– Jeg ser meg selv som en disippel

Tore Thomassen tar toget. I høst er han på togturné for å fortelle skoleklasser hvordan toget åpnet opp landet og satte folk i forbindelse med hverandre. Selv har Thomassen sunget og snakket til barn slik at de voksne også må høre.

Når han nå er nominert til Petter Dass-prisen, framhever juryen hans «unike, mangeårige og suksessrike arbeid med musikk, fellesskap, barn og unge.

«Et arbeid som har nådd langt utenfor de indrekirkelige sirklene, og som har engasjert og beveget flere generasjoner nordmenn», skriver juryen videre.

Snadder og krise

Når Thomassen får opplest hele begrunnelsen, utbryter han: «Her var det mye snadder. Tusen takk. Det høres ut som jeg har levd en stund.»

I høst ble han også truffet av et valgskred som løftet ham helt til topps på lista i bispedømmerådet i Agder og Telemark. Omtrent samtidig utga han plata «Livet er en lang setning». Der synger han blueslåten «Åndelig fattigdom» om slitne kirkebyråkrater: «Du hører knapt et gudsord når det er viktige møter sentralt. Å be sammen er for sært og banalt.»

– Hva vil du gjøre som kirkepolitiker?

– Mye av ressursene er bundet til administrasjon. Jeg er glad for å få en bitte liten finger på rattet og å kunne påvirke hvordan ressursene brukes. Jeg ser at administrasjonen er velfungerende, men jeg hilser gjerne en administrasjonskrise velkommen. Det er ikke bak skrivebordet kampen står, men ute i menighetene der spørsmålet er om vi er troverdige i formidlingen av en større fortelling, sier Thomassen.

Villig

Selv om han i alle år stort sett har vært frilanser, framhever han fellesskapets betydning for det han har bidratt med.

– Det har vært mange fine lag å være sammen med. Noen ganger har jeg følt meg liten, men jeg har fått lov til å vokse i fellesskapet. Det er slike prosesser jeg har glede av, sier han.

I september takket han av som styreleder for Korsvei-bevegelsen, etter å ha vært med på å bygge festivalen i mange år. Der har spørsmålet alltid vært hva det vil si å være en Jesu disippel i dag.

– Jeg ser meg selv som en disippel som stadig blir utfordret på troens møte med tidas aktuelle spørsmål. Da gjelder det å ikke være redd for å gå inn i politiske utfordringer rundt det som må gjøres for å gjøre verden mer rettferdig.

– Der er Korsvei viktig. En kristen identitet er ikke bare å ha et svar på hva som er tro, men å være med på å bygge fellesskap og ikke være redd for å ta oppgaver i menighet, legger han til.

Usynlige mennesker

Det å velge bort ting og leve enklere, åpner for ham andre verdier.

– Når jeg leser evangeliet, ser jeg kampen for menneskets rett til å være seg selv, reise seg og være hel og at det er et håp for alle sammen.

Fortsatt ser han mye å slåss for og særlig gjelder det ulike grupper som usynliggjøres i kirka.

– Vi må stadig finne nye veier for å inkludere barn og unge i kirka og bruke konfirmasjonstida godt. Jeg er med på 10–12 konfirmantleire i året. Det kan gå til himmel og helvete hver gang. Det går stort sett til himmels, og gir tenåringene bekreftelse på deres verdighet.

Thomassen har selv deltatt i utarbeidelsen av gudstjenester som skal nå mennesker med funksjonsvariasjoner.

– Jeg har vært med på å utvikle en papirløs gudstjeneste der du ikke trenger å kunne lese eller kunne salmene på forhånd. Det har vært en nødvendig kamp.

Nytt bibelvers

– Juryen mener du når langt utenfor de indrekirkelige sirklene. Hvordan opplever du selv det?

– Jeg prøver på å snakke sant om livet enten jeg er i eller utenfor kirka. Står du til halsen i dritt, lønner det seg ikke å henge med hodet. Det kunne stått i Bibelen. Jeg tror jeg bruker et språk som ikke er så bundet av kristne faguttrykk for ting som handler om nærhet, sårbarhet og tillit.

– Hvilke slektskap kjenner du med Petter Dass?

– Jeg har alltid heiet på ham som en utrolig kul fyr. Han er et ideal i å skildre hverdagsliv og tro. Jeg kjenner meg veldig igjen i alt han skriver som bekrefter at vi hører til hos hverandre, svarer Thomassen.

Mens Petter Dass har elleve salmer i salmeboka, har Thomassen to.

– Mora mi var utrolig stolt av det, og det gjorde henne godt. Den ene skrevet til et kristent fellesskap for utviklingshemmede. Vi har en slik Tro og lys-gruppe der vi bor. Det er et fellesskap fritt for forstillelse der man kan grine og le og holde hverandre i hendene. Jeg sier ja hver gang jeg blir invitert til å delta i slike grupper som jobber med folk med funksjonsvariasjoner, sier den prisnominerte.

Partytime

Noe av det han setter aller mest pris på, er konserter sammen med lokale barnekor. På det meste kunne han ha 40–50 slike konserter i året. Nå er det minst 10–15.

– Det er «partytime» der den yre gleden kommer fram. Da sitter glade besteforeldre og foreldre der sammen om Jesus som er venn med alle mennesker. Det er nåde at de spør etter en gammel mann for å sette barnet i sentrum i kirka. Jeg spiller ikke den kuleste musikken, men de finner noe i sangene likevel.

I høst har han også hatt ti konserter på eldresentre med Beatles-låter som «She loves you».

– Det har vært veldig gøy. Folk blir trillet inn og når jeg synger «She loves you», svarer de i kor «Yeah, yeah, yeah.»

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.