En vei videre for Ap og KrF?

Kjell Magne Bondevik

Tidligere KrF-leder og statsminister

Professor Nils Ivar Agøy hadde i Vårt Land 20/11 en god gjennomgang av det motsetningsfylte forholdet mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet i de første tiårene etter at KrF ble stiftet i 1933, noe som er viktig for å forstå dagens situasjon. La meg føre dette videre inn i de neste tiårene som også er viktige som bakgrunn. Jeg har selv vært aktiv i KrF det meste av denne perioden, og vil på dette grunnlag gi noen aktuelle kommentarer.

Det hører med til historien at særlig tidligere Høyre-leder John Lyng i starten av 1960-tallet klarte å overbevise KrF, Senterpartiet og Venstre om at det var på tide å nedkjempe Aps maktmonopol etter den 2. verdenskrig. Dette ledet frem til den kortvarige, men historisk viktige Lyng-regjeringen i 1963 og Borten-regjeringen 1965–71.

LES OGSÅ: Anette Trettebergstuen (Ap): «Nå ønsker KrF seg fortidas snevre familiepolitikk tilbake»

Religionsfaget og privatskoler

Da jeg på midten av 1960-tallet ble aktiv i KrFU og KrF, var det stor strid om kristendomsfaget i skolen og om private skoler. KrF og Ap var i sterk konflikt i disse sakene. KrF betød mye positivt for disse spørsmålene gjennom regjeringsdeltagelsen, ikke minst på grunn av (min onkel) Kjell Bondeviks ledelse av (den gang) Kirke- og undervisningsdepartementet. De andre ikke-sosialistiske partiene viste stor forståelse for KrFs anliggende. Dette bidro selvsagt til å befeste et motsetningsfylt forhold mellom KrF og Ap. Jeg mener dette bunnet i en manglende forståelse hos Ap-ledelsen for religionens plass i samfunnet og en forfeilet livssynspolitikk.

Men det hører også med til historien at de to partiene i stor grad har funnet frem til en samforståelse i disse spørsmålene senere. Ap har gradvis akseptert statsstøtte til private skoler, og KrF og Ap inngikk et forlik om loven i 2007, i Dagfinn Høybråtens tid som KrF-leder, noe som sikret en forutsigbar fremtid for private skoler basert på livssyn eller alternativ pedagogikk. Når det gjaldt kristendoms-/religionsfaget i skolen, greide statsråd Gudmund Hernes (Ap) og komitéleder i Stortinget, Jon Lilletun (KrF), i 1997 å danne en bred, tverrpolitisk plattform for dette faget. Det har senere vært noen justeringer av fagets innhold og en unødig strid om fagets navn.

LES OGSÅ: Dagrun Eriksen følte seg ferdig med politikk: «Helt til jeg så Geir Lippestad i Debatten»

KrF og Ap i abortsaken

På 1970- og 80-tallet ble abortspørsmålet den store konfliktsaken mellom KrF og Ap. Prinsippene om vern av det ufødte livet og om kvinnens selvbestemmelse ble satt opp imot hverandre. Dette skapte uforsonlige konfrontasjoner mellom de to partiene. Her viste også de andre ikke-sosialistiske/«borgerlige» partiene større forståelse for KrF enn hva Ap gjorde. Men gradvis har Venstre, Høyre og Senterpartiet fulgt etter Arbeiderpartiet og utgjør i dette spørsmålet ikke noe reelt alternativ. Det har blitt mer og mer klart at kampen for det ufødte livet må føres med andre virkemidler enn lovparagrafer.

Det som provoserer mange av oss i dag er at saken hos noen bare gjøres til et spørsmål om å «bestemme over kvinnens egen kropp», istedenfor å erkjenne at det også dreier seg om interessen for et annet, spirende menneskeliv og avveiningen av denne interessekonflikten. Å ha dette som et felles utgangspunkt kunne kanskje skape en større vilje til en mer samlet kamp for å få aborttallet ned.

Kontantstøtte og ekteskapslov

På 1990-tallet ble familiepolitikken, og særlig KrFs forslag om kontantstøtte, stridsspørsmål mellom KrF og Ap. Igjen så vi at ikke-sosialistiske partier viste større forståelse for KrFs anliggende enn det Ap gjorde. Men igjen har vi også sett at V, H og Sp har blitt mer lik Ap i disse sakene, selv om KrF har klart å forhandle seg frem til et vern om kontantstøtteordningen gjennom ulike regjeringsplattformer. Det kunne ha vært spennende å se hvilke innrømmelser Ap hadde vært villig til å gi KrF på dette feltet i reelle drøftinger.

På 2000-tallet har det først og fremst vært homofilispørsmålet, og særlig ekteskapsloven, som har vært det store stridsspørsmål mellom KrF og Ap. Men igjen ser vi at H, V, og Sp gradvis har fulgt Ap, og KrF har også funnet grunn til en viss selvkritikk og endring i måten å tilnærme seg disse spørsmålene på.

LES OGSÅ: Kirken var ikke stedet for politikk. Så kom 1968

Verdispørsmålene før og nå

Konkrete konfliktsaker, de mer «tradisjonelle verdispørsmålene», de siste tiårene forklarer at det helt opp til i dag fortsatt har vært et motsetningsforhold mellom KrF og Ap. Dette slo ut i striden om «retningsvalget» i 2018 og var tydeligvis viktig for den «blå» side som vant frem. Men alt i alt mener jeg, som min gjennomgang viser, at det ikke lenger er slik at disse spørsmålene entydig peker i retning av den blå siden, selv om disse partiene ofte har tatt noe lengre tid på å innta samme posisjon som Ap.

Det har vokst frem en økende erkjennelse hos mange i KrF, særlig blant unge, om at andre saker representerer (minst) like viktige verdispørsmål som de mer «tradisjonelle». Også flere av oss eldre forstår denne oppfatningen. Dette dreier seg om viktige spørsmål som bistand og utvikling, klima og miljø, innvandrings- og asylpolitikk og fattigdomsbekjempelse. Da blir det ikke lenger så opplagt til hvilken side man skal samarbeide. Jeg mener det hadde representert en «historisk mulighet» å få testet ut hvor mye KrF kunne ha oppnådd gjennom forhandlinger med Sp og Ap. Det kunne kanskje ha skapt et nytt og mer positivt forhold mellom KrF og Ap. Det var en mulighet med Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik i Ap-ledelsen, fordi begge har forståelse for religionens rolle i samfunnet.

Selv om KrF ikke er identisk med kristenfolket, og heller ikke Ap med arbeiderbevegelsen, kunne likevel dette ha skapt en ny, positiv dynamikk mellom disse to store folkebevegelsene.

Men slik gikk det ikke i 2018. Men kanskje kommer muligheten tilbake en gang?

LES MER: