Et historisk nederlag

Hilde Frafjord Johnson

Tidligere KrF-statsråd

En kveld i 1988 åpnet jeg spent manuskriptet til boka Inn i genalderen. Jeg hadde bedt om å få den oversendt av forfatteren Kristin Aalen Hunsager før utgivelse. Sjokkert leste jeg fra til perm til perm om gen- og bioteknologiens grensesprengende potensial.

Dette ville utfordre grunnleggende etiske normer i samfunnet. Enten det gjaldt mennesker og kunnskapen om den enkeltes egenskaper, eller miljø, med genmodifisering av planter og dyr. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg den gangen var muligheten for å gjennomføre gentester som kunne kartlegge en rekke egenskaper ved fosteret, i form av en blodprøve før abortgrensen på 12 uker. Det var langt fram, ble det sagt, men det ville komme.

KrF har mislyktes totalt

Som partilederens politiske rådgiver fortalte jeg Bondevik om de nye utfordringene og faren for utviklingen av et sorteringssamfunn. Et grundig notat om hele feltet ble utarbeidet og delt internt i partiets stortingsgruppe: Etikken måtte styre teknikken og ikke omvendt.

Etikk og gen- og bioteknologi ble et kjerneområde for partiets engasjement i storting og regjering. Det førte til stortingsvedtak om nei til tukling av skaperverket og kloning av dyr, og det førte til krav om streng regulering av bioteknologi-feltet når KrF forhandlet om samarbeid med andre partier.

Nå har KrF gått på sitt største politiske nederlag på feltet på over 30 år. Det er et historisk tap. NIPT-testen, blodprøven som kan kartlegge fosterets egenskaper, blir tillatt (selv om det fortsatt er sterke begrensninger på som kan testes). Det blir også tillatt med tidlig ultralyd for gravide, assistert befruktning for enslige, eggdonasjon og mitokondriedonasjon (bruk av et kjerneløst egg fra en annen kvinne, slik at barnet som fødes, vil ha DNA fra en tredje person). Etter at henholdsvis Sp og KrF i regjering har lyktes å bremse mer omfattende revisjoner av bioteknologiloven i mange år, har partiet nå mislyktes totalt.

Dessverre har KrF denne gangen bidratt til dette utfallet selv.

LES OGSÅ: Ropstad snakker ut om nederlaget – dagen ble «et alvorlig tap»

På 1990-tallet hadde vi en reflektert debatt

På 1990-tallet opplevde KrF å få mest gehør hos Senterpartiet, Venstre og SV når spørsmål rundt gen- og bioteknologi ble behandlet. Flertallet i Høyre og Frp var preget av en liberalistisk og teknologi-optimistisk holdning. Aps tilnærming var først og fremst å prioritere kvinners rett til å vite. I KrF forsto vi at vi aldri kunne vinne denne saken dersom debatten var polarisert. Vi måtte få den inn på et annet spor. Debattmøtene 3 x Kristin, der Kristin Halvorsen, Kristin Clemet og Kristin Aase drøftet fosterdiagnostikk og abort og faren for et sorteringssamfunn ble et viktig bidrag. Mediedekningen var omfattende og bidro positivt til en mer reflektert offentlig debatt rundt bioteknologi-spørsmålene.

Da den forrige bioteknologiloven ble behandlet i 2003, var Dagfinn Høybråten helseminister. Høyre hadde akseptert at en restriktiv linje var prisen en måtte betale for KrFs regjeringsdeltakelse. Dette har siden preget Høyres tilnærming, selv om det i realiteten er flertall for en mer liberal linje i partiet. Den gangen var det alliansen med SV som berget saken i Stortinget. En enkeltsak var utløsende for at flertallet snudde i et splittet SV. Fortsatt ligger imidlertid et stort mindretall på en restriktiv linje. De siste årene har også Venstre snudd, og lagt seg på en svært liberal linje.

Sp holdt skansen i den rød-grønne regjeringen og fremstår nå som den eneste reelle alliansepartneren for KrF i dette spørsmålet. Det viste seg også i voteringen i Stortinget tirsdag 26. mai.

Å endre abortloven: Vi som hadde prøvd før visste at det ikke ville gå

KrF er et lite parti. Skal en få gjennomslag må en bygge allianser. Og de må bygges med innestemme og i erkjennelsen av sakens kompleksitet. Selv da KrF var mellomstort og satt med statsministeren var det noen spørsmål vi ikke klarte å få på plass i regjering. Et av dem var å endre abortlovens paragraf 2 c, knyttet til fosterdiagnostikk, som sier at egenskaper ved fosteret er et selvstendig grunnlag for abort. Selv om daværende partileder i SV, Kristin Halvorsen, kunne ha hatt sympati for et slikt forslag i Stortinget, var en slik lovendring forbundet med så store komplekse og etisk vanskelige utfordringer at KrF lot saken ligge. En endring i selve abortloven ville heller ikke bære, verken i regjering eller storting.

Men det var nettopp dette daværende nestleder Kjell Ingolf Ropstad lovet høsten 2018. Han sa at partiet hadde en historisk mulighet til å endre nettopp denne paragrafen i samarbeid med statsminister Erna Solberg. Vi som hadde prøvd før visste at dette ikke ville gå, blant annet på grunn av de juridiske og etiske problemene vi støtte på da vi selv utredet saken i regjering. Men en trengte ikke gå lenger tilbake enn til reservasjonsretten for å vite hvilken sprengkraft det er i slike spørsmål og hvor polarisert slike debatter blir.

KrF har brukt polariserende utestemme

Og nettopp dette skjedde igjen. Den fraksjonen som vant fram i retningsstriden i partiet snakket bramfritt og med utestemme. Og den maktpolitiske manøveren bidro til en enda mer polarisert debatt i norsk offentlighet. Spørsmål om menneskeverd og bioteknologi berører de mest sårbare punktene i menneskers liv. Det setter i gang mange følelser. Å bruke en slik sak for å komme i regjering skapte sterke reaksjoner og provoserte veldig mange, ikke minst på Stortinget. KrF skaffet seg ikke flere allierte, men motstandere. I saken om tvillingabort hadde KrF for eksempel flertallet i folket på sin side. Det snudde raskt etter høstens polariserte debatt – og tross gjennomslaget partiet fikk.

Senterpartiets Kjersti Toppe og Geir Pollestad påpekte at nettopp denne debatten bidro til å framprovosere vedtakene i Stortinget denne uken. Med flomlyset på KrFs vetolinje var det mange som ønsket å vise partiet hvor flertallet ligger.

Det var tydelig at dynamikken rundt denne saken også bidro til at de stemmene som var mest aktivistiske og liberalistiske i de ulike partiene vant fram. For Stortinget gikk lengre enn de gjorde ved stortingsbehandlingen for kort tid tilbake. Da var det for eksempel ikke flertall for tidlig ultralyd og mitokondriedonasjon. Det ble det nå. Partienes posisjoner flyttet seg. Så tunge og viktige etiske spørsmål bør ikke avgjøres av ulike partiers posisjoneringer, men av sakens substansielle innhold. Det kan likevel ikke utelukkes at det bidro. Av alle liberaliseringene er det tidlig ultralyd som er den mest dramatiske og vil ha størst konsekvenser for muligheten til å velge bort fostre med bestemte egenskaper.

LES OGSÅ: Utelukker ikke omkamp om assistert befruktning og eggdonasjon

KrF kunne fått til mer i regjering med Sp og Ap

De fleste mennesker opplever dette som vanskelige spørsmål. Det beste hadde derfor vært å få til en debatt i norsk offentlighet om etiske dilemmaer i disse spørsmålene, der både fagfolk, politikere og organisasjoner deltok. En slik lavmælt dialog kunne bidra til en større forståelse om å gå langsomt fram. Vi hadde for eksempel hørt en helt annen Jonas Gahr Støre i en slik dialog enn det vi hørte i Stortinget på tirsdag. Det ble umulig med den polariseringen som skjedde i prosessen.

Det var uansett grenser for hvor lenge KrF og Sp ville klare å «holde skansen» i sine respektive ulike regjeringskonstellasjoner. Å tvinge gjennom sitt syn mot et flertall på Stortinget holder ikke i lengden. Før eller siden måtte en ha gitt noe.

Men det er nok liten tvil om at en kunne ha fått til mer gjennom et samarbeid der disse to partiene var del av samme regjering. Med en større samlet tyngdekraft, der viktige deler av SV også var allierte, kunne en sannsynligvis ha unngått flere av liberaliseringene som kom sist uke, noe Sp også mener. Det er dessuten verdt å huske at SV og Ap ville være best i stand til å ha en dialog med kvinnebevegelsen, og bidra til å tydeliggjøre det viktige skillet mellom selvbestemmelse i abortspørsmålet og anvendelse av ny teknologi. Dette er en faktor som KrF ofte undervurderer, og som kom til syne med all mulig tydelighet i forbindelse med debatten om reservasjonsrett. Nå risikerer en også at nye skanser faller, både med utvidelse av abortgrensen og fjerning av abortnemndene med hensyn til senaborter.

KrF må være villig til å gi noe

Det vil alltid være dem i partiet som mener det er viktigst for KrF å være «lys og salt» i verden. Politisk gjennomslag er sekundært. De er sikkert fornøyd nå. Partiet kjempet som en løve. Men for saken er dette veldig leit. Gjennom stortingsdebatten fikk partiet færre over på sin side, ikke flere. Når en nå slikker sine sår, bør en først og fremst tenke igjennom hvilken strategi partiet bør bruke framover. Konfrontasjon og tvang fører i liten grad fram. Å bygge allianser gjør det. Men det innebærer også å være villig til dialog og til å gi noe. Da er seirene kanskje mindre blanke. Men viktigst av alt - de bærer, og holder over tid.

LES MER: