Dei ulike tidene heng saman
ANDRE SØNDAG I ADVENT: Håpefulle framtidsvisjonar er gjerne ei reversering av dom og elende som finst i anten notid eller fortid.
Jesaja 2,1–5
Tekstblikk: Dei ulike tidene heng saman
Ingunn Aadland, førsteamanuensis i Det gamle testamentet ved MF vitenskapelig høyskole
Profetordet fortel om eit syn Jesaja har sett om Juda og Jerusalem. Ofte er visjonane tidfesta i ei slags overskrift, slik som i Jesaja 1 og 6. Her finst ikkje tidfesting, men overskrifta innleier eit syn om «dei siste dagar» (v. 2). Kva tid er det så tale om?
Formuleringa «dei siste dagar» angir at det handlar om noko som skal skje i ei fjern framtid. Og her sprengjest grensene for førestillingane om Sion, altså Jerusalem. Byen skal nemleg bli eit verdssentrum. Ikkje berre Jakobs etterkomarar, men alle folkeslag, skal strøyma som pilegrimar til Jerusalem. Og då skal lovløyse og dom erstattast av visdom og fred. For når Jahve herskar, då finst ikkje krigar meir (v. 4).
Ei anna tid som dukkar opp i forlenginga av vårt avsnitt er «Herrens dag», som her handlar om dom over byens hovmodige innbyggjarar (2,12 og 3,18) og reinsing av byen (4,4). Vårt avsnitt innleier altså domsscenar og katastrofeskildringar forbundne med denne «Herrens dag» (Jes 2,6–4,1). Det er typisk for Jesajaboka å bevega seg ganske saumlaust mellom fortid, notid og fjern framtid. For dei ulike tidene heng saman, og håpefulle framtidsvisjonar er gjerne nettopp ei reversering av dom og elende som finst i anten notid eller fortid. Vi kan merka oss at den same fredsvisjonen (v. 2–4) finst som ein dublett i Mika 4,1–3. Også der fungerer den som reversering av dom.
Den historiske tidsperioden som Jesajaboka i sin heilskap strekkjer seg over, er krigstid og påfølgjande eksil fortolka som Guds dom, men også gjenreising av byen. Den framtidsretta visjonen kastar slik eit håpefullt lys over lesinga av domstekstane. Og oppfordringa om å vandre i Herrens lys fungerer også som eit litterært frampeik mot avslutninga av boka og teiknar eit håpefullt bilete av Jerusalem si framtid (Jes 60).
Visjonen om fred gir stadig meining som lengt og håp. Statuen ved FN-bygningen i New York, «Let Us Beat Swords Into Ploughshares», formgjev nettopp biletet av fred frå Jes 2,4: ein mann som formar eit sverd om til plog.
Prekenblikk: Finnes forglemmelig lidelse?
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Johannes 16,21–24
Jeg har flere ganger hørt problematiseringer av denne teksten fra prekestolen. Kan en kvinne glemme fødselssmertene sine? Svaret på det er for meg et helt tydelig ja. Ja, det kan hun, eller det kan i alle fall jeg. Ikke i den forstand at de er glemt, men i den forstand at de er gjort mindre relevante enn noe annet, som viste seg å være mye viktigere: barnet.
Spørsmålet er av interesse fordi det også er et spørsmål om hvorvidt smerte og lidelse mer generelt kan være noe man kan komme videre fra. Finnes det forglemmelig lidelse? Finnes det smerte som ikke er det mest talende? Ja, når det gjelder fødsler. Og dermed også ja, når det gjelder den større livssmerte det innebærer å leve et gudsforlatt liv.
Å ikke vandre sammen med Jesus, å ikke se ham – at det skulle være en tåredal høres ut som en sannhet forbeholdt vekkelseskristendommen. Men det Jesus peker på i dagens tekst er ikke at det er mye bedre å leve dersom man bare tror på Jesus. Det handler om mer. Det handler om at alt liv inneholder smerte og lidelse, at alt liv ender med død. Det er våre felles vilkår.
Men likevel, likevel trenger ikke det å være det mest relevante, det viktigste. For det ligger en gave, et løfte, et nærvær i det som skal komme til oss, i det som alltid er på vei mot oss.
Kristendommen lar oss erkjenne at det vonde er vondt og likevel at det vonde ikke er alt som er sant om verden.
