De usynliges dag
I dag markeres FNs internasjonale dag for enker. I mange land er det å være enke forbundet med et ubeskrivelig stigma, en hverdag med overgrep, nedverdigelse og skam.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Camilla Wallem Skare
Daglig leder, Indias Barn
Etter å ha jobbet med menneskerettigheter i en årrekke, undres og plages jeg over at de grove overgrepene mange enker opplever, ikke fører til nevneverdig oppsikt eller handling.
Ifølge FN utsettes en stor andel av verdens rundt 250 millioner enker, for grove brudd på sine rettigheter. Fratatt sosial tilhørighet og status, uten utdanning eller rett til arv og eiendeler, blir tigging og sexarbeid en nødvendighet for å overleve. Ute av stand til å beskytte sine egne barn mot overgrep og fattigdom, ender disse ofte som barnearbeidere, barnebruder eller i prostitusjon. Samtidig er mange enker selv bare småjenter, enkelte bare fire-fem år, giftet bort til eldre menn tidlig i barneårene. The Global Widows Report (2015) anslår at 1,36 millioner enker fortsatt er barn.
Bebreides for mannens død
India er landet med flest enker i verden. Womens Media Center anslår at 40 millioner enker lever under uverdige forhold her. Ofte bebreides enkene for mannens død, hun anses å være «uheldig». Det forventes at hun skal leve resten av livet i sorg og sølibat, trofast mot sin avdøde ektemann. Tradisjonen tro, flyttet kvinnen til sine svigerforeldre da hun giftet seg, som enke vil mange oppleve å kastes på dør. Blir hun derimot boende, stiller hun bakerst i alle køer, må spise det lille av mat som er til overs og ta ansvar for det meste av hjemmets daglige gjøremål.
I en avsidesliggende indisk landsby, fant vi den unge enken Surekha boende med sine to små sønner i et lite uthus med et par kuer, prisgitt det lille familie eller naboer kunne avse av mat. Hun fikk skylden for at ektemannen ble overkjørt av en buss og kastet ut av sine svigerforeldres hjem. Mange, som Surekha, kommer fra svært fattige foreldre, som finner det uoverkommelig å skulle mette enda en munn, selv om det er sine egne barn og barnebarn.
LES OGSÅ: Ny rapport: India på toppliste over land med alvorlige brudd på religionsfriheten
Kuttet i biter og kastet som avfall
Noen samfunn krever at enker forlater landsbyen. I den hellige byen Vrindavan i India bor tusenvis av enker, noen i hjem drevet i statlig regi. Likevel er det lite bidrag utover en dør å lukke, tak over hodet og en minimal porsjon mat å få. For de fleste blir tigging en nødvendighet for å overleve. Ifølge en undersøkelse gjennomført av myndighetene i 2012, kom det frem at kroppene til avdøde enker ved disse institusjonene ble fraktet bort av rengjøringspersonell, kuttet i biter og kastet som avfall. Kostnaden ved å få kroppene fjernet måtte de øvrige enkene selv sørge for.
Fortjener mer enn en markering
Etter å ha jobbet i landsbyer i India i over 30 år, ser vi dessverre at situasjonen for fattige enker ikke har bedret seg nevneverdig. Juridisk er mye på plass, men gamle skikker og holdninger regjerer fortsatt. Vi må lykkes med FNs bærekraftsmål om god utdanning og avskaffelse av barneekteskap for at fremtidens enker skal kunne leve et verdig liv. Denne situasjonen fortjener større plass og målrettet handling gjennom regjeringens internasjonale samarbeid.
Disse glemte og sårbare kvinnene, for ikke å si jentebarna, fortjener noe mer enn dagens markering. Det er på tide at vi ser dem og på tide at vi handler.
LES MER:
