Misjonærbarnet ble oversetter: Noe tapt og noe funnet
SPRÅK: Magne Tørring fikk nylig Bastianprisen for «fremragende oversettelse». Uten oppveksten som misjonærbarn i Japan, ville ikke det skjedd. Likevel stiller han seg kritisk til hele misjonsprosjektet.
Forrige uke skrev Vårt Land om en av grunnene til at flere japanske forfatterskap har funnet veien til norske bokhyller; nemlig at noen av dem som har vokst opp som misjonærbarn i Japan, har funnet veien til oversetter-yrket.
Men for enkelte er det med bismak at det var nettopp oppveksten som misjonærbarn som gjorde dem til gode oversettere.
Prisvinner var først misjonærbarn
Magne Tørring bodde i Japan fra han var ett til han var ni år gammel. Foreldrene var misjonærer for Det Norske Misjonsselskap (NMS) i byen Mukonosō.
– Tiden i Japan før jeg begynte på skolen, var jo verden da den var hel, hvor jeg var på riktig plass i virkeligheten, sier Tørring, som gikk i japansk barnehage og hadde japanske venner som sine første.
Det skulle ta mange år før han følte seg på plass igjen. Nå er Magne Tørring en anerkjent oversetter fra japansk til norsk. I slutten av september nådde han et høydepunkt i karrieren, da han ble tildelt Bastianprisen.
Det er Norsk Oversetterforening som deler ut prisen hvert år «for fremragende oversettelse av et skjønnlitterært verk». Bastiankomiteen beskriver Tørrings arbeid med Mieko Kawakamis Natsus somre som «en uvanlig inspirert, ledig og levende oversettelse».
I oversettelsen har Osaka-dialekten til hovedkarakteren blitt til bergensdialekt. Dette «skaper hovedpersonens identitet og viser hvordan hun har det, hvor hun føler seg hjemme, og hvor hun føler seg fremmed. Normalt vil man nok ikke la en japansk hovedperson ha en norsk dialekt, men Tørrings valg av det bergenske bymålet er genialt», står det i begrunnelsen for prisen.
Syvåring på internat
Hjemme/fremmed-tematikken er nok ikke helt ukjent for Tørring. Den kjenner han nemlig igjen fra oppveksten som misjonærbarn. Akkurat den oppveksten som førte til at han til slutt ble oversetter. Likevel er Tørring kritisk til hele misjonsprosjektet.
– Det vanskeligste var å bli sendt på internat som syvåring.
En time bilkjøring unna Mukonosō lå internatskolen i Kobe. Her var han to uker i strekk, mens han kun så foreldrene annenhver helg hjemme hos dem i Mukonosō.
Hele problemet var tanken om at en syvåring skulle sendes vekk fra foreldrene
Magne Tørring, oversetter
Tidligere har det blitt skrevet om internater der misjonærbarn har blitt behandlet nokså grusomt. Tegneserieforfatter Lena Ask har tidligere samlet misjonærbarns traumer – om både omsorgssvikt og overgrep – til en tegneserie.
– Innad har det utviklet seg maktstrukturer for å holde skjult det som kan skade saken, sa Ask til Vårt Land da boken kom ut.
Tørring understreker at det aldri var snakk om noe overgrep i hans tilfelle.
– Etter hva jeg kan huske, var de som jobbet der omsorgsfulle og snille. Men hele problemet var tanken om at en syvåring skulle sendes vekk fra foreldrene.
Mangel på tilhørighet
To år frem i tid flyttet han tilbake til Norge med familien. I Trondheim, hvor han endelig skulle være tilbake i hjemlandet, følte ikke Tørring seg hjemme.
– Jeg hadde andre referanser. Jeg visste ikke hvem Titten Tei var, men jeg visste veldig godt hva Dragon Ball var, lenge før andre i Norge.
Han sikter til mangaen og animeserien som senere har blitt godt kjent for mange unge i Norge. Men den gang var det dette en av flere barndomsreferanser Tørring stod alene om. På skolen valgte han gjerne japanske temaer når han fikk mulighet til å velge tema for en oppgave selv.
– Jeg tenkte ikke på det den gangen, men jeg lengtet jo tilbake til Japan.
