– I middelalderen ble folk veid før ­fasten, og etterpå – det gjaldt å være tung før og lett etterpå

– Dominikanerpater Jon Atle Wetaas – i dag er det askeonsdag, kirken forbereder seg til faste. Faste klinger litt «gammeldags» i et moderne klatresamfunn. Har du tvilt på den, noen gang?

– Nei. Det er mye jeg har tvilt på og syntes har vært merkelig. Men ikke fasten. Den er noe av det mest håndfaste og begripelige kirken har. Alle som har gått langt og blitt slitne vet hva faste er, de som har vandret i ødemarken. Folk som er sultne og tørste, vet noe om det – de som har vært satt på prøve. Det er disse prøvene vi vokser på, både som mennesker og troende. Så akkurat det er vel det jeg synes er minst vanskelig å forstå og akseptere. Men noe annet ved fasten er vanskelig, den utfordrer meg veldig. Jeg kjemper med den så det ikke blir en slags dobbel husholdning og at jeg står der og lyver for meg selv. Du kan blåse i hele fasten, det er klart. Mange gjør jo det. Vi kan jo blåse i alt, egentlig. Men da er det ingenting igjen.

– Fasten kommer jo på en måte som ei breiside mot vårt selvbestaltede, hierarkiske samfunn, hvor den ene klatrer på ryggen til den andre?

– Det kan du si.

– Askeonsdagsmesse i kveld, det er en «dramatisk» time. Du kommer inn, du får tegnet et kors av sot i pannen og presten sier: «Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv». Det er ikke muntre ord, nå, når vinteren slipper og lyset er på vei tilbake?

– Jeg vet ikke, for dette er jo en påminnelse om at vi skal ta vare på det livet vi har, så lenge vi har det her på jorden. Vi lever i sykluser, som alt ­annet rundt oss – månen går rundt jorden, livet er en syklus, alt er i syklus. Slik det er med kirkeåret også. Den asken vi får i på pannen i kveld, er også del av en syklus. Det er asken av de gamle palmekvistene som menigheten fikk på palmesøndag i fjor, de ble brent og er blitt til aske. For å minne oss om at vi kommer fra intet og vi skal tilbake til intet.

– I kveld og på dagene frem til påske, askese – i går var det fetetirsdag og i helga karneval: Fråtse først, så faste?

– Før var adventstiden og fastetiden nokså like, nå er adventstiden blitt det motsatte av hva den skulle være, vi tar jula på forskudd. Men fastetiden henger igjen fra det gamle, en askesetid som vi kan bruke til å reflektere og forberede oss til høytiden, som kommer. Før fasten er det karneval – «farvel til kjøttet». Da spiser man opp kjøttet man har liggende – alt fett – før man går inn i fasten.

– Fråtsing altså?

– Egentlig, ja. Da fråtser man i den maten som ikke er brukt opp, ellers blir den ødelagt. Det kan i hvert fall oppleves slik. Men så er det ikke kjøtt og flesk på 40 dager. I det protestantiske Norge er fetetirsdag, dagen før askeonsdag, flyttet til søndagen før – fastelavensbollenes dag – kan jeg vel si med vennlig lite smil. Kanskje tenker man ikke noe særlig over hva det betyr, jeg vet ikke? I ­middelalderen ble folk veid før fasten, og etterpå – det gjaldt å være tung før og lett etterpå, så det syntes at man hadde fastet. Og noen sørget for å ha stein i lommene.

– Fetetirsdag er et forferdelig ord?

– Jo, men det er det det handler om. For meg er det viktig å markere fetetirsdag, på en eller måte – den hører med i den liturgiske syklusen, og også i vår egen psykologi. Den minner oss om at det er nå det vipper over, en overgang, fra det ene til det andre i livet.

– Søndag er ikke faste, uansett hvor mye faste det er?

– Du kan si det nærmest er et forbud mot å faste på søndag, faste eller ikke. Søndag forblir søndag, og hver søndag – året igjennom – feirer vi Kristi oppstandelse. Så det er altså fire fastefrie dager i fasten. Det er to totale abstinensdager i kirkeåret – langfredag og askeonsdag. Da avstår man fra alt. Ellers i fastetiden skal man jo spise sunn og næringsrik mat, man skal bare ikke fråtse.

