En operasolist i pengenød

Ida Gudim

Operasolist og yrkesmusiker

Jeg er en yrkesmusiker med ni års høyere utdanning fra noen av de dyreste og mest prestisjetunge kulturinstitusjonene i Norge. Jeg har en bachelorgrad bra Barratt Due Musikkinstitutt, en mastergrad fra Norges Musikkhøgskole, og et årsstudium samt en mastergrad fra Kunsthøgskolen, avdeling scenekunst opera.

Ingen av dine stimuleringsordninger har nådd meg. Jeg er blant de mange som har søkt krisemidler fra Fond for utøvende kunstnere, fra Kulturrådet og fra CREO, uten hell. Jeg er takknemlig for at du er sjenerøs med kulturstøtten, og kaster ut millionbeløp etter millionbeløp, men kunne vi kanskje skille mellom kommersielle artister og yrkesutøvere? For det er ikke de kommersielle aktørene du står i fare for å miste nå, og dere holder på å miste den kompetansen dere har investert i gjennom flere års utdanning!

LES OGSÅ: Abid Raja: – Nå blir det julekonserter

Dyrt å være kunstner

Blant de som mottok såkalt krisestipend, er artister som har opparbeidet seg store formuer, og sitter med oppsparte midler på bok. Jeg er klar over armlengdeprinsippet som praktiseres i forbindelse med utdelinger, men i kulturrådet er det kunstnerisk virke som legges til grunne. Dvs. at midlene hovedsakelig går til de som allerede har/kan vise til jobb.

I forbindelse med et krisestipend kunne det derfor være gunstig å legge enkelte føringer knyttet opp mot individets økonomi, for å sørge for at midlene treffer der nøden er størst. Yrkesutøvere tar nemlig ikke millionbeløp for å formidle kultur til folket. De fleste tjener under gjennomsnittet i årslønn. Enkelte, som meg, er registrert med årsinntekt under fattigdomsgrensa. Det er nemlig dyrt å være kunstner!

Bufferen er borte

Jeg er selvstendig næringsdrivende med enkeltmannsforetak. Dette er ikke et frivillig valg. Det er denne måten vi blir bedt om å organisere oss på av våre arbeidsgivere, da faste stillinger for solistiske sangere i Norge er så godt som ikkeeksisterende.

Fra 1. november har jeg ikke lengre rett på dagpenger. Jeg har benyttet meg av kompensasjonsordningen hvor dere til nå har gitt yrkesmusikere denne rettigheten, som et unntakstilfelle. Jeg har et lavt inntektsgrunnlag, da halvparten av min inntekt går til utgifter for å opprettholde mitt profesjonelle nivå. Jeg har siden mai fått utbetalt 10.000 kr i måneden (før dette, ingenting), og bufferen jeg hadde spart opp for nødstilfeller er dermed borte vekk. Dere er nå på randen av å stenge ned samfunnet igjen, uten denne livslinjen.

LES OGSÅ: De første kulturmillionene er på vei – Bjørn Eidsvåg har fått støtte til julekonsertene sine

Har tatt to butikkjobber

Jeg ligger ikke på latsiden. Til tross for et presset jobbmarked, har jeg skaffet meg to butikkjobber slik at jeg kan komme meg finansielt gjennom julen. Men vi kan vel være enige om at det ikke var dette jeg tok to mastergrader for? Åtte timer i butikk gir lite rom for kulturproduksjon og øving, og et langt avbrekk er kroken på døra for enhver utøver. Derfor spør jeg deg Abid: Hvorfor kan ikke jeg i det minste få samme grunnleggende rettigheter som resten av Norges befolkning?

At kunstnere befinner seg i en sårbar posisjon er ikke noe nytt. Skulle vi ikke heller investere disse stimuleringsmillionene i et system som tar bedre vare på yrkesgruppen i sin helhet? Du skjønner, jeg ber egentlig ikke om så mye. Jeg har ikke behov for 16 millioner kroner til mitt neste prosjekt. Jeg hadde klart meg med dagpenger. Da skulle jeg funnet en måte å få det til å gå rundt på, og opprettholdt denne dugnaden alle snakker så varmt om. Men som yrkesmusiker i Norge har jeg ikke krav på dette. Hvorfor må jeg stå helt uten sikkerhetsnett?

LES MER OM KORONA OG KULTURLIV: