– Vi kan ikke vaksineres mot folkemord

Allerede da landet stengte ned våren 2020, før vi hadde lært oss begrepet covid-19, drøftet sakprosaredaksjonen i Samlaget hva de kunne bidra med. De ba fem historikere skrive om store kriser: De norske borgerkrigene på 11- og 1200-tallet, de harde trettiårene, Norges største steinras – Tjelle-skredet i 1756 og flukten til Finnmark på 1800-tallet. Dessuten sa historiker Ingjerd Veiden Brakstad ja til å skrive om folkemordet på de norske jødene. Tittelen på boka roper en stille påstand: Etter folkemordet 1945 –. Den tida pågår fortsatt, og den er vanskelig å håndtere, er hennes påstand.

Da freden «brøt løs», var de norske jødene i en særegen situasjon, slik folk som har vært utsatt for folkemord alltid er, sier Brakstad som har en doktorgrad på folkemord i Rwanda og i Bosnia. I boka forteller hun om Arne Bodd og hva som skjedde da han i 1945 prøvde å få tilbake sykkelen som han hadde satt igjen hos noen motstandsfolk da han rømte. Bodd har selv fortalt om svarbrevet han fikk fra motstandsmannen: «et forferdelig brev med antisemittiske ... sånne vanlige «jødesvin» og alt det der».

Krisetid

En av de andre bøkene i Samlagets krise-serie forteller om Tjelle-skredet i 1756, og flodbølgene som tok livet av 32 mennesker, en glemt tragedie.

– Hva synes du om at folkemordet blir rubrisert sammen med andre kriser?

– Det er et godt spørsmål. Serien «Krisetid» belyser jo et utvalg kriser i norsk historie, og folkemordet på en del av den norske befolkningen hører jo sånn sett helt klart hjemme her. Samtidig er jo et folkemord noe helt spesielt – en bevæpnet overmakt sitt systematiske angrep på en gruppe sivile. Det er en helt spesiell form for politisk vold der alle delene av livet til ofrene er under angrep. Ofte beskrives folkemord med begreper hentet nettopp fra naturkatastrofer eller sykdommer eller krigføring, men et folkemord er noe ganske annet. At folkemordet på jødene inngår i denne serien om «norske kriser» synes jeg sier noe om hvordan folkemordet nå i stadig større grad forstås som en del av norsk historie – noe det jo i høyeste grad er.

Prosessmord

– Etterfolkemordstiden starter i 1945. Når og hvordan kan vi eventuelt definere den som tilbakelagt?

– Aldri? Fortiden er med oss hele tiden. Jeg tror ikke det er et mål at vi skal legge etterfolkemordstiden bak oss heller. At nordmenn har vært både offer for og gjerningspersoner under et folkemord er et historisk faktum, det er nok bare noe vi må leve med.

– Hva er avgjørende for vår forståelse av at vi er i ei slik tid?

– Jeg håper boka kan bidra til refleksjon omkring hva et folkemord faktisk er, hva det innebærer for alle involverte – og for samfunnet de begås i. Dette spørsmålet tangerer noe nærmest eksistensielt, men et kort svar er at hvis vi skal forstå at vi er i en etterfolkemordstid, må vi først forstå hva et folkemord er. Det er jo mye mer enn massakrer. Volden og døden er dramatisk, men et folkemord er en prosess som altså retter seg mot alle delene av livet til et menneske. Og dette får særegne og langsiktige konsekvenser for de som overlever.

I boka møter vi Sarah Mahler Uthaug som var 27 år da hun kom hjem ̊fra Sverige. Hun har selv fortalt om det som møtte henne: «Da vi steg av toget, ned på norsk jord – det er derfor jeg plages sånn, det første jeg så var ... det var utstilt i en stor avis i vinduet, rett foran så stod det: De norske jødenes triste skjebne. Da var det gjort, da hadde jeg ikke noe håp mer.»

Etterfolkemordstiden handler også om gjerningspersonene.

– Jeg skriver litt om hvordan vi har forholdt til en person som politiinspektør Knut Rød, for eksempel. Dette er jo også en del av etterfolkemordstiden: at nordmenn deltok i folkemordet. Hvordan har vi forholdt oss til dette?

Ranet

Et vendepunkt i forståelsen kom i 1995 da World Jewish Congress innledet rettslige skritt i jakten på verdier eid av ofre for Holocaust. Samme år kom Bjørn Westlies artikkelserie «Det norske jøderanet» i DN.

