Dåpen som ubetinget aksept

Halvard Johannessen

Førsteamanuensis i praktisk teologi, UiO

Under tittelen «Biskopene har glemt dåpens oppgaver» påstår sokneprest Kjell Arne Morland i Vårt Land 18. juni at biskopenes dåpsveiledning ikke tar høyde for at «dåpens oppgaver er like viktige som dåpens gaver». Min intensjon med dette bidraget er ikke å melde meg på Morlands diskusjon med biskopene. Jeg vil snarere se diskusjonen i seg selv som symptomatisk for det jeg opplever som en utbredt vaghet og moralsk tendens i dåpsforståelsen i Den norske kirke. Jeg vil hevde at en konsekvens av dette er at evangeliets betydning i dåpen tilsløres.

Frihet

De siste årene har jeg fått undervise profesjonsstudenter på Det teologiske fakultet (UiO) i luthersk spiritualitet. Når vi jobber sammen med Luthers egne tekster om trosliv, som Frihetstraktaten, Den lille katekisme eller noen av hans fortaler, er det slående hvor sentralt evangeliet står, forstått som Guds betingelsesløse aksept av det ufullkomne mennesket.

Som kjent trodde Luther lenge at Guds rettferdighet var noe han måtte gjøre seg fortjent til gjennom en tvangsmessig religiøs livsførsel. Å innse at denne rettferdigheten er noe Gud gir vederlagsfritt i dåpen, og å sette sin lit til dette løftet, det erfarer Luther som en gjennomgripende, eksistensiell befrielse.

Ubetinget aksept

Barnedåpen er for Luther det tydeligste uttrykket for evangeliet. Guds frelsesløfte skjenkes mennesket forutfor all forståelse, tro og moral. Tydeligere enn noe annet, illustrerer handlingen at det er en «fremmed rettferdighet». Den som tynges ned av egen synd og ufullkommenhet senere i livet skal si til seg selv: «Jeg er døpt! Og hvis jeg er døpt, så har jeg løftet om at jeg skal bli frelst og ha evig liv!» sier Luther i sin Store katekisme.

Dåpen sier noe om hvem jeg er som menneske: fundamentalt akseptert i min ufullkommenhet. Dåpen er en tilflukt når livets grunnvoller skakes: løftet står fast, uavhengig av mine prestasjoner. Dåpen sier noe om min framtid, det er et løfte om frelse hinsides liv og død.

Det er et radikalt budskap, i den forstand at det går til røttene. Budskapet går til roten av den menneskelige selvforståelse, det sier noe om hvem vi er som enkeltmennesker. Dåpens løfte gjør alle mennesker radikalt likestilte, det sier også noe om hvem vi er som samfunn. Løftet om ubetinget aksept relativiserer betydningen av sosiale hierarkier. Alle gis del i samme fremmede rettferdighet, uavhengig av hva de har å vise til. Dåpen tilfører en fundamental dimensjon av likeverd.

LES OGSÅ: Pinsemenigheter er splittet i synet på dåp og medlemskap

Provoserende

Det er noe med dåpens betingelsesløshet som synes å bryte med allmenne forventninger om kristen moral. Derfor er det glade budskap samtidig provoserende. Dåpens betingelsesløse aksept relativiserer for det første moralske idealer om individuell introspeksjon og helliggjørelse, som kan assosieres med pietistiske miljøer. For det andre relativiserer den moralske idealer om sosial kamp mot undertrykkende maktstrukturer og for rettferdighet og miljø, som gjerne assosieres med kirkens venstreside. Til slutt relativiserer en betingelsesløs aksept også moralske idealer om alle døptes aktive deltakelse og frivillige engasjement i menigheten, som kjennetegner kirkens demokratibevegelse.

Fellesnevneren for disse ulike fløyene er nettopp en moralsk type kristendomsforståelse. Men dåp handler om noe annet enn moral. I det ligger dåpens provokasjon, som også er evangeliets provokasjon.

Vanskelig balanse

Hvis dåpens frelsesløfte gis ubetinget til alle, vil ikke luften gå helt ut av ballongen når det kommer til personlig fromhet, kamp for sosial rettferdighet og kirkelig engasjement? Det ligger et sekulariserende potensial i evangeliet. Dette dilemmaet trengte seg til og med på Luther, det er bare å lese forordene til hans Lille katekisme eller Frihetstraktaten. For Luther lå svaret i tilliten til løftet: den som tror hun har blitt betingelsesløst akseptert og er satt fri, vil også være takknemlig og ønske å gi noe tilbake. Takknemligheten til Gud skal kanaliseres gjennom nestekjærlighet, påpeker Luther. Og man må stadig påminnes Guds løfte gjennom ord og sakrament, for at ikke bevisstheten om det viskes ut og man faller tilbake i ufrihet.

Dermed angir også dåpen en moralsk retning for livet, en visjon for praktisk «helliggjørelse», forstått som villig tjeneste for andre. Her er det imidlertid viktig å balansere riktig, en øvelse som har vist seg vanskelig i lutherdommens historie: Menneskets helliggjørelse er alltid av relativ og sekundær karakter, og moralsk habitus vil variere fra person til person. Guds rettferdiggjørelse er absolutt og primær. Den gis i dåpen, setter den enkelte fri, og gjør alle likeverdige for Gud. Dåpens oppgaver er viktige, men dåpens gave er viktigere og noe kvalitativt annet.

Dåpens betydning

Et løfte om ubetinget aksept er kanskje ikke noe effektivt verktøy for moralsk mobilisering, selv om det innebærer en moralsk visjon. Men så er heller ikke dåpen først og fremst et verktøy for mobilisering. Den er et løfte som angår kjernen av vår selvforståelse som individer og samfunn.

Som sådan ligger dåpens virkekraft på et dypere nivå i selvet og kulturen. I selvet utgjør løftet en frigjørende kraft, en kilde til eksistensielt håp og kall til nestekjærlighet. I kulturen har dåpen gjennom generasjoner beredt grunnen for betydningen av frihet, likhet og brorskap, kjerneverdier som vårt sekulære demokrati er tuftet på. Slikt bør man ikke tenke smått om.

LES MER: