein. For øyeblikket synes imidlertid presiseringen fra et samlet bispemøte å ha stilnet sangen for en stund, når de slår fast at ordinerte forventes å samarbeide med andre ordinerte. Jeg kaller det å slå inn åpne dører, men det er vel nødvendig når det fortsatt finnes de som insisterer på at de er lukket.

LES MER:

• Bispemøtet: – En prest kan ikke påberope seg rett til å avstå fra samarbeid med andre prester

• «Under hele nattverden rant tårene. Jeg kjente meg feig som aksepterte dårlig behandling»

• Mikael Bruun: – En klar innstramming