De som boikotter, må besinne seg

Et av de fremste kjennetegn på fundamentalisme er å lukke ørene for andre synspunkt enn sine egne. Er vi på vei inn i en stadig mer meningstotalitær virkelighet?

Pastor i Adventistkirken Cornelius, Atle Haugen, spør om vi er på vei inn et mer meningstotalitært samfunn.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Atle Haugen

Pastor i Adventistkirken Cornelius

Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da en håndballspiller nektet å spille håndball i Oslofjord Convention Center fordi BCC har et tradisjonelt syn på samliv. Men da håndballforbundet fulgte opp og uttalte at dette er uforenlig med idrettens verdier, ble det alvor. På NLA har lærere sagt opp i protest fordi skolen leide ut lokaler til noen med feil homosyn. Pinsevennene i Kristiansand sliter med samme problem. KrF holdt, og holder fortsatt på å gå i oppløsning fordi Hareide ville fortsette Bondeviks linje med boikott av Frp.

Samtidig markerer Vårt Land og Dagen 100-års minnet for Calmeyergatelinjen. Den handlet også om boikott og samarbeidsnekt med de som tenker annerledes. En linje avisene melder lever i beste velgående. Legg til venstresidens evinnelige krav om å boikotte Israel, så tegner det seg et mønster.

I alt dette brer det seg en umiskjennelig duft av selvrettferdighet. Behovet for å heve seg over «de andre». Tydelige skiller mellom «oss» og «dem».

Lei kristenhistorie

Et av de fremste kjennetegn på fundamentalisme og sekterisme er å lukke ørene for andre synspunkt enn sine egne. Er vi på vei inn i en ny, stadig mer meningstotalitær virkelighet? Å bygge egen identitet på å heve seg over andre, gir ikke solide byggverk. Tvert om har mange av oss erfart at egen identitet blir styrket i dialog med andre.

Dessverre har vi kristne en ganske problematisk historie på dette feltet. Enighet i den lille gruppen har vært viktigere enn enhet i den større. Vi husker godt de uoverstigelige murene mellom våre ulike kirkesamfunn. Calmeyergatelinjen kan stå som symbol på det her i landet. Hva godt har kommet ut av det? Jeg tenker at vi som kaller oss Jesu etterfølgere burde gå foran i å motvirke slike fronter.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Noen ganger bidrar boikott til endring. Men sjelden når det gjelder troen på Gud»

Sentrumsorientert

Som KrF-sympatisør er jeg dypt skuffet over holdningen til Bondevik, og Hareides kuppforsøk for å videreføre boikottlinjen av Frp. Særlig hult ble det da man tydeligvis kunne snakke med like sterke meningsmotstandere på venstresiden. For et sentrumsparti, må det være mulig å samarbeide med alle – uten å miste seg selv. Det er langt fra Calmeyergatelinjen til knefall for sine meningsmotstandere. Der utfordres kanskje Ropstads KrF, ifølge noen av utbryterne Vårt Land og Dagen ser ut til å like og gi spalteplass nå om dagen.

Vi må besinne oss

Det norske enhetssamfunnet forsvant med frislippet av mediekanaler, innvandring og fristillingen av statskirken. I et pluralistisk samfunn MÅ vi snakke sammen og dele rom uten dermed å gi slipp på egen identitet. Innvandrere bør tilpasse seg norsk språk og kultur. Men vi ber dem ikke oppgi sin identitet. Det gjør heller ikke en homofil håndballspiller om han spiller ball i BCC’s lokaler. Eller KrF i regjering med hvem som helst. Eller en bedehusmenighet som får besøk av en liberal biskop. Riktignok kommer det til et punkt hvor man må trekke en grense for egen tro og verdier. Men det gir likevel ingen grunn til å boikotte andre.

Måtte derfor Calmeyergatelinjen lide samme skjebne som huset den ble inngått i, og både de meningstotalitære kreftene i dagens moral- og kulturdebatt, og de feige som av frykt gir etter for dem, besinne seg!

LES MER:

Powered by Labrador CMS