Klone hunden din – eller en mammut?

Dette kan du lese på hjemmesiden til ­selskapet Sooam Bio­tech. Jeg er på ­besøk i deres hovedkvarter i Sør-­Korea. De er det ledende kommersielle selskapet for kloning av ­hunder. Så dersom du sørger over ­tapet av menneskets beste venn, så ­koster det 100.000 ­dollar (850.000 kroner) å få en kopi i løpet av fire måneder. Vel, ikke helt kopi, de får neppe samme personlighet. De blir som ­eneggede tvillinger som vokser opp forskjellig i tid og sted.

«Vi kan klone alle slags ­hunder – og samtidig helbrede din hjerte­sorg», sier Mirzoev Siyoev, deres PR-agent. Han ­viser meg rundt til de nyfødte valpene. De pistrer mot meg i hver sine bur. Noen er åtte like søsken, noen enebarn. Surrogatmødrene går dorske rundt på gulvet. «De ­roligste hundene blir valgt ut til å føde», sier min vert. Han forklarer prosessen. Først tas ­kjernen ut av en levende celle i det døde dyret – så overføres kjernen til en eggcelle fra en donor hvor kjernen er tatt vekk – og så blir cellen satt inn i en surrogatmor.

Klonet dyrekjøtt

Siden ­sauen Dolly ble klonet i 1996 har ­forskere klonet over 20 ­forskjellige pattedyr – katt, hest, kamel, ulv, husmus m. fl. ­Sooam Biotech har undertegnet en ­avtale med et kinesisk selskap Boyalife som sier de vil produsere hundretusenvis av klonede kyr som skal være ekstra gode på kjøttproduksjon.

I Europa er det forbudt å klone dyr og å selge klonede dyr som mat. Og i land som tillater det – som USA, Argentina, Australia – har det foreløpig vært ganske begrenset. En hovedgrunn er at det er for dyrt. Og det har vært mange protester. Da ­skuespiller Barbara Streisand fortalte at hun hadde brukt en formue på å klone sin kjære hund, startet dyrevernere en kampanje som ba folk om å adoptere en hund i stedet for å klone.

Mattilsyn i USA, EU og ­andre land har foreløpig ikke ­funnet noen tegn på at maten fra ­klonede dyr i seg selv er helse­farlig. ­Hovedbegrunnelsen for ­forbudet i EU er dyre-etikk. ­Mange av ­dyrene som er involvert som egg donorer, klonede dyr og ikke minst surrogat­mødre opp­lever lidelser, aborter og misfødsler.

Helt og skurk

Stifteren av ­Sooam, Hwang Woo-suk, klonet den første hunden «Snuppy» i 2005. For å oppnå dette ­brukte han over tusen donoregg og ­startet 123 graviditeter. Én lyktes. I dag sier Sooam at 70 prosent av deres hunde-kloninger går bra. Om det er sant, er det langt over det andre har fått til i kloninger av andre pattedyr.

Stifteren Hwang Woo-suk er nok mest kjent for å ha skapt historiens største vitenskaps-skandale i Korea. Han påsto å ha klonet menneskelige embryoer (sammensmeltet egg + sædcelle). Han ble først folkets og regjeringens store helt, for deretter å bli dømt til betinget fengsel for å ha tvunget fram eggdonasjoner fra sine kvinnelige forskere og å ha fusket fram resultatet.

Å klone menneske er det ­store etiske spørsmålet. Det er ­teknisk atskillig mer ­komplisert enn hund. Men i år greide ­forskere i Kina å klone to apekatter ­etter 79 mislykkede ­graviditeter. Er vi nær kloning av mennesker? Ville det være fristende å ­klone Usain Bolt for å vinne noen ­medaljer i OL? Ja, teknologisk er det ­antagelig mulig. Men neppe. Det er forbudt i de aller fleste land. Folkelige reaksjoner har vært sterke. Og om noen forskere vil forsøke, hvordan vil de forsvare å bruke et par hundre kvinner som vil gå gjennom risikable graviditeter som med stor sannsynlighet ender i abort?

Gjenskape det utryddede

Wang Woo-suk er fortsatt i ­aktivitet. Han har et annet stort mål. I et hjørne på laboratoriet står det to kjøleskap. Inni disse ­ligger rester av en mammut som ble gravet fram i Sibir i 2013.

Går det an å klone fram ­utryddede dyrearter?

Jeg kjenner bare til ett ­eksempel. Den siste pyreneiske villgeita av arten Burcado døde da et tre falt over henne i år 2000. ­Forskere hadde imidlertid ­samlet DNA fra henne, og de satte i gang forsøk med å gjenopplive arten gjennom kloning. De ­konstruerte flere embryoer og satte dem inn i 208 ­geiter av en nær­stående art. Bare én lyktes. I 2009 ble en Burcado født. Den levde i sju minutter.

