Hele bygda synger

Tekst og foto: Torill Edvardsen

Det er kaldt og godt utenfor Skjerstad kirke i Nordland. Den ligger i et åpent, litt kupert landskap ved fjorden, med f­jellene i nærheten. Lyset er skarpt mot delvis snødekket mark, i den klare, nordnorske lufta. ­Hundre meter unna får to reinsdyr ­beitetak i bakken, der hvor snøen har blåst bort.

Inne i den vakre kirken er det en stund igjen til ­kveldens ­feiring, men Salmeglede 200 er allerede i gang. Et par foredragsholdere skal prate før ­middag. Primus motor for salme­kveldene er ­kirkens organist, Hildur Eli Gryt ­(bildet). Hun hilser på alle som kommer innom med et varmt smil.

Tredelte salmekvelder

Det har vært tider i løpet av ­disse fjorten årene, at Hildur har følt seg motløs. Likevel har hun fortsatt å tro på verdien av salmekveldene. Hun har til og med skrevet en bok om det. Insistert på at vi må fortsette å lete i denne skatten, nyte, spille, synge.

Hver salmekveld blir delt i tre deler. Først er det kveldens gjest, som forteller noe om en salme. Ofte knytter gjesten ­denne til fortellinger fra sitt eget liv. Så synger alle den sammen ­etterpå. Dette blir iblant en sterk opplevelse.

Deretter er det ønske­salmer. Til slutt kaffe. Kaffekomiteene skal ikke undervurderes. Hildur skriver det i boka, og hun takker dem også senere på kvelden.

– Uten dere hadde jeg ­aldri orket.

LES OGSÅ: Kirkemusikkfestivalens styrke ligger i dens mangfold og høye kvalitet

De oppmøtte

Kor­sangerne Eva-Merete ­Karlsen og Torild Kaspersen pleier å møte opp på salme­kveldene i kirka. I kveld skal både barne­korene og voksenkorene ­synge. Eva-­Merete kommer til å ­felle en tåre etter at barnebarnet har ­sunget. Ola Bremnes og ­Vocal Art ­kommer, og voksen­korene skal lage et stort felles kor og ­synge med dem. ­Begge ­damene er i femti­årene og har kjent ­hverandre ­siden 80-­tallet da barna var små. Nå krysses ­deres veier blant annet via sang­interessen.

Torild er på salmekveldene så ofte hun kan, når hun ikke har vakter på jobb.

– Jeg har vært med i barnekor fra jeg var liten. Jeg liker kirkerommet svært godt, og er ­veldig glad i salmene. Kanskje det går mer på det følelses­messige. ­Kanskje handler det mindre om enkeltsalmer.

Hun tenker seg om mens hun snakker, som om det er første gang hun formulerer dette for seg selv.

– På salmekveldene får vi oppdage de skattene som ligger der. Som regel ligger de gjemt, ­klappet igjen mellom to permer. Så kommer «ho Hildur» med noen nye: «Dette skal vi prøve…»

Orgeltradisjon

– Vi sang jo salmer på skola, stod ved sia av pulten, vi sang hver dag. Det er sikkert derfor jeg liker å ­synge den dag i dag, forteller Eva-­Merete. Hun vokste opp ved Saltstraumen. Hun synger:

– Jeg vet en deilig have hvor roser står i flor. Den skapte Gud til gave, for alle barn på jord. Jeg syntes den var så fin, den sangen!

Hun mimrer videre om ­bestefaren som hadde den gamle ­koral-boka. På gården stod det et gammelt trøorgel hvor hun lærte seg å spille «Nærmere deg, min Gud.» I området her, spesielt i Misvær, har det vært tradisjon med orgel på gårdene.

Eva-Merete er i blant med på vokalprosjekter utenom det faste koret.

De er enige om at sokne­presten Gjermund og hans kone, organist Hildur, har bidratt til menneskeliggjøring av salmene. Og det har blitt et slags nytt fellesskap.

– Før var «bedehus-og kirke­folket» på den ene siden, og «ikke-kirkefolket» på den ­andre. Nå er alle sammen, mener Eva-Merete. Og de legger til at de liker veldig godt artistenes ­utgivelser av salmer de senere år, det er deilig å få rocka opp dette ­materialet litt.

LES OGSÅ: – Viktigst når kassadamen på Coop'en kommer

Himmelsk opplevelse

­Hildur Eli Gryt lever i livets kontraster. For noen år siden hadde hun en fryktelig tung natt. Hun slet veldig med å tro på sin egen framtid som organist. Så kom hun til Bodø Domkirke på en morgen­samling, der de sang en Elias Blix-salme. «Å Jesus lat meg ljoset sjå.»

– Jeg trengte å se lys, for det var beksvart. Vi sang: «...så mitt­ ­mørker sprengja må, når ­hjarta mismod hyser:» Den traff meg, det var som om Blix hadde ­skrevet den samme natt til meg. Den var bare helt riktig for meg der og da.

Nå er det tid for å nyte og høste av det som er sådd. Det kunne vært en hvilken som helst norsk kirke. Bøyde hoder over salmebøkene, noen sitter med ytter­jakkene på, andre har tatt den av og beholdt skjerfet. Det er høy tetthet av kantorer, prester og kjente fjes i kirke-Norge. Og det er nærmest bul på veggene. Folk fra bygda, hyttefolk fra Bodø har tatt ­turen, noen fra bygdene et godt ­stykke unna. Etter at det fargerike barne­koret har sunget, gleder sort­kledde korsangere seg over å synge med Ola Bremnes, musikere og sangere fra Vocal Art.

Det er usedvanlig mange ­sterke sangere i rommet, også på benkeradene. Når Hildur ikke snakker, dirigerer eller synger selv, sitter hun på første rad. ­Neste dag forteller hun til sine kolleger fra fjern og nær.

– Kvelder som i går kveld kan vi telle på én finger, men å sitte fremst, og bli løftet opp..., hun løfter armene vidt utover: – Det er en himmelsk opplevelse.