Kirken kan kanskje likevel tjene to herrer

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Hvis du spør kvinnen i gata hvem som er sjefen i en kirke, vil svaret antakelig være soknepresten. Men soknepresten er ingens sjef. Daglig leder i soknet er et annet menneske med andre utdanningskrav og vedkommendes sjef igjen er verken prost eller biskop.

En lederartikkel i en avis gir ikke nok plass til å forklare ledelsesstrukturen i Den norske kirke, og i alle fall ikke de endringene Kirkemøtet jobber mot å vedta. Men kort sagt har Den norske kirke i dag to arbeidsgiverlinjer, og Kirkemøtet har siden 2005 arbeidet for å samle disse til én. Kirkemøtet fattet i fjor et prinsipielt vedtak som slo fast at prestene fortsatt skulle ha rettssubjektet Den norske kirke som formell arbeidsgiver. Håpet var likevel å kunne samle de daglige lederfunksjonene, ved at styringsretten over prestene ble delegert til de kirkelige fellesrådene.

I morgen kommer Kirkemøtet 2023 etter all sannsynlighet til å vedta å oppheve fjorårets prinsippvedtak. I plenumdebatten lørdag kveld fikk komiteen klare innspill om å justere samordningen av arbeidsgiverlinjene, i en erkjennelse av at heller ikke en samling av det daglige lederansvaret er praktisk mulig, gitt kirkens struktur og indre motsetninger.

Slipper unna større frustrasjoner

Kirkeordningsdebatten er like lang som den er komplisert. De stridende partene er uenige om mye, men nå har de klart å samle seg om at de i alle fall ikke ønsker et ett år gammelt kompromiss. Det kan selvsagt føles utmattende at kirkeorganisasjonen nå må ta noen steg tilbake for å komme videre, men årets kirkemøte har antakelig spart de kommende for mye større frustrasjoner. Ved å sette ned foten nå, har man sluppet unna både ørkesløst arbeid og i verste fall en ordning ingen ville blitt fornøyd med.

Mange har påpekt at den ledelsesmodellen Kirkerådet så langt har jobbet frem mot, mangler teologisk grunnlag. At fellesrådene skulle utøve arbeidsgiveransvaret for prestene, og ikke biskop og bispedømmeråd, har vært vanskelig å svelge for mange. Det er her skoen trykker.

Et fortsatt delt arbeidsgiveransvar?

Når det har vist seg så vanskelig å samle arbeidsgiveriet, fremstår med ett dagens ordning i et gunstigere lys enn tidligere. For er det egentlig så galt med et delt arbeidsgiveransvar? Det bidrar til å spre makt, og det er en struktur som ivaretar profesjonene og holder en linje mellom pengekilde og pengeformål.

Kompromisser er ofte nødvendige, men det er ikke alle kompromisser som er fornuftige. Fjorårets kompromiss viste seg vanskelig å utforme i praksis. Å ta et steg tilbake på dette tidspunktet, kan være det Den norske kirke trenger for å komme videre i arbeidet med ny organisering.