Kors på halsen, bror i døden

Hans Christian Grønn slår seg ned på en benk som gir direkte utsyn mot det røde tre-etasjers bygget satt sentralt på Lindeberg. Her er det mye som har endret seg siden Grønn vokste opp blant de fargerike blokkene i drabantbyen, men noe har forblitt det samme.

– Den har alltid stått her, sier han, og peker på en statue av en isbjørn i bronse.

Isbjørnen utenfor senteret har fått være tilskuer til alt som har skjedd her – også stjelingen. Det sies at eskimoer har over tusen ord for snø, på Lindeberg har vi over tusen ord for stjeling, poengterer Grønn i romanen Lindebergevangeliet.

Alvoret

Boken han har skrevet er basert på oppveksten, slik Grønn husker den.

Han lover at «alt skjedde som det står skrevet, kors på halsen, tre pucker i hjertet, bror i døden».

Når det gjelder stjelingen holdt han oftest bare vakt.

Men en dag var det en ung Grønn som gikk ut av butikken på Lindebergsenteret med en Kvikklunsj i hetta og to hubbabubbaer i tennissokkene.

Selv om han den gangen var trygg på at ingen så ham, tenkte han inni seg at «Jesus ser alt». Men «bøffing» – eller stjelekonkurranser – føltes som harmløs moro for smågutta på Lindeberg.

Det var først da storebroren Per Roar ble involvert i guttestrekene, at alvoret startet å skimte gjennom.

«Kurt Cobain» på tråden

Vi er på vei mot en grusbane, kun noen få minutter å gå fra Lindebergsenteret. Avstandene mellom de mest betydningsfulle stedene i Grønns barndom er små.

Mange av minnene som skildres i Linderbegevangeliet knyttes til drabantbyen, men også til musikk.

Det er særlig den seige støyrocken som blåser liv i barndomsminnene.

– Litt snikskryt at du nevner i boka at du var til stede på den eneste konserten Nirvana holdt i Norge?

– Men jeg var jo det, sier Grønn stolt og ler.

Han var på nemlig på Kalvøya-festivalen i 1992, hvor «Smells like teen spirit» tordnet fra scenen. Dette var imidlertid ikke siste gang Grønn fikk høre fra «Kurt Cobain».

En kveld ringte hustelefonen hos familien Grønn, og unge Hans Christian Grønn tok telefonen. I andre enden av tråden var politiet, som fortalte at bilen til moren hadde vært involvert i et væpnet ran.

Grønn ringte til resten av familien, som tilbrakte uke i campingvogna. Moren hans tok telefonen først, og Grønn spurte om storebror Per Roar var i nærheten.

Etter en stund plukket noen opp røret:

«Det er Kurt Cobain», tullet storebroren, uvitende om alvoret som skulle følge de neste ukene.

Gutta i nabolaget

Bilen til moren var satt i et skogholt et stykke unna ranet, og de to brødrene ble enige om at hvis politiet spurte, så hadde de sett EM-finalen sammen hjemme på Lindeberg.

«Jeg skulle komme til å lyve tre ganger den sommeren», forteller Grønn i boken.

En gang på Lindeberg, en gang i campingvogna på Solstrand og en gang hos politiet.

Grønn stanser opp på grusbanen og understreker at dette er «banen», det aller helligste.

Når Grønn ikke spilte hockey i ishallen, samlet gutta i nabolaget seg her for å drible på isen. Han går langs banen til han får øye på noe som ligger nær en skråning ved grusbanen.

– Kom og se!

Bak vassent løv, kvist og noen gresstuster ligger en (…) kum?

Grønn forteller at de hver dag måtte jekke opp dette kumlokket, for der nede lå en vannslange de pleide å spyle grusbanen med, slik at de neste dag kunne våkne til speilblank is.

– Selv om Per Roar ikke var med på å spille så mye hockey med oss gutta, pleide han å gå ut alene om kvelden å måke snø av banen og gjøre den klar til oss.

– Han brukte nok det brekkjernet til andre ting enn å jekke opp det kumlokket også, men han skulle alltid bidra

Slakteren

Det var under en leir arrangert av bymisjonen for innsatte ved Ila, der faren til Grønn var leirsjef, at storebror Per Roar ble tatt av politiet.

– Det var et sted der de røffeste innsatte kunne ta med seg familiene sine og få litt fri fra fengselslivet, forteller Grønn.

Han husker klart at faren fortalte at det var to regler som gjaldt på denne leiren.

Den første var ingen rusmidler, det andre var ingen politi i uniform.

– Derfor ble det ekstra vanskelig for foreldrene mine da Per Roar ble lagt i håndjern av to uniformerte politibetjenter, forteller han.

På lekeplassen vi går forbi henger det er skilt der det står «Ballspill er ikke tiltatt i borettslaget». Grønn sukker når han får øye på det.

– Det hadde aldri kommet opp i min tid her, forteller Grønn strengt.

– Da hadde «Slakteren», som vi pleide å kalle ham, tatt saken i egne hender og kjørt en kniv gjennom ballen, sier han.

Brev fra den bortkomne sønn

Rundt 50 brev ble sendt fra storebror Per Roar da han satt i Oslo Kretsfengsel.

Deler av brevene har blitt til boken Grønn nå gir ut.

– I brevene hans står det at han var glad i oss, og det var ingenting som var viktigere enn å lese det, sier han.

Det siste brevet fra broren, fant ikke familien før nå nylig.

30 år etter at storebroren gikk bort i en bilulykke, fant moren et brev som hadde kilt seg fast bak en kommode på det som var rommet hans.

Dette brevet var kun til ham.

«Kjære Chris! Jeg er lei for at jeg trakk deg inn i rotet mitt»

– Se her, sier Grønn, som tar frem boken sin og holder den stolt opp mot en gul murvegg.

Den gule veggen tilhører blokken han selv vokste opp i med mor, far, lillebroren «Feddik» og storebror Per Roar.

– Når flyttet familien herfra?

– Mamma bor der fremdeles, påpeker han.

Selv etter at faren døde i 2009, besluttet hun å bli på Lindeberg. Leiligheten som huser alle minnene på godt og vondt.

Da Grønn fortalte moren at han kom til å skrive boka om storebroren og oppveksten, ble hun veldig usikker. Hun var redd for hva folk ville tro om ranet og Per Roar.

Hva tenker hun om boken nå?

– Jeg har hatt en dialog med henne hele veien. Jeg hadde aldri skrevet boken hvis det ikke var greit for henne, understreker Grønn.

Moren bekrefter også overfor Vårt Land at hun har vært informert om alt han valgte å inkludere fra barndommen i boka.

Hva ville broren sagt?

Grønn har tenkt mye på hva broren ville sagt om boken, og i skriveprosessen har han tatt med seg noe fra et av fengselsbrevene.

«Det er ikke vits å prøve å skjule hva som har skjedd, folk får greie på det uansett. Da er det bedre at de hører det fra dere», står det i et av storebrorens brev sendt fra Oslo Kretsfengsel.

– Jeg vet at Per Roar hadde digga boka. Men denne passasjen tok jeg som et ytterligere signal på at jeg kunne fortelle historien om Per Roar og vår oppveksten sammen, forteller Grønn.

– For meg har det også vært viktig å skrive denne boka for døtrene mine, sier han, og stanser opp da vi kommer til enden av det han kaller «Lindeberg-universet».

– Jeg vil at de skal få kunne bli kjent med onkelen.

Kristin Knutsen

Kristin Knutsen er journalist tilknyttet kulturavdelingen i Vårt Land.