DNK er ikke rett arbeidsplass for alle

Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Sør-Hålogaland biskop

Kari Veiteberg, Oslo biskop

Solveig Fiske, Hamar biskop

Som biskoper i Den norske kirke har vi med uro fulgt debatten som går, om muligheten en ordinert prest i Den norske kirke skulle ha, til å motsette seg å samarbeide med en kvinnelig prest. Vi har alle vært prester i mange år, og på ulikt vis vært opptatt av kvinners prestetjeneste i vår kirke. Heldigvis er det slik at i de fleste menigheter og blant de fleste kolleger samarbeides det godt, også med ulikt syn på kvinnelig prestetjeneste. Den siste tiden har gitt oss flere fortellinger om at kvinnelige prester ulike steder i landet, fortsatt opplever at mannlige kolleger motsetter seg å samarbeide med dem. Dette er både ødeleggende for arbeidsmiljøet, og det skaper uro i menighetene.

LES OGSÅ: Vil ha inn som krav: Menn som ikke samarbeider med kvinner er ukvalifisert

Se på kvinnelige presters situasjon i Latvia

Sett i lys av hvordan kvinnelige presters situasjon er i flere av våre søsterkirker er vi opptatt av at Den norske kirke skal være klar i sin holdning til hvordan kvinnelige prester blir behandlet. Vi tenker særlig på den lutherske kirke i Latvia hvor det var åpent for kvinnelige prester til 1993. Tiltredelsen av erkebiskop J. Vanags forandret dette. Prinsipielt har det vært mulig med kvinner i prestetjenesten her, men ingen kvinne er blitt ordinert etter at han begynte. I 2016 avskaffet den lutherske kirken i Latvia kvinner i prestetjenesten ved å vedta en regelendring som sier at en utelukkende tillater mannlige kandidater til ordinasjon som prester.

Fra samfunnet for øvrig vet vi at alle rettigheter kvinner har oppnådd, tidvis kommer opp til ny debatt. Derfor er det så viktig at vi er tydelige på hvordan vi ser på mannlig og kvinnelig prestetjeneste i Den norske kirke.

LES OGSÅ: Støtte til Bruun: «Mangfold i Den ­norske kirke har en pris»

Samarbeidsnekt er en umulig praksis

Det er bare 59 år siden vi fikk vår første kvinne i prestetjeneste i Den norske kirke. Selv om det nå er 36 prosent av prestene som er kvinner, er kvinnene fortsatt en minoritet, og sett i sammenheng med en lang, mannsdominert historie vil alle angrep på retten til å være kvinne og prest dreie seg om mer enn den ene aktuelle situasjonen.

Den norske kirke anerkjenner at kvinner og menn i prestetjeneste er likestilt, og det vil ikke etter vårt syn være mulig for en mannlig prest å motsette seg å samarbeide med en kvinnelig prest, verken i menighetsarbeid, gudstjenester eller sakramentsforvaltning.

Tidlig på 80-tallet utarbeidet Den norske kirkes Presteforening et sett kjøreregler som skulle regulere forholdet mellom kvinnelige og mannlige prester. Dette var aldri Den norske kirkes kjøreregler, men et uttrykk for hvordan kollegene i fagforeningen ville løse dette. Disse kjørereglene ble opphevet av Presteforeningen i 2004, og det er derfor helt uaktuelt å trekke dem inn i situasjonen i dag.

• LES OGSÅ: Biskop Nordhaug: «Dramatisk å nekte motstandere av kvinneprester i DNK»

Den norske kirke er ikke en aktuell arbeidsplass for alle

Både ved vigsling til, og ansettelse i prestestillinger forutsetter vi at den som vigsles/ tilsettes ikke på noen måte motsetter seg å samarbeide med kvinnelige prester. Dette betyr ikke teologisk meningstvang, men det betyr at alle tilsatte prester i Den norske kirke må innrette sin praksis etter dette. Hvis det ikke er mulig ser vi ikke at Den norske kirke er aktuell arbeidsplass.

På Bispemøtet i oktober vil dette bli en av sakene biskopene skal drøfte. Vi som underskriver dette brevet vil allerede nå, og på grunn av den uro vi vet mange kvinnelige prester opplever, signalisere hva vi tenker om dette.

LES FLERE SAKER I DEBATTEN OM KVINNERS PRESTETJENESTE:

• Mikael Bruun: – Jeg har aldri tatt til orde for en omkamp om hvorvidt kvinner skal få være prester

• «Det vi er vitne til i dag i kvinneprestdebatten, er både sårende og hårreisende for mange»

• Domprost Stig Lægdene: «Den norske kirke legitimerer kvinnediskriminering»