Fare for fattigdoms-tsunami

Hilde Frafjord Johnson

Tidligere spesialutsending i FN

Koronakrisen kan nå føre en halv milliard mennesker ut i fattigdom. Det er åtte prosent av verdens befolkning. Det viser en ny FN-rapport.

Den globale dugnaden i kampen mot fattigdom har vist stor framgang de siste tiårene. Nå når bærekraftsmålene skal nås, risikerer vi at utviklingen går i revers. Det vil være første gang på 30 år. De anerkjente forskerne bak den nylig publiserte rapporten sier at vi kan stå overfor en «fattigdoms-tsunami» dersom de verste scenarioene slår til.

Global redningsplan

Det eneste som da kan hindre en slik utvikling er at støtten til fattige land økes dramatisk, og det satses massivt på sosiale sikkerhetsnett. Det paradoksale nå er at fattigdommen øker mer som følge av tiltakene mot korona globalt og lokalt enn som direkte resultat av pandemien.

Rapporten baserer seg på data fra Verdensbanken og analyserer tre forskjellige scenarioer mht. effekt på fattige husholdninger. I alle scenarioene vil den globale fattigdommen øke og fattige mennesker få det verre. Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam International krever derfor en global redningsplan på minst 2,5 trillioner dollar for å takle viruset.

Omvendt Robin Hood

Pandemien har fått de internasjonale finansieringsinstitusjonene til å grave dypt i lommene, først og fremst for å dempe effekten av en global, økonomisk krise. Etter enighet mellom verdens 20 største økonomier (G 20-gruppen) har Det internasjonale pengefondet (IMF) annonsert 60 mrd dollar i krisehjelp til en rekke land. Det dreier seg i stor grad om rentefrie kriselån for å finansiere strakstiltak. Verdensbanken på sin side har annonsert støtte på 14 mrd dollar til programmer i utviklingsland rammet av krisen. Det høres mye ut, men veldig langt fra det som er nødvendig for å hindre økonomisk revers i mange land.

I forrige uke varslet IMF at 18 mrd av beløpet skulle gå til afrikanske land som opplever et plutselig inntektsbortfall og økonomiske krise. Ser vi litt nærmere på fordelingen av pengene, trer imidlertid et klart bilde fram: De som har mest fra før tilgodesees med mer, mens de som har minst får enda mindre. Omvendt Robin Hood altså.

Kollaps i Afrika

La meg ta noen eksempler. Nigeria fikk rett før helgen et tilsagn på 3,4 mrd dollar, akkurat det de hadde bedt om, mens Burkina Faso, et av de hardest rammede landene i regionen bare får en ørliten bevilgning på 114,3 mill dollar. Langt under godtgjort behov.

Og dette til tross for at Burkina Faso er lutfattig og hard rammet. Anmodningen om korona-relatert krisehjelp var tre ganger så høyt som tilslaget fra IMF. I tillegg er landet nå uskyldig rammet av angrep fra nabolandenes islamistiske ekstremistbevegelser. 800.000 mennesker er drevet på flukt. 2,2 millioner mennesker trenger nødhjelp.

Burkina Faso står i fare for å kollapse. Den ekstra byrden som loronapandemien innebærer kan tippe landet over. Det samme gjelder Sudan, som blokkeres på grunn av gjeldsbyrden Bashir-regimet opparbeidet seg. Til tross for landets korona-relaterte økonomiske tap. Følgene av en kollaps kan bli at islamistene tar makten tilbake. Appeller om en løsning for Sudan for korona-hjelp har så langt falt for døve ører.

Flere ekstremt fattige

Men Nigeria, som er oljeprodusent og som alltid har hatt mest penger på det afrikanske kontinentet, får altså en enorm kapitaltilførsel fra IMF. Dette skyldes nok fallet i oljeprisen. Fordi landet hadde mest, taper det nå mest. Er det da rimelig at landet også skal få så mye mer i krisehjelp? Det kan neppe være makroøkonomisk politikk og godt styresett som gjør at Nigeria stikker av med en så stor del av kaken. Det er selvsagt viktig å unngå at Afrikas mest folkerike land knaker i sammenføyningene, men faren er ikke akutt. Sør-Afrika, på sin side, regner med å kunne få en milliard dollar mer enn Nigeria.

At store økonomier får relativt sett mer, er ikke rart. Men at de landene som står på randen av sammenbrudd ikke får mer hjelp er en katastrofe. Når korona-krisen er over risikerer vi ikke bare langt flere ekstremt fattige, men også flere sårbare land enn før. Dette kan igjen bidra til mer konflikt. Skal vi unngå dette, må det internasjonale samfunn endre kurs. De mest sårbare må prioriteres. Ellers kan bærekraftsmålene raskt bli en ren illusjon.

LES MER: