Håper hun kan lette litt på trykket

Til Leni Mæland kan studentene komme med alt det som livet rommerer. De kan snakke med henne om alt mulig, så vil hun prøve å være sammen med dem i det som er vanskelig så godt hun kan, forteller hun. 48-åringen har vært prest i 18 år, men har sjelden holdt prekener i kirken. Hun trives best ute i felten, i det alminnelige livet hvor hun møter både sykdom, savn og ensomhet.

Det startet med at hun var studentprest på MF og sykehusprest på Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, en kombinasjon hun stortrivdes med. Og som ble retningsgivende for hennes senere jobber som prest. Etter å ha vært studentprest i Bergen, og 10 år som sykehusprest ved Stavanger Universitetssykehus, ble hun våren 2016 studenprest ved Universitetet i Stavanger på heltid.

– Kombinasjonen av å være sykehusprest og studentprest er tilsynelatende veldig forskjellig, med henholdsvis syke mennesker og unge og friske mennesker som målgruppe. Men jeg har alltid likt å ha variasjon i presteyrket mitt. Troen og kirken skal favne hele livet, tenker jeg. Som studentprest ser jeg det som en viktig oppgave å kunne lette på trykket, når studentene sliter med et eller annet. Samtalene vi har skal være et lavterskeltilbud, forteller Leni Mæland.

Sårbar fase

Bare det siste året har studentpresten hatt over 400 samtaler med studenter.

– Jeg opplever at jeg blir brukt, ja,

– Hvordan blir du brukt?

– For mange førsteårsstudenter er dette en veldig sårbar overgangsfase i livene deres. Særlig i starten opplever flere at de mangler nettverk, og at de er ensomme. Vi vet at flere ungdommer utvikler psykiske helseplager i begynnelsen av 20-årene, og da kan slike ting være en medvirkende årsak. De som ikke føler at de trenger behandling, eller kvier seg for å gå til psykolog, henvender seg gjerne til meg. For meg er ingen problemer for store eller for små, smiler studentpresten.

– Er det mange som oppsøker deg på grunn av trosspørsmål?

– En del ønsker å snakke om gudsforholdet sitt, enkelte ber også om forbønn. Så det blir litt klassisk sjelesorg også. Majoriteten av de som kommer til meg definerer seg ofte mer som spørrende enn som troende. Andre henvendelser hun får kan handle om at en bror har begått selvmord, at en mor er alvorlig syk, at de har vært utsatt for overgrep, eller at de har kjærlighetssorg.

– Noen ganger er det også helt alminnelige samtaler. Studentene trenger rett og slett en å snakke med. At de velger studenpresten, viser kanskje at det fortsatt er tillit til kirken i samfunnet vårt.

LES MER: Studentprest kunne tenkt seg et kristent kappell

Fin konfirmasjonstid

Leni Mæland vokste opp i Austrheim i Nordhordaland. Moren var en troende, men familien var ikke aktive kirkegjengere. 14 år gammel var likevel Leni fast bestemt på å konfirmere seg i kirken.

– Det ble min inngang til troen og kirken, og allerede dét året bestemte jeg meg for å bli prest, forteller hun.

Én årsak til den tilliten studentene viser henne som prest, tror Leni skyldes at flere, i likhet med henne selv, har hatt en fin konfirmasjonstid. Ofte kan studentene også fortelle om en menighetsprest de likte veldig godt.

– Det er viktig at menighetsprester rundt om i landet får vite dette. At de har sådd noe som kan få betydning for de som ikke nødvendigvis går i kirken. Tilliten de viser meg, håper jeg kan føre til at de senere i livet får et godt forhold til kirken: at de for eksempel vil døpe og konfirmere barna sine der.

LES MER: Studenter krever mer penger for barneproduksjon

Innsikt

Med sin lave terskel og åpen dør-innstilling til jobben, innrømmer Leni Mæland at det kan være vanskelig å stenge døra helt i feriene. I sommer har hun hatt ferie, uten å tenke for mye jobb. I løpet av de to månedene universitetet er stengt, har det likevel kommet en del SMS-er og noen telefoner fra studenter.

– Sommeren kan være vanskelig for noen. Det kan være dødsfall i familie- og vennekrets, vanskelige familierelasjoner, eller at de ikke har fått sommerjobb. Da kan sommeren bli veldig lang. I sommer fikk jeg også telefoner fra studenter som jeg ble urolig for.

– Hva gjør du da?

– Ofte henviser jeg dem til en fastlege eller psykolog. Da trenger de behandling jeg ikke kan gi dem.

– Er det vanskelig å sette grensene for hva du som prest skal forholde deg til?

– Jeg vil ha en tydelig identitet som prest, men jeg har også opparbeidet meg en innsikt i psykologiske og filosofiske anliggender, som jeg drar nytte av. Gjennom erfaring har jeg blitt stadig flinkere til å se hvor langt mitt mandat strekker seg.

– Er det slitsomt å snakke om folks problemer hele tiden?

– Det er jo ikke bare problemer. Tidligere i år spurte en avgangsstudent om jeg kunne vie ham. Det var en glede.