– Den var ekstremt viktig. Det samme var Berit Reisel og Bjarte Brulands arbeid med NOU-rapporten fra 1997. Dette var arbeider som bidro til å dreie forståelsen av angrepet på jødene i retning folkemord heller enn en del av okkupasjonshistorien – en forbrytelse som krever en helt spesiell form for analyse. Å lese NOU-22 og Reisels siste bok Hvor ble det av alt sammen gir et tidvis rystende bilde av hvordan forståelsen av hva angrepet på de norske jødene var, har endret seg de siste tiårene. Ellers vil jeg gjerne trekke fram Irene Levins arbeid, særlig artiklene Taushetens tale og boken Vi snakket ikke om Holocaust. Synne Corells nye bok om den økonomiske delen av folkemordet ser jeg virkelig fram til å lese.

Brakstad mener det er avgjørende at vi forstår at den jødiske befolkningen var offer for en helt særegen form for forfølgelse.

– Folkemord er en prosess som inkluderer en rekke administrative tiltak, vold og drap kommer inn sent i prosessen. De første stegene i et folkemord kan framstå som relativt udramatiske, men også de er en del av folkemordet. Folkemord er et angrep som får særegne og langsiktige konsekvenser for ofrene – også de som overlever. Alt er fratatt dem, tanken bak er at ingen skulle overleve. I norsk sammenheng har Holocaust lenge blitt betraktet som en litt perifer del av okkupasjonshistorien, men hvis vi skal forstå hva Holocaust i Norge var, må vi få inn perspektiver fra den komparative, internasjonale folkemordsforskningen. Holocaust er norsk historie, men også internasjonal historie.

Lykkelig slutt?

I boka påpeker hun at det kan virke som om historia om holocausthistoria har fått en slags lykkelig slutt. Vi har fått Holocaust-senteret, snublesteiner i gatene som minner om hvor jødene bodde, og i Trondheim har Julius Paltiel fått en plass oppkalt etter seg. Jødiske offer blir på den måten løftet fram og hedret. Riksantikvaren måtte imidlertid nylig gripe inn og frede et jødisk forretningsbygg i Tromsø, byen der det jødiske livet ble helt borte.

– Er det et eksempel på den fortsatte kampen mot forglemmelsen?

– Ja, absolutt. Som jeg skriver i boka: historien er et hus, ikke et fjell. Vi bygger den selv. Og dette er et arbeid som må pågå kontinuerlig. Vi velger selv hele tiden hva vi synes er viktig og hva som er på siden. I dag er det en del oppmerksomhet rundt dette folkemordet, men det er på ingen måte noen selvfølge.

Forbrytelse uten navn

I boka skriver hun at dette å vite, men ikke riktig forstå er et paradoks vi har strevet med siden okkupasjonstida, og vi strever fremdeles i dag.

– I boka Tilbake til Lemberg skriver Philippe Sands om begrepsavklaringen som startet allerede før Nürnberg omkring ‘folkemord’ og ‘forbrytelser mot menneskeheten’. Du lanserer begrepet ‘etterfolkemordstida’ –. hvilke ord mangler vi fortsatt for det vi ikke forstår?

– Rafael Lemkins arbeid (som Sands skriver om journ. anm.) med å finne ordet genocide er et eksempel på hvordan et begrep faktisk kan gjøre en forskjell. Massedrapene på sivile var lenge «a crime without a name.» Men jeg tror samtidig at vi nå i dag kunne forstått mer om hva et folkemord er hvis vi hadde brukt vanlige ord for å beskrive forbrytelsen. Ofte henter vi begreper fra teologien eller geologien når vi skal beskrive folkemord – fordi forbrytelsen er så ekstrem og grotesk. Men realiteten er jo at folkemord er en politisk forbrytelse som gjennomføres mot vanlige mennesker og i stor grad av vanlige mennesker. Dette er resultatet av menneskelige handlinger og valg, ikke noe som bare skjer.

Ingen vaksine

– Om krisepamflettene skal ha en mobiliserende effekt hva gjelder beredskap mot nye kriser, hvordan kan vi ‘vaksinere’ oss mot nye folkemord?

– Det nedslående svaret er at jeg ikke tror det er mulig å vaksinere oss, globalt sett. Folkemord begås kontinuerlig rundt om i verden. Folkemordene i Bosnia og Rwanda ble gjennomført bokstavelig talt rett foran øynene på det internasjonale samfunnet. Men vi plikter jo å forsøke, og demokratisk beredskap og demokratiutdanning rettet mot barn og unge kan bidra. Ellers er økonomisk stabilitet og opplevelse av trygghet historisk sett faktorer som kan ha en slik effekt, svarer Brakstad.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.