Om overlevelsens fornuft

2018 / 2019

Det fløy en liten fugl inn i rommet, sier moren min med urolig stemme da en spurv kvitrer utenfor det åpne vinduet. Hun rører seg ikke, setter seg ikke opp i senga, ser seg ikke rundt i rommet, retter ikke blikket mot vinduet.

Tydeligvis er en fugl for henne ingenting annet enn en akustisk opplevelse. Det er lenge siden hun har observert en fugl. Hun regner kanskje med at hun ikke vil gjenkjenne spurven som en fugl, samme hvor oppmerksomt hun leter etter den inne på rommet sitt. Den kan like gjerne være et par sammenkrøllede sokker, en gjenglemt portemoné eller et kakestykke fra i ettermiddag.

Jeg er den som beroliger henne ved å si: Nei, slapp av, fuglen sitter i villvinen utenfor, den som vokser oppover husveggen, eller i takrenna over oss, der sitter den og kvitrer ned i hagen, den flyr ikke inn. Jeg er ingen sønn, jeg er en ukjent gjest som dukker opp ved senga hennes hver kveld for å fortelle moren min hva man kan se utenfor vinduet. Jeg forteller om nyperosene nede i hagerondellen, om den svidde plenen, det skarpe lyset rundt ishockeyarenaen i horisonten, om supporterne som går til bussholdeplassen etter kampen. Jeg forteller hvordan himmelen ser ut, en høstettermiddag, en vinterkveld.

Det tok lang tid før det gikk opp for meg at det er en god stund siden moren min kikket ut av vinduet. Før – for fem år siden – satt hun ved vinduet i leiligheten sin i Kiel og observerte ferjene fra Skandinavia, hvordan de ankom bukta for å legge til ved norskekaia eller svenskekaia. I vinduskarmen lå operakikkerten parat, der lå rutetabellen oppslått. Moren min hadde markert ankomsttidene til Color Line og Stena Line for ikke å gå glipp av en eneste ferje som passerte utenfor stuevinduet. På et eller annet tidspunkt fortalte hun ikke lenger på telefonen om linjeskipene eller den lille ferja som kjører en runde gjennom sentrum, fortalte ikke lenger om lasteskipene fra hele verden eller superyachtene som ble bygd her og av og til kom ut fra verftet på en prøvetur før de en dag forsvant for alltid. Det var som om alle disse skipene ikke fantes lenger, som om Kielbukta ikke fantes. Ikke engang sjøen.

Det var først i fjor vinter jeg ble klar over at verden utenfor vinduet ikke lenger eksisterer. Og det spiller ingen rolle hvor dette vinduet befinner seg, hvilken verden det viser. Moren min bor ikke lenger i Kiel, hun bor i nærheten av oss. En vinterdag, sent om ettermiddagen, ringer jeg henne og spør om hun har lagt merke til hvor tett det snør ute, engene, veiene, alt ligger under en fin, hvit snø. Hun har ennå ikke sett ut i dag, svarer hun, dermed oppmuntrer jeg henne til å gå ut i stua og kikke ut på den lille plassen foran huset, med parkbenkene, de gamle trærne og fontenen. Det er jo nettopp det som er det magiske ved snøen, at man kan se den om dagen som om natten. Menneskeøyet er ute av stand til ikke å iaktta snø, samme hvor lyst eller hvor mørkt det måtte være ute. Men moren min ser ingenting. Ikke snødekket på veien, ikke laget som vokser og vokser på de bare greinene, ikke det heftige flokkespillet i lyktens lyskjegle.

I det øyeblikket visste jeg at moren min ikke har lenge igjen. Den milde sommerformiddagen hun dør, sitter jeg ved sengekanten hennes og ser ut på duskregnet. Hva man kan se utenfor, forteller jeg ikke den dagen.

Slik er det, altså, når livet tar farvel. Alt forsvinner, det ene etter det andre. Fuglene forsvinner, trærne, buskene, blomstene, gresset. Himmelen forsvinner, skyene forsvinner, sola, månen. (Men ikke natten.) Snøen forsvinner, og duskregnet.

2020 / 2021

Man ser ingenting. Ikke et menneske i gatene. En sjelden gang kjører en bil forbi. Om ettermiddagen er det ingen barn som leker i bakgården. Det som virker uhyggelig på oss her i byen, er i landlige strøk helt vanlig hverdag. Selv ikke et dødelig virus kan rokke ved det. Eldre mennesker dør. Syke mennesker dør. Det dør mange flere enn ellers. Bortsett fra det går livet sin vante gang.

Marcel Beyer

Tysk forfatter og skribent, født i 1965 og bosatt i Dresden. Fikk sitt internasjonale gjennombrudd med romanen Flughunde (1995). Beyer vunnet flere litteraturpriser, blant dem Georg Büchner-prisen.

Livet byr til og med på litt mer avveksling enn de som bor på landet er vant til. Om kvelden etter solnedgang går de gjennom landsbyen med fakler for å protestere mot smitteverntiltakene. Etterpå ser de seg selv marsjere på kveldsnyhetene. De vet hvordan man gjør andre redde. Og det gir dem glede.

Nærværet av døde familiemedlemmer, døde naboer, må de ikke holde ut lenge. Likbilene kjører i kolonne på Autobahn i retning delstatshovedstaden. Der har det sentrale krematoriet fått spesialtillatelse til å arbeide i helgene.

På denne tiden, da man ikke møter mennesker som betyr noe for en, men bare snakker i telefonen fordi man ikke vil utsette noen for fare, forteller noen venner av meg at sønnen deres må sitte ti dager i hjemmekarantene etter at en lærer hadde blitt smittet av Covid. Han er åtte år gammel, og det er vanskelig for ham å tilbringe dagen uten klassekameratene.

Selv ikke søsteren og foreldrene får han lov til å se i løpet av den tiden. For å beskytte dem er han atskilt fra dem dag og natt. Når de er samlet på kjøkkenet for å spise, er han i rommet ved siden av og hører stemmene deres gjennom døra, det er mulig han ikke får med seg hva de snakker om, det er mulig han gjerne vil svare på bemerkningene deres, men de hører ham ikke. Når familien er ferdig med måltidet, får han et signal, hvorpå han også går inn på kjøkkenet for å spise, alene i et rom som nå virker ekstra stille. De fortrolige stemmene har flyttet seg, inn i et annet rom, der foreldre og søster fortsetter samtalen om dagens hendelser, om planene for i morgen, om verden utenfor, om det å være menneske, om livet. De ler.

Han lytter til et hørespill. Han blar i en bok. Han leker med Lego. Han gjør leksene sine. Han får fjernundervisning. Han spiser sjokolade. En natt han ikke får sove, står han opp og ser ut av vinduet. Ingenting kan lindre den beklemmende kjedsomheten.

I en småby like i nærheten har noen tagget ordet «mordere» på en mobil Covid-teststasjon. I en annen småby blir teststasjonen bevoktet av politi, etter at det flere ganger har dukket opp mennesker som har båret synlige skytevåpen. På enda et annet sted avviser medlemmene av en religiøs sekt samtlige smitteverntiltak mot koronaviruset, fordi de betrakter seg selv som udødelige. Siden 1922 har de ventet på at Gud skal redde dem fra denne verdenen. Ifølge deres overbevisning skal han fly dem i et romskip til Nordpolen. Varme klær ligger parat i samtlige hus.

2022

Et menneske som ennå ikke har tatt farvel med livet, kan ikke la være å se ut når det står ved vinduet. Øyet vender seg uvilkårlig mot lyset når det er dag, og det vender seg uvilkårlig mot mørket når det er natt. Den som ikke utholder dette, lukker persiennene, trekker for gardinene. Men den som trekker for gardinene om kvelden, går glipp av øyeblikket da det tennes et lys i mørket.

