Nødvendig handling i Møre bispedømme
Etter problemer over lang tid, tar Møres biskop grep overfor kvinneprestmotstandere. Framtiden vil vise om hun lykkes med å skape holdningsendringer.
I sommer vikarierte domprost Olav Gading for biskopen i Møre. Samtidig kom det fram i mediene at en av bispedømmets sokneprester sier nei til kvinnelige prester. Gading avviste den gangen overfor NRK at det var et problem som ville få konsekvenser for soknepresten.
Våren 2021 ble en arbeidslivsundersøkelse i Den norske kirke offentliggjort. Der svarte 59 prosent av de kvinnelige prestene i Møre at ulikt syn på kvinners prestetjeneste fører til vanskelige kollega-relasjoner.
Det tallet kan ikke ha kommet overraskende på noen. Møre bispedømme har lenge vært et sted der kvinneprestmotstandere har søkt seg arbeid. De har visst at de ville komme til likesinnede, og at de ville kunne gjøre arbeidet sitt i fred for proster som vil tvinge dem til å samarbeide med kvinner.
Kvinnelig sjef for kvinneprestmotstandere
Det er et paradoks at biskopen i Møre er kvinne, og at hun har sittet i 14 år. Det må bety at kvinneprestmotstandere i Møre har vært såpass pragmatiske at de har kunnet godta å ha en kvinne de ikke anerkjenner som sjef, og at sjefen har tolerert deres holdninger. Man kan bare spekulere i hvordan Midttømme selv har opplevd situasjonen.
Nå ser det ut til at ledelsen i bispedømmet vil være tydeligere enn tidligere. Uansett hvordan man snur og vender på det, vil ethvert tiltak i spørsmålet om kvinners prestetjeneste enten legge til rette for kvinners tjeneste, eller for kvinneprestmotstanderes tjeneste. Så langt har det ikke eksistert noen løsninger som tilfredsstiller begge parter.
Det finnes ikke løsninger som tilfredsstiller både kvinnelige prester og kvinneprestmostandere. Nå har Møre biskop valgt side.
Ikke bare vedtak, men holdninger
Mens det utenfra kan virke som om Midttømme har latt det skure lenge, tar hun nå parti for sine embetssøstre når hun sier at oppsigelse kan bli ytterste konsekvens av kvinneprestmotstand.
Biskopen har offentlig valgt side. Det vil antakelig bli vanskelig for en del av hennes konservative prester, men forhåpentlig vil det løse en del problemer for kvinnene. Kanskje skjer det ingen store endringer i morgen, men på sikt vil Møre bispedømme bli et mindre attraktivt sted for motstandere av kvinners prestetjeneste.
Fortsatt gjenstår spørsmålet om hvordan Den norske kirke generelt og Møre bispedømme spesielt skal drive holdningsarbeid overfor ansatte som sier nei til kvinnelige prester. Dette gjelder ikke bare vedtak, men også holdninger. Ikke minst har Møre en utfordring i å få prostene på lag når nye tiltak skal iverksettes.
