Skriver om det strålende smilet fra gammel far

Litteraturviteren og forfatteren Jan Inge Sørbø setter seg nærmest på en sengekant og reflekterer over det som skjer – hans far, nærmere 90, er etter et langt, rikt og «alminnelig» liv i ferd med å nærme seg terskelen. Han undrer seg over at det mest naturlige, det at et gammelt menneske dør, skal lamme livet sånn og drive en inn i sorg og smerte. Hvor trygt var det ikke å ha en far? Hvorfor har vi gjennomgående, når alt kommer til alt, så liten tid til dem som «bærer» alderdommen, spør han? Hvorfor er det hos oss her i vesten knyttet så mye sorg, vemod og redsel til å bli gammel, mens det i andre kulturer er knyttet ære og autoritet til det å bli gammel? Og helt praktisk: «Kvifor må Hans Hansen, som er sjukepleiar, gå i full jobb på sjukehuset, medan heimesjukepleiarar i bydelen får ansvar for å passa på mor hans?».

Alle stadier i livet. Først og fremst er det en varm bok, dernest myk – og likevel: Den stiller ubehagelige spørsmål. Lest riktig, vil den gi et ubehag – men la det ikke forveksles med dårlig samvittighet. Han spør mer enn han svarer, og spørsmål kan – det vet vi jo – være vel så opplysende som selve svaret. Det er i alle fall lettere å ta det. Et sted må det ha gått galt, mener han, når vi ikke ser at vi har noe å lære av hverandre i alle stadier i livet. «Eg har mange ting å vera takksam for, når det gjeld foreldra mine. Men ikkje minst at eg fekk oppleva at dei var gamle og trong omsorg frå oss i generasjonen under», skriver han. Og: «Etter at eg har fylgt foreldra mine til grava, er det mi røynsle at dei heldt fram med å vera viktige lærararar for meg også i denne fasen». Han sier det sterkere enda: «Det er sjeldan eg har lært så mykje om foreldra mine, meg sjølv og vilkåra for livet, som eg gjorde i desse åra då dei vart svakara og etter kvart måtte ha hjelp».

Men da er det som stille, levde preken.

Utfordres av dem som trenger. I bunnen, helt nede og under Sørbøs refleksjoner ligger den diakonale tanken om at Gud på spesielt og direkte vis er knyttet til dem som er mest utsatt. Sørbø ser hvor lett det er i systemet vårt å ta fra de svakeste gruppene – her syke og gamle – sin stemme. «Sjølv om helsa sviktar og ein treng hjelp, skal ein ikkje missa røysta si. Ein skal bli høyrd. Det ligg ein viktig tanke bak dette: Sjølv om vi alltid er ulike i krefter, evner, ungdom og helse, så skal vi vera like i rettar. Dette er ein heilt annan måte å tenkja likskap på, enn den som spring ut av kalkulatoren». Han har med seg filosofen Habermas, som setter tre stramme streker under betydningen av å gi folk muligheten til å komme til orde. Det å ta ordet fra noen, er for Habermas en alvorlig krenkelse.

Teologen Løgstrup er ikke mindre nådig når han ber om at tingene alltid må undersøkes nedenfra, fra hvert enkelts sted, de det gjelder, ikke ovenfra, fra dem det ikke gjelder. Løgstrup viser oss at det menneskelige blir for alvor virkeliggjort når vi utfordres av dem som trenger oss, altså når vi tar inn over oss at vi har andre menneskers liv i våre hender. Han tar livet som pant på at tilværelsen vår alltid er rammet inn av situasjoner der noen trenger hjelp og andre gir hjelp.

Lærer hele tiden. Her får vi vår rolle innenfor rammene: «Rolla til den pårørande er å halda den språklause inne i samtalen, i den forstand at ein hugsar den han ein gong var, og held fram med å forhalda seg til han som den han var».

Vi snakker om verdighet. Og vi snakker om kontinuerlig læring. Det er den sterke (friske), som må sikre den svake (syke). Og skjer det rett, lærer en av hverandre. Uten opphør.

«Ikkje noko svik kan vera større enn å vera vond mot den som ikkje lenger greier seg og som bed om omsorg», skriver Sørbø i et mer bestemt øyeblikk. Her finter han fint til et byråkratisk system som bygger alt rundt et forsøk på å skape like enheter, slik at en kan tilmåle ressursene etter en felles og samme målestokk: «Ein god tanke», sier han – «men denne tanken kolliderer med livsverda, der det ikkje finst noko som er likt: Ikke to mennesker er like, det er ikkje to like sykdomsforløp, ikkje to like institusjoner.»

Likhet regnes ikke på kuleramme. Likhet blir det først når en tar behov og forutsetninger med i beregningen.

Pliktetikken. Noen ganger, ganske ofte, trenger vi rammer for dagene våre. Jan Inge Sørbøs far gjorde også det. Han spiste middag, selv om han ikke hadde lyst. Han gikk ut, selv om han ikke hadde lyst. Han holdt dagene gående, selv om han ikke alle dagene hadde lyst. Han blir del av begrepet «plikt–etikk», som Sørbø snakker respektfylt og mye om i boka. En slags rutine, en ramme. Et slags automatgear, når dagen kommer med både frykt og ulyst.

Plikt–etikken er selve kjernen i den pietismen Sørbø vokste opp med. Og den må en se fra innsiden. Utan pietismens indre lys, blir det bare den tørre plikten igjen. «Frå utsida ser ein berre pliktene. Men det er det store og ufattelege lyset som gir energi til å gjera pliktene. Gjennom tusen grå kvardagar og tusen grå plikter, veit ein om dette lyset frå det høge, og stundom kan det det gjera plikta så lett at ho glir av seg sjølv. Når ho ikkje gjer det, veit ein likevel om dette lyset, og ein veit at det vil koma att», skriver han.

Han så det hos sin far. Han så at pliktetikken fungerte. Den bar: «Skulle ein gå etter kva ein hadde lyst til, i enkel og grunn forstand, så hadde ein vel mest lyst til å dra dyna over hovudet og venta til alt var over».

Først og fremst liv. Muntrere sagt og sitert i boka, Piet Hein:

Er du en morgen tung i sind

Så krus kun med et smil din kind

På to minutter slår det ind

Det er en bok som handler om forsvinning og død. Men klangen er av liv, det skal være sagt. Når professoren plutselig og midt i den stiltflytende teksten synes det er på sin plass med litt forelesningsstoff om Habermas, Skjerveim eller Løgstrup, kan det hende det skingrer. Men ta det, eller kast det. For hovedbudskapet er dette: «Det visar seg at det kan skina lys på mørke stader også i ein slik prosess. Det er få ting som har festa seg sterkare hos meg, enn det strålande smilet frå ein gamal far som fekk besøk».

Vi blir bedt inn for å skjønne hvorfor.

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.