Tre poeter om Arnold Eidslott
Slik oppsummerer tre andre diktere 90-åringens verk.
– Så vakkert og fullendt
Salmedikter og prest Ingrid Brækken Melve opplever Eidslotts ord som gjennomborende.
Jeg leste Eidslott første gang som fjorten-åring, men språket ble for stort eller for nært for meg. Han skriver helt uten distanse og sikkerhetsnett. Men i fjor, da jeg valgte salmer til langfredag, oppdaget jeg Eilert Tøsses tonesetting av Eidslotts dikt «Josef fra Arimateas klage». Det er den aller vakreste, stilleste, ømmeste langfredagssalmen jeg har hørt. Ordene får så varsomt fram brutaliteten, mørket og den såre sorgen på langfredag.
Diktet kom til meg på en gjennomborende måte, og alt jeg har forsøkt å skrive av salmer siden, har forsøkt å strekke seg etter den ømheten, varsomheten og distanseløsheten. Flere tekster har jeg måttet kaste, fordi jeg ser at det bare er elendige etterligninger.
Jeg tror aldri jeg kan skape noe som er så vakkert og fullendt. Eidslotts dikt åpner en måte å skrive salmer på som ikke forsøker å forklare, belære, eller eventuelt febrilsk trøste. Han lar sorgen få være det den er; stille, uhåndterlig og mørk i det de løfter Jesus sakte ned fra korset. Og det er nettopp denne sakteheten, stillheten og det innadvendte som er så inspirerende.
LES OGSÅ: «Vi trenger rom for å være oss selv. Enten det er ei prinsesse eller pølse»
– En sjelden sannhetslengsel
Rytmen, musikken og pusten i Arnold Eidslotts diktning følger en sjelden sannhetslengsel, mener lyriker Casper André Lugg.
Arnold Eidslott er for meg en troverdig poet, i ordets dypeste forstand. Han blir aldri performativ på formens vegne, men rytmen, musikken og pusten følger en sjelden sannhetslengsel. Det er en lettelse å møte et forfatterskap som er så tro mot sin forpliktelse, særlig i en tid hvor det poetiske landskapet ofte preges av avstand, ironi og konseptualisme.
Eidslotts dikt åpner for en samtidighet som er noe annet og større enn «samtiden», hvor salmisten og mordernisten deler klangbunn. Han virkeliggjør poeten som vitne, og poesien som vitnesbyrd - med en slags syngende trofasthet gjennom mer enn 50 år. Diktene formidler en stemme som tar bolig i oss, når vi lytter åpent. Hans seneste diktsamling åpner med strofen: «Jeg forstår deg ikke / men vet du er mitt eneste». Denne tilliten, og vissheten om at det ikke er opp til tanken å kjenne sannheten, har for meg blitt det sentrale grunnlaget for å lytte til diktene hans. Gratulerer med dagen, Eidslott!
– Eit høgare diktspråk
Det er ei spenning på grensa mot konflikt i Eidslotts dikting, skriv diktar og kritikar Knut Ødegård.
Alt som gymnasiast i Molde på 1960-talet fatta eg at det fanst eit høgare diktspråk på sørsida av fjorden. Eit språk som formidla slikt det elles ikkje fanst ord for. Eg skjøna godt at diktaren på Sunnmøre arbeidde som telegrafmontør: eg såg for meg korleis han kleiv opp etter telefonstolpar mot himmelen med klør på føtene og feste liner som det kom ord frå det høge gjennom.
LES OGSÅ: Knut Ødegård om diktsamlinga Vampire Yeah
Det barnlege synet er i grunnen ikkje så gale. For Eidslott har heilt frå debuten av halde fast ved si rolle som formidlar av kristen openberring. Og dét med ei dikting av europeisk format som ser «mauren mannen og galaksene» i éitt og same syn.
Det er ei spenning på grensa mot konflikt i Eidslotts dikting mellom modernismen – som han jo var sentral i å innføra her i landet – og det kristne verdsbiletet som han lever og diktar i. For meg som poet vart det faktum at Eidslott makta skapa inne i dette spennet viktig. Eg er vel ikkje sterkt påverka av hans ord, men han opna ei grind for meg, der eg kunne gå inn og skapa mitt kristne diktverk, Missa.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.
