Vårt janusansikt trenger en facelift

Hvem glemmer vel den kvelden vi slo Brasil 2-1 i fotball-VM i 1998? Dette ble feiret på Ullevål den 8. juni 2018, med en ny kamp. Den gode samarbeidsrelasjonen de to landene imellom ble hyllet. Men nå blir en annen, mørk skyggeside avslørt i en spennende ny bok.

Norge er en pådriver for å redde regnskog i Brasil, skriver Torkjell Leira i Kampen om regnskogen. Sannheten om Norge i Brasil. Samtidig har vi investert mellom 30 og 40 milliarder kroner i gruvedrift, vannkraftutbygging og i landbrukssektoren i Brasil de siste ti årene. Og mer skal det bli når Equinor pumper inn over 120 milliarder kroner i de kommende årene.

Dette er jo flott, vil mange si. Vi har et dynamisk næringsliv som markerer landet vårt på den internasjonale arenaen, til glede både for Brasil og oss selv. Leira underslår ikke det gode arbeidet Norge gjør i Brasil. Vi har bidratt til å styrke sivilsamfunns- og urfolksorganisasjoner i dette veldige landet, ikke minst via den statlige støtten til organisasjonen Regnskogfondet. Gjennom dyktig lobbyarbeid, sterke enkeltpersoner og visjonære politikere har Norge også bidratt til å drive frem et eget brasiliansk skogbevaringsprogram. Fram til 2020 har Norges støtte til Amazonasfondet totalt vært på 8,3 milliarder kroner.

Hydros mareritt. Men Leira vil bak glansbildet. Mye av det som gjøres via Hydro, Statkraft og Yara bidrar indirekte eller direkte til regnskogs- og miljøødeleggelse, hevder Leira. I tillegg er det tilhørende korrupsjon og dårlige arbeidsforhold.

Leira går systematisk frem. Han begynner med den store skandalen ved Hydro Alunorte, hvor Hydro ble drevet fra skanse til skanse etter utslipp av miljøskadelige substanser. Foran fabrikkporten demonstrerte folk med banneret: «Hydro dreper folket i Barcarena».

Hydro fikk 50 millioner kroner i bøter og ble gjenstand for en spesialkommisjon direkte utpekt av presidenten. Leira har vært der og sett anlegget og omgivelsene rundt. Vi bringes inn i Hydro-organisasjonens egne vurderinger, samt i det kronglete politiske landskapet i Brasil. Hydro har gjort mye riktig. Men de kunne ha vært bedre, er dommen.

Penger først – rettigheter siden. Leira begynner norsk historie i Amazonas med skipsreder Hans Ludvig Lorentzen eventyrlige karriere der på 1800-tallet. Barnebarnet hans, Erling Lorentzen, giftet seg med en norsk prinsesse. De åpnet dører for norsk næringsliv da de bosatte seg i Rio. Leira beskriver Lorentzens servilitet overfor det brasilianske militærregimet på 1960- og 70-tallet som et frempek mot det han beskriver som Equinors pinlige holdning til dagens Bolsonaro-regjering. Alt blir belagt med sitater. Penger har alltid vært viktigst, også for norske næringslivsledere, skriver Leira.

Men penger kommer også først her hjemme. Det må de jo gjøre når vi importerer en million tonn soyabønner hvert eneste år. Det fører til billigere oppdrettslaks og kylling for deg og meg. Og mindre skog, og et mer giftbasert landbruk i Brasil. Leira skriver godt – som forbruker og samfunnsengasjert borger føler jeg meg truffet.

Bolsonaro-flørten med diktaturet. Tidligere president Lula da Silva løftet mange millioner ut av fattigdom, men han ble fengslet. Hans etterfølger, Dilma Rousseff, ble avsatt ved en lite overbevisende riksrettssak. Dette er skildret på en hjerteskjærende måte i Netflix-filmen The Edge of Democracy fra 2019, regissert av Petra Costa. Leiras bok er en lignende fortelling. Han tar de svakes, og naturens, parti.

I 2019 la Brasils nyvalgte president Jaír Bolsonaro i praksis ned hele Amazonasfondet. Norges største, internasjonale klimatiltak ble dermed effektivt parkert. Det er i dette politiske landskapet norsk næringsliv gladelig opererer, med mye større summer. Denne boka kan hjelpe oss på veien til å kreve en mer ansvarlig norsk politikk, og bør leses av alle de som i disse dager snekrer partiprogram til valget 2021. Norges janusansikt trenger en facelift.

Andrew Kroglund

Skribent, samfunnsdebattant og forfatter. Kroglund anmelder sakprosa for Vårt Land.