Da Tørring begynte å lære seg japansk på videregående igjen, måtte han nettopp lære seg språket på nytt. Det hadde forsvunnet, men noe intuisjon lå likevel til grunn.
Etter flere år med andre studier i tida etter videregående, ble han dratt tilbake til det japanske, og begynte å studere språket på Universitetet i Oslo. Tørring forteller at det var en eksistensiell søken som trakk ham mot språket.
– Det var hele veien en opplevelse av å ikke høre hjemme her i Norge, og at jeg hadde en tilknytning et annet sted.
Hjemme eller fremmed
Fra videregående reiste Tørring jevnlig tilbake til Japan. Han prøvde å komme seg inn under huden på kulturen og dessuten forbedre språket mens han etter hvert studerte det på universitetsnivå.
– Etterpå forstod jeg jo at jeg prøvde å være hjemme i Japan. Men jeg måtte innse at jeg aldri ville være helt hjemme der heller, det var jo umulig. Man kan jo snakke om utseende og sånne ting, men heller ikke der hadde jeg referansene.
Likevel var det noe trygt med å være på plass, ikke hjemme, men fremmed i Japan.
– Jeg kom til Japan og alle så på meg som en fremmed, og det var sånn jeg også følte meg. Det var noe som føltes riktig ved å være helt fremmed. Jeg kunne anerkjenne det hos meg selv og slappe av. Da var det ikke lenger noe feil med meg som ikke var helt på plass i verden.
Jobben som oversetter var i utgangspunktet ikke motivasjonen for å lære seg språket.
Det var noe som føltes riktig ved å være helt fremmed
Magne Tørring, oversetter
– Da jeg omsider var ferdig med mastergraden, måtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjøre med den.
Først da ble karrieren som oversetter påbegynt. Siden den gang har han blant annet oversatt Haruki Murakamis Elskede sputnik og antologien Knakketiknakk: Korte fortellinger fra Japan 1895–2012.
For å bli en god oversetter tror Tørring at man må ha en god nok motivasjon for språklæring. Det kan være mye forskjellig, men for ham var det altså oppveksten og søken om tilhørighet.
– Jeg har halvveis spøkefullt sagt at jeg skulle prøve å bli japaner. Det er jo en motivasjon som springer ut av oppveksten, men som også springer ut av det problematiske med å ha oppvekst i et annet land. Den rotløsheten og mangelen på tilknytning.
Et pågående oppgjør
– Skulle du helst vært foruten oppveksten som misjonærbarn?
– I en ideell verden var jeg oppvokst på ett sted, men samtidig hatt japansk-kunnskapene og vært den oversetteren jeg er. Men jeg skjønner at den verdenen ikke finnes.
Særlig ordningen med internatskole for misjonærbarn er han svært kritisk til.
– Før misjonsorganisasjonene tar æren for meg som oversetter, så skulle jeg gjerne sett at de tok ansvaret for alt som har skjedd i forbindelse med internatskoler og slikt. Og for en teologisk kultur som tilsa at barna kom i veien for foreldrenes kall og måtte sendes bort.
I 2009 erkjente både NMS, der foreldrene til Tørring var misjonærer, og Misjonssambandet betydelig omsorgssvikt etter en rapport om misjonærbarn. I juni 2023 kom Misjonssambandet med en formell beklagelse.
Der skriver de blant annet:
– Vi erkjenner at systemet som vi hadde den gang verken ivaretok det enkelte barn eller foreldrene.
Kritisk til misjonsprosjektet
Magne Tørring ønsker ikke at flere barn skal måtte oppleve å bli sendt bort fra foreldrene i så ung alder som han ble.
– Jeg stiller meg veldig kritisk til hele misjonsprosjektet og måten det har vært gjennomført på gjennom tidene. Grunnleggende sett så forstår jeg ikke behovet for det.
Magne Tørring forteller at han ikke lenger bebreider foreldrene sine for oppveksten. Familien har hatt god dialog og søsknene har fått støtte fra mor og far i at ikke alt var som det skulle være.
– Jeg kunne ikke vært der jeg er uten oppveksten.
I dag er Magne Tørring det han selv betegner som «lykkelig utmeldt» av Den norske kirke.
– Det tok meg lang tid å komme dit, men jeg meldte meg ut for cirka syv år siden og det har jeg ikke angret på.
