‘Kirka har tatt over ansvaret staten skal ha’
I Guddommelig kjærlighet skildres et Brasil styrt av nykonservativ kristendom. Med Bolsonaro som president er filmen blitt ubehagelig aktuell, synes regissøren.
– Jeg ville skildre hvordan den brasilianske staten gjennomfører sin religiøse agenda, forteller Gabriel Mascaro om sin siste spillefilm Guddommelig kjærlighet. Den avsluttet forrige helg Film fra Sør-festivalen, hvor Mascaro var gjest. Filmen får ordinær norsk kinopremiere første juledag.
Sexklubb
Guddommelig kjærlighet glir inn i rekka av kulturelle skildringer om kristne evangeliske menigheter som utnytter folks tro. De såkalte «megakirkene» vokser seg stadig større på egne plattformer på egne sosiale medier, og er gjerne styrt av karismatiske kirkeledere.
I høst er tematikken blant annet behandlet i norske Disco av Jorunn Myklebust Syvertsen, og i HBO-serien The Righteous Gemstones.
Men Mascaro har tatt det lenger: I Guddommelig kjærlighet er hele det brasilianske samfunnet gjennomsyret av konservativ, evangelisk kristendom. Filmen er satt til en nær framtid, nærmere bestemt år 2027. Filmens hovedperson jobber som byråkrat på et statlig kontor hvor par kan søke om skilsmisse. Som en god troende prøver hun å hindre folk fra å skille seg ved å invitere dem til en mildt sagt alternativ religiøs gruppe for ektepar, som spriter opp sexlivet, og der hun selv og mannen er medlemmer.
Politisk kommentar
Filmen ble svært aktuell i kjølvannet av valgseieren til Brasils nyvalgte høyrepopulistiske president Jair Bolsonaro, som ofte kalles Brasils Trump. Guddommelig kjærlighet hadde tilfeldigvis premiere i hjemlandet på samme dag som Bolsonaro ble innsatt som president.
– Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg kunne forutse utviklingen Brasils politikk har tatt. Men religionens innflytelse på staten har skjedd over lang tid. Der vi mangler tilstedeværelse fra staten, har kirka for lengst tatt over ansvaret som staten skal ha. Det rare er at Brasil sies å være en sekulær stat. Men det er jo ikke sånn det praktiseres, sier Mascaro.
LES OGSÅ: Eksplosivt sjalusidrama i islandsk tåke
Menneskerett å bli født
Han trekker fram Bolsonaros avskaffelse av departementet for menneskerettigheter, og utnevnelsen av en evangelisk pastor til å lede det nyopprettede «departementet for kvinner, familie og menneskerettigheter» – som tidlige bare var departementet for menneskerettigheter.
– Man har endret på hva som ligger i konseptet «menneskerettigheter». I dag forstås det som retten til å bli født. Det er en anti-abort-agenda, og den er promotert av departementet. Det å utføre en abort, som er ulovlig, blir da et klasseproblem. Kvinner fra overklassen kan reise til et annet land for å få tatt abort, mens kvinner med lav inntekt har ikke denne muligheten. Dermed risikerer de både straff og fysiske komplikasjoner. Dette er et problem som i stor grad rammer svarte kvinner, påpeker Mascaro.
Maskulin infertilitet
Det er «pro life»-agendaen og familiepolitikken Mascaro spesielt utforsker med Gudommelig kjærlighet. Her håper Joana å bli belønnet for sin trofasthet til Gud ved å bli gravid, noe hun ikke blir. Mannen er tilsynelatende ufruktbar.
– Jeg har prøvd å lage en film om politisk kontroll av kroppen. Vi har lenge hatt en diskusjon om kvinner i film, når det gjelder å ha et humant blikk. Som mannlig filmskaper synes jeg det er viktig å tenke nytt om maskulinitet også, mener Mascaro.
– Mye film om infertilitet handler nesten utelukkende om den kvinnelige kroppen, som om det kun er hos henne at feilen ligger. Vi ser ikke så mye film om infertilitet hos menn. Hvor mange ganger har du ikke sett en kvinne få ultralyd på film? spør han retorisk.
Derfor har han tatt med en scene hvor en mann skanner testiklene sine i filmen, for å se om noe er galt med sædkvaliteten hans.
– Vi ser aldri dette på film. Derfor har jeg det med i min. Den observasjonen gjør noe med vår tankemåte om reproduksjon på flere måter. Det er viktig å tenke nytt.
LES OGSÅ: Imponerende bok om dronning Elisabeth
Bryter med sjangeren
Men Mascaro vil ikke bare utfordre tanker om kjønn, kropp og kirkas plass i politikken.
– På en måte bryter filmen også med sjangeren i seg selv. Vanligvis i sci-fi-dystopier, er det en klar og tydelig fiende. Typisk er det staten. Men jeg gjør det motsatte, ved at hovedkarakteren er en del av staten, og i sin handling tror hun at hun gjør godt. Hun vil at religionen skal ha mer makt og fokusere på familieverdier. Selv tror hun at hennes handlinger bidrar til det bedre. Det gjør det hele ambivalent, mener Mascaro.
– I stedet for at jeg identifiserer den stereotypiske staten, prøver jeg heller å vise hvor plutselig linjene stadig viskes ut i samtida, og hvor fort ting normaliseres. Ting skjer så fort i dag. Nylig ble Bolivias president utsatt for militærkupp. Det skjer noe skandaløst i Latin-Amerika stadig vekk.
– Jeg prøver å vise hvordan samfunnsstrukturer subtilt blir endret, og hvor raskt endringer normaliseres. Det er derfor jeg har lagt filmen til 2027. Da er alt dette akseptert. Derfor har jeg spilt på verdier og holdninger som vi anser som progressive og assosierer med liberale. Som det å gå på rave, seksuell eksperimentering, det å ha kvinner som er sterke og frigjorte, sier han og lager hermetegn i lufta.
– Hva gjør vi når verdier som vi anser som progressive, og som vi selv tror på, blir annektert av konservative krefter? Mange tolker kristendommens budskap inn i sin egen politiske agenda.
Intervjuet var først publisert i Dagsavisen.
Ida Madsen Hestman, Dagsavisen
kultur@vl.no