Saltivka er et stort og moderne boligstrøk på nordøstkanten av Kharkiv. Turister tar neppe turen hit. Er man vant til å bevege seg på steder der strukturene har utviklet seg over årtier, århundrer, er det lett å miste orienteringen i Saltivka, fordi alle gater, alle dørslåer, alle grøntanlegg framstår så godt som identiske. De små, avgjørende forskjellene legger man ikke merke til, den opptråkkede stien over enga, graffitien på veggen, blomstene i vinduet, på en balkong et tørkestativ som har stått der i årevis.

Jeg har heller aldri vært i Saltivka. I Gdansk, derimot, i Bratislava, i Budapest, Beograd og Istanbul har jeg gått på trikken for å forlate et historisk, malerisk bysentrum som er skapt for vestlige turister, og for å få et inntrykk av strøkene der de innfødte bor. Ved hver eneste endeholdeplass i verden finnes det en kneipe som serverer snaps i tannpussglass.

Grensen til Russland ligger tretti kilometer fra Saltivka. Etter den russiske invasjonen i Ukraina har Kharkiv blitt bombardert derfra, fra Belgorod. I kun få av vinduene er det lys om kvelden. Hus er ødelagt, beboere har flyktet, er døde.

9. juni begynte han å fotografere rakettene som ble avfyrt hver eneste kveld, forteller fotograf Vadim Belikov i et avisintervju. Rakettene som er rettet mot boligstrøket hans. Like etter invasjonen forlot familien hans Ukraina, og han hadde kanskje flyttet i retning Vest-Ukraina for å unngå trusselen hvis det ikke var for at moren hans også bor i Saltivka.

Til å begynne med fulgte Russlands bombing en strengt overholdt timeplan. Rakettene ble avfyrt hver kveld mellom elleve og midnatt, dermed visste han når han måtte stille seg ved vinduet med kameraet for å fange den snarlige døden. Etter hvert ble luftangrepene uregelmessige. Noen ganger var himmelen overskyet. Noen ganger måtte Vadim Belikov komme seg i sikkerhet for angrepet.

På nattfotografiene er det en oransje tråd som kastes opp på den dypblå himmelen, noen ganger loddrett, andre ganger på skrå. På bildene som er tatt ved morgengry, har denne tråden en gulaktig farge, som kvede. Bak horisonten, det merker man, ligger sola på vent.

Bildet av en rakett, tatt nærmest i det øyeblikket den fyres av, skremmer ham mye mindre enn bildet av et hus som ligger i ruiner etter bombingen, sier han.

Etter hvert forstår jeg at det ikke er husene han snakker om, det er ikke ruinene. I dag morges, den 17. oktober, har den russiske armeen på nytt bombet et bolighus i hovedstaden Kyiv. I en av de første Twitter-meldingene jeg leser, heter det at det høres stemmer fra overlevende i ruinene.

Vadim Bekov fotograferer bare om natten, bare ved morgengry, og bare himmelen i nordlig retning når en rakett blir avfyrt der. Jeg husker en annen Twitter-melding, fra flere uker tilbake, fra en jeg ikke kjenner og ikke vet hvor bor. Han skrev at han hadde sett uendelig mange grusomme bilder, slik at vi ikke behøver å se dem.

Jeg betrakter fotografiene av nattehimmelen over Saltivka. Nederst på bildene ligger det kompakte, svarte boligblokker med lysende firkanter her og der. De markerer leilighetene der folk har blitt vekket av flyalarmen og i dette øyeblikket kanskje står ved vinduet og ser mot nord, mot Russland der rakettene kommer fra. Uansett når Vadim Belikov har trykket på utløseren, uansett når jeg ser på et fotografi fra en av de foregående nettene, forteller det meg: Jeg har sett uendelig mange grusomme bilder, slik at dere ikke behøver å se dem.