En sekulær pietist slår tilbake

John O. Egeland

Redaktør i Dagbladet

Når en debatt sakte sklir ut av sporet, henter jeg gjerne fram dikteren Georg Johannesen som også var professor i retorikk. I et dikt forklarte han slike hendelser: En må plassere misforståelsen/tidlig i samtalen dersom en ønsker/å få helt rett og samtidig ta feil.

Jeg er bare en helt alminnelig ateist

I sin lørdagskommentar «Redaktøren som vil dømme levende og døde» den 20. juni, utnevner Vårt Lands sjefredaktør meg til pietist, sekulær messias og religiøst politi med ønske om utrenskninger i Den norske kirke. Det virker nokså overveldende, men jeg tar det med godt humør. Jeg er blitt kalt verre ting enn det, skjønt det er første gang jeg utnevnes til religiøs fanatiker. Jeg er jo bare en helt alminnelig ateist, ikke engang en personlig ateist.

Debattens egentlige kjerne

Bjørn Kristoffer Bore bruker mange ord og mye energi på å tillegge meg meninger og holdninger han selv finner opp. Disse bevisste misforståelsene skal lede leseren bort fra denne debattens egentlige kjerne: Demokrati og tro i Den norske kirke og forholdet til staten.

Utgangspunktet var en leder i Dagbladet som bl.a. kommenterte en rapport fra KIFO: Et demokrati i endring. En analyse av kirkevalget 2019. Som et ledd i dette arbeidet hadde KIFO fått gjennomført en velgerundersøkelse som bl.a. ble brukt til å måle demokratisk bredde og dybde i kirken. I denne undersøkelsen ble medlemmene i kirken delt inn i tre kategorier: personlig kristne, kristne og ikke-troende.

Her plasserer Bore den sentrale misforståelsen som hele hans svovelpreken bygger på. Det er KIFO, ikke Dagbladet eller jeg, som har delt kirkemedlemmene inn i disse kategoriene. Personlig har jeg aldri forstått at noen opphever seg til personlig kristne, mens andre bare er kristne. At denne inndelingen har sine røtter i kirkens pietistiske tradisjon er antakelig riktig. Men alle som kan sin kirke- og mediehistorie vet at det er lenger fra bedehuset til Dagbladets redaksjon enn de fleste andre steder.

LES OGSÅ: Kirkevalget førte til at flere meldte seg ut av Den norske kirke i 2019: – Grunn til selvransakelse

Bore forminsker problemet

Et sentralt punkt i velgerundersøkelser er at 42 prosent av kirkens medlemmer selv oppgir at de er ikke-troende. Denne informasjonen forsøker både redaktør Bore og Kirkerådet (i en artikkel i Dagbladet) å gå så forsiktig rundt som mulig. Eller de henter fram andre undersøkelser med andre spørsmål som demper inntrykket av en kirke full av ikke-troende.

Her skjer det interessante ting i argumentasjonen. Problemet blir forminsket, gis svært alternative tolkninger og feies så til side med påstandene om sekulær pietisme. Jeg blir en svovelpietist som fordømmer kirkemedlemmer fordi de ikke oppfører seg slik som Egeland mener de bør. Videre: Høye krav til inderlighet fra Egelands religiøse politi eller andre pietister holder tilbake de ikke-kristnes frimodighet. Osv.

Jeg kan ikke komme på noe som er meg mer fjernt enn å kreve religiøs inderlighet fra andre mennesker eller fra noe kirkesamfunn. I en lang rekke kommentarer har jeg pekt på behovet for uavhengige trossamfunn med full indre selvstendighet i trosspørsmål. Jeg har forsvart trossamfunnenes rett til å holde seg med dogmer og verdier som strider mot hva flertallet i samfunnet står for. F. eks. når det gjelder homofili og likestilling. Jeg anser trosfrihet som like viktig som ytringsfriheten. Og mer som en kuriositet: Jeg har nok - som kulturinteressert - besøkt flere kirker enn de aller fleste prester.

Ingen oppfordring til pietisme

Bjørn Kristoffer Bore mener det er et nokså beskjedent problem at en meget stor andel av kirkens medlemmer ikke er troende. Dels godtar han ikke deres egen definisjon. Kanskje er de kristne på bunnen, og de må ikke la seg skremme av Egeland-politiet fra å føle seg friere til å kalle seg kristne. Dels er det ikke noe problem at mange bare er knyttet til kirken gjennom tradisjoner, bygninger og seremonier.

Denne lettheten er det vanskelig å forstå for oss som står utenfor det kirkelige fellesskapet. At folk kan tro og føle tilhørighet til kirken på svært ulike grunnlag, er ikke underlig eller kritikkverdig. Selvsagt ikke. Men selv verdens romsligste kirke må da se fraværet av tro i egne rekker som et problem? Å peke på denne utfordringen er ingen oppfordring til pietisme.

LES OGSÅ: I år etter år har det var tilbakegang i dåp. Nå flater den ut, ifølge Den norske kirke

Er ti prosents deltakelse i Kirkevalget godt nok?

Bore finner det heller ikke problematisk at bare rundt ti prosent av medlemmene deltar i kirkevalgene. Kirken er jo ikke noen stat eller kommune, men et medlemsdemokrati. Som han skriver: Et borettslag, et aksjeselskap eller idrettslag måles ikke på oppmøteprosenten på generalforsamlingen.

Noen vil nok mene det er et merkelig og nokså lite ambisiøst sammenlikningsgrunnlag. Det er vel ennå forskjell på å tro på Gud og å tro på Brann? Og Bore hopper helt over et sentralt poeng: Kirkevalget foregår parallelt med de politiske valgene. Denne særfordelen er det bare Den norske kirke som nyter godt av. Arrangementet innebærer at de fleste av kirkens medlemmer har en meget lett og enkel adgang til kirkevalgene. Som regel skjer de i direkte tilknytning til det politiske valglokalet. Likevel er det bare så vidt valgene bikker ti prosents deltakelse. Er det virkelig godt nok?

Kirkens verdslige interesser

Denne debatten handler ikke om å ekskludere noen fra kirken eller fordømme noens livssyn. Den handler om kirken som institusjon og samfunnsaktør i en ny tid. Kirkens særstilling i Grunnloven og når det gjelder finansiering, bygger på et høyt medlemstall, for tida ca 70 prosent av befolkningen. Samtidig vet vi at en meget stor andel av disse medlemmene er ikke-troende. Om de vil beholde denne tilknytningen, er selvsagt helt opp til dem. For kirken er det av stor økonomisk og politisk betydning at de blir. Det tjener ikke til noe å kamuflere denne høyst verdslige interessen.

Alt dette burde i hvert fall påkalle mer undring og ekte refleksjon fra kirken og Vårt Lands side. Flere undersøkelser viser at de ikke-troende nå er i flertall i den norske befolkningen. Det er stort historisk skifte som sakte endrer samfunnets verdigrunnlag. Endringen krever en åpen og tillitsfull debatt mellom alle aktører. Enten de kaller seg - eller blir kalt - personlig kristne, kristne eller ikke-troende.

LES RESTEN AV DEBATTEN OM KIRKEDEMOKRATIET:

• Dagbladets leder som startet debatten: – Kirke uten demokrati

• Vårt Lands leder som svarer Dagbladet: – Dagbladet bør ha faktagrunnlaget på stell

• Dagbladet svarer Vårt Land: – Vårt Lands hovne pekefinger