«Folkekirken» som nasjonens religiøse infrastruktur? Nei takk!
Behovet for en helhetlig tros- og livssynspolitikk oppstod ut fra erkjennelsen av at det ikke var nok at staten hadde en kirkepolitikk i et stadig mer mangfoldig samfunn, og ikke for å sikre Dnk fortsatt hegemoni.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Bente Sandvig
Spesialrådgiver i Human-Etisk Forbund og nestleder i Stålsett-utvalget
Religion er kommet for å bli, slår biskop Atle Sommerfeldt fast. Samtidig peker de fleste pilene nedover når det gjelder oppslutning og deltakelse, så om religion er kommet for å bli, er det langt fra sikkert at den kan forvente å fylle en like stor del av våre felles rom, liv og fellesskap som tidligere. I hvert fall ikke religion i bestemt form entall.
Den norske kirke skal ha ros
Samtidig er det antakelig slik at jo mer tilpasningsdyktig religion er, jo mer relevant kan den være. Så vil tiden vise om det er Sommerfeldts allmenpolitiske miljø- og antipopulisme program, eller noe helt annet som vinner fram. Både folkekirke- og nasjonalkirkebegrepet kan fylles med så mangt. Vi ser hvordan religion og kirker i mange land nettopp brukes som nasjonal identitetsmarkør og som spydspiss i kampen mot kvinner, LHBT-rettigheter og «de andre». Så langt skal Den norske kirke ha ros for ikke å falle for fristelsen, men ønsket om å være nasjonalkirke kan raskt utfordre identitetspolitikken.
Fjern retorikk fra biskopen
Sommerfeldt innleder som en Don Ouijote i sin kamp mot datidens vindmøller. Han må tilbake til 1969 for å finne aktverdige motstandere, de som mente religion mer eller mindre ville forsvinne, eller bør fortrenges til det innerste av privatlivet. Det fungerer kanskje retorisk internt, men er nokså langt fra de mange siste tiårs livssynspolitiske debatt jeg har deltatt i.
Behovet for en helhetlig og konsistent tros- og livssynspolitikk oppstod ut fra erkjennelsen av at det ikke var tilstrekkelig at staten hadde en kirkepolitikk i et stadig mer mangfoldig samfunn, og ikke for å sikre Dnk fortsatt hegemoni.
LES OGSÅ: Tar man kirken vekk i Norge, etterlates et gapende hull
Sommerfeldt leser Stålsettutvalget feil
Deretter er det Stålsettutvalgets reduksjonistiske definisjon av livssyn som får gjennomgå: Religion er så mye mer, og snarere alt annet enn en forholdsvis konsistent oppfatning av de store spørsmål i livet. Ikke minst kultur, har vi forstått – «taus så vel som artikulert», som Sommerfeldt gjengir Kirkemøtets tilsvar.
Det er i og for seg vel og bra. I utvalget var vi på jakt etter en håndterbar definisjon som gjorde at ikke alt og intet kunne defineres inn under den særlige ordningen med tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Så er det i neste omgang opp til tros- og livssynssamfunnene å utforme sin egen aktivitet.
Å lese Stålsettutvalgets utredning som at man basert på sosiologiske fakta la opp til at Den norske folkekirke tildeles ansvaret for å være nasjonens «religiøse infrastruktur», er å dra det langt og i feil retning. Utvalget prøvde snarere å rette opp historisk gitt ulikhet enn å sementere den.
Vi slo fast at «ved konflikt mellom likebehandlingsprinsippet og argumenter basert på historiske forhold, bør det for en framtidig politikk og for framtidige ordninger være slik at likebehandlingsprinsippet er overordnet argumenter basert på historiske forhold.»
LES OGSÅ: Stålsettutvalget har forsøkt å presse en enten/eller-forståelse på religionen
Tilslørende tall
Tall kan være både opplysende og tilslørende. I 1969 utgjorde Den norske kirkes medlemmer 94 prosent av befolkningen. Siden den gang har befolkningen økt med 1.465212 personer, og Dnks andel har sunket til 71 prosent. I 2000 hadde Dnk det høyeste nominelle medlemstallet noensinne, og har fra da til nå mistet 176709 medlemmer. Dåpstallene er nede på 51 prosent, og det er nok det tallet som burde uroe kirken mest.
I ulik grad begrunnet medlemmene i Stålsettutvalget en aktivt støttende politikk menneskerettslig og/eller ut fra det Sommerfeldt kaller den nordiske samfunnsmodellen. I det legger jeg verdien i å ha et mangfoldig sivilt samfunn, at man i tillegg til et sekulært rammeverk tilrettelegger for å realisere grunnleggende menneskerettigheter for flest mulig: Gjennom pressestøtten støttes ytringsfrihet og meningsmangfold. Gjennom støtte til politiske partier og organisasjoner støttes demokratisk deltakelse. Og gjennom støtte til tros- og livssynssamfunn sikres livssynsfriheten og mulighet for både dialog og for å utfordre hverandre. Andre i utvalget vil vektlegge velferdsstatstenkningen mer: At tros- og livssynssamfunn ved å ivareta medlemmene sine, sikrer et velferdsgode.
Glad for framskrittene Dnk har tatt
Jeg er glad for at Sommerfeldt mener proposisjonen er god, til tross for at Dnk ville ha mer særbehandling av kirken enn det lovforslaget nå legger opp til. Vi er ikke i mål når det gjelder likebehandling, men prinsippet er slått fast og viser vei videre.
Vi skal være glade for at Den norske kirke i dag har et helt annet syn på kvinnelige prester og homofile enn i 1969, og tidligere i år kom unnskyldningen overfor kvinner for kirkens uforsonlige tone i abortkampen.
For så vidt bekrefter Dnks utvikling Thomas Mathiesen og Otto Hauglins tese: «Trosforestillinger og manifesteringsformer vil trolig endres, men neppe helt opphøre å eksistere.»
VIL DU LESE MER OM TROS- OG LIVSSYNSPOLITIKK? HVA MED DISSE SAKENE:
