Hadde Gud en kone?
OLDTIDSRELIGION: De gammeltestamentlige tekstene ble skrevet i krisetid, sier bibelforsker. Da var det viktig å rydde opp i de mange gudene som tidligere var blitt dyrket.
Før de gammeltestamentlige tekstene ble nedskrevet, fantes det et mangfold av stedspesifikke guder rundt omkring i Midtøsten. Blant dem var en som flere forskere mener kan ha vært Guds – eller Jahves – kone.
Tempelreligion og mangfold av guder
– Det stammer jo fra teologisk forskning ved teologiske fakulteter, denne interessen for både det nye og det gamle testamente. Så har man supplert på tekstmaterialet ved å se på arkeologi og religionshistorie, sier Anne Katrine de Hemmer Gudme.
Hun er professor ved Det teologiske fakultetet på Universitetet i Oslo.
Gudme peker på et kart over oldtidens Midtøsten. På dette tidspunktet, det første årtusenet før vår tidsregning, finner vi det området som i oldtiden kalles Palestina. Her ligger det blant annet to små kongeriker. Israel mot nord og Juda mot sør.
– Det er et religionshistorisk spennende landskap. Man har en masse relativt små kongeriker, og alle har mer eller mindre sin egen hovedgud.
Men det er også andre guder i hvert av rikene. Gudme forklarer at det er tempelreligioner som råder, altså har man templer der man tilber gudene.
– Templene er sponset av kongene, men man har også mindre, regionale templer.
På små steder kan det igjen være en ny gud som tilhører det lokale templet.
– Du tilber den guden som tilhører området der du bor, sier Gudme.
Blir du giftet bort til en mann i et annet område, kan det dermed hende du skal tilbe en ny gud som er spesifikk for nettopp dette stedet. Hvis du hører til kongeriket Israel, er det guden Jahve du tilber.
Stormakter i krig
Selv om Israel og Juda i jernalderen er små kongeriker, ligger de strategisk plassert mellom flere større makter. Det gjør dem også utsatt. I sørøst grenser Juda til Egypt, mens Israel ligger tett på det hittitiske riket i nord, samt stormakter i Mesopotamia mot øst.
– I Mesopotamia er det to kongeriker som ligger side om side. Det er Assyria med Assur som hovedstad, og det Babylonske riket med Babylon som hovedstad.
Fra omkring 940 f. Kr. og fremover ekspanderer assyrerne sitt riket helt ned til Egypt.
– Det som skjer i 722 f. Kr. er at Israel blir erobret av assyrerne.
Hovedstaden Samaria blir ødelagt.
– Det er den første signifikante krisen når Israel faller i 722.
Assyrerne beveger seg også sydover og beleirer Judas hovedstad Jerusalem. Men snart begynner de å trekke seg tilbake. Samtidig blir det babylonske riket mektigere. Snart har Assyria falt, mens babylonerne tar over som områdets stormakt.
– De drar også ned til Palestina. Nå blir Jerusalem i Juda på nytt inntatt og beleiret.
I 587 f. Kr. faller byen.
– Det man kan si fra de gammeltestamentlige tekstene, er at dette står igjen som den store krisen.
Jerusalems fall er begynnelsen på det som blir det babylonske eksilet.
Et folk i krise
Folk fra Israel og Juda blir tatt til fanger og sitter i fangenskap i Babylon frem til Perserriket overtar makten i 539 f. Kr.
– Alt dette blir bakgrunnen for et kollektivt traume, sier Gudme.
Krisetilstanden blir kanskje en katalysator for å tenke nytt rundt guder for folkene fra de to kongerikene. I hvert fall begynner det å dukke opp nye idéer om religionen. Gudme forteller at mange forskere mener krisetiden gjør at man undrer over hvorfor ikke gudene hjalp folket. Hvordan kunne det gå så galt?
– De tenker over hva de må gjøre annerledes. Når man begynner å skrive de gammeltestamentlige tekstene ned, så virker det som en form for kollektiv traumebearbeidelse.
Det hele blir en slags relansering av Israels gamle gud, Jahve.
– Religionen begynner å bevege seg vekk fra en standard, mellomøstlig oldtidsreligion, som den passet inn i tidligere.
Jahve blir den viktigste guden, men de andre gudene er ikke helt forsvunnet.
– I dag snakker vi om monoteisme når det gjelder kristendom, jødedom og islam. Da anerkjenner man bare eksistensen av én gud. Og det er jo det verdensreligionene utvikler seg til. Men det er ikke det vi finner i det gamle testamente, sier Gudme.
Hun forklarer at den tidlige jødedommen heller kan betegnes som «monolatri». Mono betyr én, mens latri kommer fra det greske latro som betyr tilbedelse. Det er altså kun en gud man skal tilbe.
– Det er en form for eksklusiv gudsdyrkelse. Men det er ikke noen som insisterer på at de andre gudene ikke finnes. Man adresserer nettopp de andre gudene igjen og igjen.
Eksklusiv tilbedelse av Jahve
– Med tekstene fra det gamle testamente ser vi et ekko av den gamle Jahve, slik han var før. Men vi begynner også å se en karakteristikk av ham slik forfatterne mener at han skal være fremover. Det er en nylansering av Jahve, så å si.
De andre gudene blir degradert til avguder. En trussel mot den eksklusive tilbedelsen av den riktige guden Jahve.
Så hvem var disse andre gudene? I oldtidsbyen Ugarit, i dagens Syria, finner man hovedguden El, som kan oversettes til «gud». I det gamle testamentet får også gud, Jahve, tittelen Elohim – gud, den høyeste.
– El er en eldre, ærverdig og myndig kongeskikkelse, sier Gudme.
I Ugarit har El en sønn ved navn Baal. Denne guden dukker også opp flere steder.
– Baal er altså en kongesønn. Han er kriger, han er sterk og han har sånne stormgudsaspekter.
Gudme forteller at noen forskere har pekt på at Jahve fra Det gamle testamente kan være en slags blanding av disse to karakterene. Han er stormfull og krigersk, men også myndig og bestemt. Men i Det gamle testamente blir også Baal nevnt, nå som en avgud.
– Baal er nærmest en ikonisk avgud i Det gamle testamentet, forteller Gudme.
Særlig blir han nevnt i samme åndedrag som en gudinne som også virker å ha fått ryktet sitt svertet når tempelreligion blir til monolatrisk tekstbokreligion.
Guds kone
– I Ugarit er El gift med gudinnen Atherat. Så hun er en mektig gudinne, nærmest gudenes dronning.
Men også i tempelreligionen i Juda finner vi Asjera – en annen stavemåte på samme gudinne – blant jernalderens guder. I inskripsjoner fra perioden mellom 800 og 700 f.Kr. blir hun nemlig nevnt sammen med Jahve.
– Typisk er det inskripsjoner der noen ber om velsignelse. Man kan be om velsignelse ved Jahve og «hans Asjera».
De to hører altså sammen, muligens i et par slik som med El og Atherat i Ugarit. Men når Asjera dukker opp i Det gamle testamente har hun mistet sin posisjon.
Anne Katrine de Hemmer Gudme finner frem Bibelen og blar seg frem til Andre kongebok.
«Siden befalte kongen øverstepresten Hilkia, og prestene under ham, og dørvokterne at de skulle fjerne fra Herrens tempel alle de gjenstandene som var laget for Baal og Asjera og hele himmelens hær. Han brente dem opp utenfor Jerusalem, på avsatsene i Kedron-dalen, og asken førte han til Betel» (2 Kong 23:4).
Her er altså både Baal og Asjera blitt symboler og eksempler på avgudene som tilbederne må kvitte seg med – slik at de kun tilber Jahve.
– Folket i Israel skal tilbe Jahve på en bestemt måte, eller så blir han sint. Så det er et tilbakevendende problem at de er for dårlige på det. De gjør hele tiden noe feil, får kjeft eller blir straffet, og så blir det bedre en stund.
Avgudsdyrkelsen er en av feilene israelerne i Det gamle testamente gjentar. «Hele himmelens hær» viser til at det faktisk var en idé om andre guder – men de måtte for all del ikke tilbes.
