I Norge har det vært tent minst 75 bokbål mot språk
BOK: Ved å brenne lærebøker og ordlister, skulle nynorsk og samnorsk bekjempes. Med «Brent ord» retter Ottar Grepstad en anklage mot redaktører, rektorer, politikere og andre voksne som han mener bar ved til bokbålene.
Bøker er blitt brent i mange land og tider, men de norske bokbålene fra 1920-tallet til 2005 skiller seg ut.
– Ikke i noe annet land er bøker brent i kamp mot et språk, sier Ottar Grepstad.
I kampen mot nynorsk og samnorsk har det gått hett for seg. Samnorsk var betegnelsen for det språket som skulle oppstå ved sammensmelting av bokmål og nynorsk. Kampen som delte folket etter både geografiske og politiske skillelinjer, er godt beskrevet, men verken hos språkhistorikere, kulturhistorikere eller allmennhistorikere har Grepstad funnet noe vesentlig om bokbålene.
Angrende Ole Paus
– Det var i stor grad ungdom som brente, men de voksne stod ikke mange meter unna. Bålene brant i et meningsklima der det var legitimt å bruke slike uttrykk. Det skjedde i ei tid der man insisterte på og fikk lov til å konkludere med at dette var en meningsytring, forteller Grepstad.
Bålene brant i Fredrikstad og Kristiansand, i Bergen og Oslo. Gymnasiaster på Kongsberg rev i filler og brente ordlistene sine etter nynorskeksamen i 1990.
En generasjon tidligere var gymnasiasten Ole Paus også ved ilden. Han er en av de bokbrennerne Grepstad har snakket med. Ingen av dem forsvarer handlingene i dag, og Paus går enda litt lenger.
I boka siteres han: «Det er så synlig motbydelig med bokbål, og der er referansene i historien så groteske, at jeg fatter ikke at vi kunne gjøre noe så dumt. Det er jo å gi alle argumentene til motparten. Den som har tent det første bokbålet, er for alltid skjendet.»
Mørk historie
Grepstad setter språkkampens bokbål inn i en dyster historisk sammenheng. Hankartlegger tradisjonen helt fra Paulus’ ankomst til Efesos der de troende som hadde fart med svartekunster, brente bøkene sine. Ved seinere bål har nazister og andre vist til at Martin Luther brant bannbullen offentlig.
I 1956 viste nynorskbrennere til Luther og distanserte seg fra Goebbels: «Vi brenner fordi vi mener her er en undertrykkelse. Nazistene brente for å undertrykke.»
Samtidig som riksmålsfolkets kamp mot samnorsk tettet seg til her i landet, innledet den amerikanske senatoren Joseph McCarthy en kommunist-jakt i USA. Uønsket litteratur ble brent. I 1953 ga Ray Bradbury ut romanen Fahrenheit 451 om dem som brenner bøker for å få kontroll over samfunnet.
– Hvordan begrunner du å trekke linjer til Efesos, nazister og McCarthy?
– Det er for å vise tradisjonen med å brenne og ødelegge skrifter. Styresmaktene har gjort det for å sensurere. Kirken er nok den samfunnsinstitusjonen som har brent flest bøker. Opprørsgrupper har gjort det for å protestere. Noen har brent for å fjerne noe man ikke godtar, sier Grepstad og understreker at gruppene er ulike.
– Under kampen mot samnorsken var det mange som advarte ved å minne om hva som skjedde i Nazi-Tyskland i 1933, da det var 89 branntomter. Mange prøvde da å forbinde bålene med en nazistisk tradisjon, men jeg viser at de førte videre en tradisjon som var institusjonalisert over lang tid.
De som har brukt symbolsk vold mot nynorsk, har ikke oppnådd det de ønsket
Ottar Grepstad
Karakter
– Du kunne ha avgrenset det til å sammenligne med det som handler om å brenne karakterbøker og vernepliktsbøker?
– Slike brenninger er uttrykk for sosiale overgangsriter som har vært ganske private. Det er ikke en mening en vil markere, men at man har gjort seg ferdig med noe. Det vil være feil å gjøre en slik avgrensning. Når jeg bretter ut tradisjonen, hører det med at en av skriftene som brant mest var den jødiske Talmud og med det brant man også det hebraiske språk.
– I hvilken grad frykter du at det kan betegnes som tendensiøs historieskriving å sammenligne brenning av nynorsk og samnorskbøker med brenning av bibelske skrifter?
– Ikke i det hele tatt. Dette gjør jeg fordi en må ta innover seg det alvoret det er å brenne bøker. Jeg godtar ikke å oppfatte slik symbolsk vold som en meningsytring. Til det har en verbale ytringer i massevis å velge i. Bålbrennerne brente bøker i stedet for å delta i debatten
Voksne tilskuere
– I hvor stor grad ser du en ansvarsfraskrivelse fra voksne?
– Det er kanskje det sterkeste ankepunktet i boka. Jeg mener de voksne sviktet ganske kollektivt. Riksmålsforbundet stod ikke formelt som arrangør for et eneste bokbål. Det er heller ikke slik at Unge Høyre eller andre organiserte bokbål. Men fra 1910-tallet og framover, i 1960-årene, og for Unge Høyres del i 1980-årene, har jeg ikke funnet noen ledere i disse organisasjonene som har tatt offentlig avstand og sagt at dette kan vi ikke være med på.
Grepstad har bare funnet ett tilfelle der en rektor offentlig markerte motstand.
– De har toet sine hender.
Foreldreaksjonen
– Hva har bålbrennerne oppnådd?
– Noen av dem jeg har snakket med om samnorsk, har sagt at de greide å bli kvitt samnorsken. Foreldreaksjonen mot samnorsken var en uhyre effektiv organisasjon, men de tok avstand fra bokbål. Foreldreaksjonen oppnådde mer uten symbolsk vold, enn de som tidligere eller seinere har tent på bøker. De som har brukt symbolsk vold mot nynorsk, har ikke oppnådd det de ønsket.
– Hvordan forklarer du at bokbrenningen ser ut til å ha opphørt?
– Det politiske meningsklimaet endret seg rundt siste tusenårsskiftet. Vi ser det tydelig da en høyrepolitiker brente ei nynorskordliste i 2005 og til og med fikk viste det på Dagsrevyen. Da var reaksjonene sterke og helt andre enn tidligere. En annen forklaring er at nynorskens stilling er bedret.
– Hva har du lært av arbeidet?
– Det bekymrer meg hvorledes disse aksjonene over tid har preget unge. De fleste av dem er usikre språkbrukere. Det er vanskelig å si noe sikkert om det. Men det språklige selvbildet har definitivt vært under press fra alle bokbålene og andre negative angrep på deres eget språk. De fleste står ikke på barrikadene. De er bare språkbrukere. Deler av boka har vært vanskelig å skrive på grunn av alvoret i dette.