Det arbeides med å få ­tilbake flere utdødde arter – som for ­eksempel den amerikanske vandre­duen som var verdens mest tall­rike fugl. Det er en del oppstuss om dette, men foreløpig få som ­investerer og få forskere som driver med det.

Ville dyr som er utdødd er mye vanskeligere enn levende husdyr. Det er vanskelig å finne DNA fra levninger og utvikle et godt ­embryo. Det er vanskelig å finne en nærstående art som kan være mor. Så glem dinosaurene. Det er også ekstremt kostbart. Det krever mange mislykkede forsøk med surrogatmødre og aborter. På lengre sikt kan ­vitenskapen antagelig løse en del av ­dette. Men hvorfor gjør vi det? Jeg ­synes jo dette er kult og ­spennende, men er det viktig og bra for dyr og natur?

Menneskers dårskap

Vi ­trenger å vite om utdødde arter kan gjeninnføre sykdomsframkallende bakterier og virus. Vi må finne metoder som hindrer abnorme utfall og dyrs lidelse.

Og vi må finne områder de kan leve på. Det er forhåpentlig ikke meningen at de skal leve livet i en dyrepark. Og da blir spørs­målet: Hva vil skje med dyrene og ­plantene som lever der de ­settes ut?

Mennesker har ikke vist en ­imponerende kunnskap når vi ­introduserer en art i et øko­system. Et klassisk eksempel er kaninene i Australia. Noen ­engelskmenn lengtet etter å drive kaninjakt. 24 kaniner ble innført og i ­løpet av noen tiår ble de til hundretalls millioner. De gjorde grasmark om til halv­ørken og ­utryddet et ukjent ­antall plante­arter. Så var det noen som t­rodde de var lure og innførte rever for å løse problemet. Men rever gadd ikke løpe etter raske kaniner, og forsynte seg i ­stedet av sted­egne ­fugler og dyr. Det er ­mange ­slike ­eksempler i ­historien på hva som skjer når ­mennesker introduserer ­fremmede ­arter. Våre medbrakte ­rotter og ­katter var ­hovedårsaken til at ­omtrent ­tusen sangfuglarter ble ­utryddet på Stillehavsøyene etter ­menneskets ankomst.

Gjenskape villmark

Spørsmålet er ikke om de vil endre økosystem, men hvordan. Økosystemer endrer seg uansett hele tiden. Vi har noen gode ­erfaringer med å ­gjeninnføre arter i øko­systemer hvor de ­tidligere holdt til. Den siste ­ulven ble skutt i ­Yellowstone Naturpark, USA i 1926. I 1994 ­begynte myndighetene en storstilt og ­omstridt gjeninnføring av ulv. Ulvene ­reduserte den store bestander av hjortedyr. Gjenveksten i ­skogen økte. Bunnvegetasjonen og ­arter som var avhengig av busk og kratt kom tilbake sammen med småfugl og småpattedyr. Det har blitt et godt dokumentert eksempel på at introduksjon av en ny art også kan øke det biologiske mangfoldet.

Noen sier vi heller bør ­satse på å spre levende arter til ­områder som tilhørte dem, som ­moskus på Dovre og bever i Skottland. ­Dette kan bli en del av ­bevegelsen som på engelsk ­kalles «rewilding» (å gjen­skape villmark), hvor dyr som er fortrengt får ­komme ­tilbake til sine gamle områder. ­Menneskene og våre husdyr har okkupert det ­meste av ­jord­kloden. Om vi måler kjøttvekten på landjordas ­pattedyr, så er 21 prosent ­mennesker, 77 ­prosent våre husdyr og bare 2 prosent ville pattedyr. Å sikre arealer for ville dyr er en gigantisk oppgave. Hvor er pengene til det?

Prisen for en hund. Før jeg forlater Sooam Biotech får jeg bli med på en fødsel av en valp. En hund ligger på ryggen på ­operasjonsbordet. Bare ­magen og tippen av halen er synlig bak plast-teppet. Kirurgen skjærer gjennom huden, videre ned og inn i livmoren. Han drar ut en bitte liten svart klump. Syke­søsteren arbeider for å få luft inn og ut av den lille snuten. Så endelig kommer et lite pip. Hele ­operasjonen tok 20 ­minutter. Det var hund nummer 1.240 i ­bedriften. Et hundeliv til 850.000 kroner.

Samme dag leser jeg i avisen at dyrevernere i Korea vil legge ned de 3.000 hundefarmene i ­Korea som produserer hundekjøtt. ­Prisen for kjøttet av en ­Golden retriever er 1.500 kroner.

Dag hareide

Forfatter