– På askeonsdag, i kveld, nullstilles vi: Control, alt, delete, som det heter på dataspråket – alt det gamle er vekk?

– På sett og vis, men det skjer jo også hver ­søndag – i nattverden. Hvis vi går ned i kirken vår og følger korsveien, fremstilles langfredag som en ubrutt flate, helt blank. Det er den vakreste, synes jeg. Total stillhet, ingenting. Så en form for nullstilling er det jo.

– Jesus snakker om den rette faste – at man skal faste i det skjulte, ikke søke oppmerksomhet, vende seg innover mot Gud. Mens den moderne versjonen er å ta farvel med kaffe, TV eller ­internett. Og vin? I 40 dager.

– Etter at jeg ble presteviet, arbeidet jeg en tid i hjelpeorganisasjonen Caritas – jeg hadde med fasteaksjonen å gjøre, barnas fasteaksjon. Jeg opplevde at det var et slikt trykk på sjokolade at det ble helt tåpelig. Alle liker jo ikke sjokolade, det er én ting. Heller ikke jeg. Heldigvis. Man må jo sette inn støtet et annet sted, fasten skal ha en funksjon, ikke bare en egoistisk funksjon hvor vi slanker oss til velvære og for å vokse i dydene. Min faste skal være til hjelp for andre. Det kristne livet på jorden er å gjøre noe som er til fordel for våre medmennesker. Det er klart vi kan si at når vi slår av PC-en, bruker vi ikke strøm. Men jeg synes nok det er bedre å ha PC-en på og heller gjøre noe som «koster», for å hjelpe andre.

– Og da vil du for eksempel si?

– Kjell Arild Pollestad fortalte én gang noe som jeg synes er et fantastisk eksempel på askeonsdag og faste. Det var den gang det var en liten kommunitet av Jesu små søstre i Norge, de jobbet på et rekepilleri i Hammerfest og bodde i en liten leilighet. Jesu små søstre er kjent for sin nøysomhet, med forbildet Charles de Foucault og ørkenen som sitt adelsmerke. De så naturligvis frem til askeonsdag og fasten. Og så, utpå ettermiddagen, ringte det på døra, og der sto den ensomme nabokona, som hadde bursdag, med en svær bløtkake. Og hva gjorde søstrene? De sa: Kom inn, så setter vi på kaffen og så feirer vi bursdag! Det er askese, ­
det.

– Paulus «høysang» er en skattet tekst, også i fastetiden: «For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt ... nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Det er ­
noe?

– Ja, det er en svær tekst – ren, intelligent poesi med en dyp, dyp klang. Og så er det kanskje med den som med Vivaldis De fire årstider, ikke sant, at den brukes i tide og utide, ikke som Vivaldi på supermarkeder og som bakgrunnsmusikk, riktignok. Det må være noe av det vakreste Paulus har skrevet, han holder jo på med å skrive kjeftete brev til rampete menigheter, hele tiden. Men dette stryker deg med hårene.

– Hvis du går ut i gata, nå, rett foran klosteret, og spør det norske folk om hva faste er, hva svarer de?

– Ja, det vet jeg jo ikke. Men de fleste vil nok tenke «slankekur», en form for å holde seg sunn og frisk på. Mange vil sikkert også si «ramadan», muslimenes faste. For norske media synes åpenbart at den er mer fascinerende enn kristen faste. Det er litt underlig, synes jeg, at en minoritetsgruppe som er på størrelse med den katolske kirke i Norge, skal få så stor presse. Men slik er det nå én gang. Vi får leve med det. Den kristne fasten er en renselsesprosess, som ofte omtales i det bibelske språket. Og da dreier det seg om edle metaller som skal renses, alt slagget skal bort. Og så er det bare det rene, pure, ekte igjen.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Terje Hegertun: «Kirkeskipet trenger en solid kjøl, men den trenger sannelig vind i sine seil, også»

Håvard Svendsrud: «Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste»

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»

Hans Johan Sagrusten: «Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette...»

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.