Philippe Sands: – La Putin høste slik han har sådd

President Putins beslutning om å rette angrep mot Ukraina utgjør den største utfordringen for den internasjonale orden etter 1945, en orden som forutsetter ideen om rettssikkerhet og prinsippene om at alle folk skal ha selvbestemmelse samt at bruk av makt forbys.

Det er ikke første gang Russland har vist militær interesse for territorier som landet nå forsøker å okkupere: I september 1914 okkuperte Russland byen Lviv, med det til følge at titusener flyktet vestover, inkludert min bestefar som dengang var ti år gammel. Sovjetunionen vendte så tilbake i september 1939 for et nytt jafs, og deretter på ny sommeren 1944 – da forble de i kontroll helt til Ukraina oppnådde uavhengighet i 1991.

Bruken av russiske militære styrker i disse områdene er derfor ikke ukjent, selv om den siste ukens hendelser har vært et sjokk for europeere som i tre generasjoner har levd uten å oppleve militærmakt i en slik skala.

Historien forsvinner ikke, og minner kan lett antenne på ny. En av forskjellene mellom før og nå er at regler finnes for å beskytte oss mot slike handlinger. Dette reflekterer FN-pakten som er det nærmeste vi har hatt en internasjonal konstitusjon.

Det er paktens mest signifikante forpliktelser som Putin har revet i stykker. Hans fjernsynstale – som fortjener å leses i sin helhet – byr på et knippe fantasifulle grunner til invasjonen: Et Stor-Russland, et falskt Ukraina, Nazi-Ukraina, et folkemord mot etniske russere osv.

Påstandene er kjente, av den sort som lå til grunn for nazistenes dreiebok fra München i 1938 (og dermed annekteringen av Sudetenland), og senere for Slobodan Milošević sine drømmer om et Stor-Serbia.

Lovlig å gripe inn

Putin har gamblet, og håpet at Vesten ville nøle: Som følge av Vestens egne feil, inkludert en ulovlig, mislykket krig i Irak, og den nylige kollapsen av politisk vilje i Afghanistan, i tillegg til omfavnelsen av oligarkenes penger og avhengigheten av russisk gass, håper Putin at Vesten ikke har mage nok til å stå opp mot handlingene hans. Han kan ha rett, men veddemålet hans utgjør en alvorlig utfordring, en som ikke bare sanksjonene og de finansielle virkemidlene kan hamle opp med, slik vi alle vet.

Mye mer behøves, og det behøves raskt. I møte med så opplagte krenkelser av reglene, er det lovlig å handle i fellesskap for å beskytte Ukraina og de fundamentale rettighetene til befolkningen der, ved å tilby militært materiell, ved å ta skritt for å forhindre Russland fra å bruke luftmakt, og til slutt å sette støvlene på marken for å opprettholde sikre områder og trekke linjer som Russland ikke kan tillates å krysse.

Arven fra Nürnberg

Videre har vi spørsmålet om kriminalitet – selv om jeg ikke er blåøyd når det gjelder slike merkelapper. Putins bruk av militær makt er en aggresjonsforbrytelse – å føre en ulovlig krig – en ide som har røttene i Nürnberg som «forbrytelser mot freden».

De grusomme bildene som synes å vise at sivile gjøres til mål, er en krigsforbrytelse, og kan godt vise seg å være en forbrytelse mot menneskeheten (et juridisk konsept, hvis røtter, akkurat slik som med begrepet folkemord, kan føres tilbake til byen Lviv).

Den internasjonale straffedomstolen – et barn av Nürnberg-tribunalet som sovjeterne skapte – har jurisdiksjon over noen av disse lovbruddene (krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, men ikke aggresjonsforbrytelser) som utføres på Ukrainas territorium, uavhengig av forbryterens nasjonalitet.

Russere er underlagt dens jurisdiksjon, og det at Putin er president gir ham ingen immunitet.

Straffedomstolens aktor, Karim Khan, har makt til å åpne en formell etterforskning, og – hvis understøttet av bevis og med dommernes godkjenning – til å gå videre med en tiltale og rettsforfølgelse.

En ny domstol?

Straffedomstolen har imidlertid et hull, ettersom dens myndighet ikke omfatter aggresjonsforbrytelser som skjer på Ukrainas territorium.

Hvorfor ikke skape en egen internasjonal domstol for å etterforske Putin og hans følgesmenn for denne forbrytelsen?

Når alt kommer til alt, var det en sovjetisk jurist, Aron Trainin, som gjorde mye av fotarbeidet for å bringe «forbrytelser mot freden» inn i internasjonal rett. Som Francine Hirsch har bemerket i sin bok Soviet Judgment at Nuremberg: A New History of the International Military Tribunal After World War II, var det i stor grad Trainins ideer som overbeviste amerikanerne og britene om å sette «forbrytelser mot freden» inn i Nürnbergprinsippene og tiltalene mot de anklagede tyskerne.

Putins refs

Vladimir Putin vet alt om Nürnberg: Hans eldre bror døde under beleiringen av Leningrad som toåring, og han selv ser ut til å være en slags forsvarer av den berømte dommen fra 1946. For tre år siden refset han Europaparlamentet for å ha utfordret konklusjonene i Nürnbergtribunalets dom, ved å si at det var «Sviket i München» i 1938 som brakte så mye grusomhet, da det tillot at tsjekkiske landområder ble annektert i et forgjeves håp om å roe ned Hitler.

Putin kan ikke roes ned. Tsjetsjenia, Georgia, Krim og nå hele Ukraina. Slik fortsetter det. La ham høste slik han har sådd, inkludert arven etter Nürnberg. La ham personlig bli etterforsket for disse grusomste forbrytelsene.

Oversatt av Heidi Marie Lindekleiv.

Rettelseslogg: 2. mars 08.30: I opprinnelig versjon av denne artikkelen sto det at Putins bror døde under slaget om Stalingrad. Dette er rettet til slaget om Leningrad.