Folkedans som forsmak på himmelsk glede
Inngangsprosesjonen er i valsetakt, Gloria synges som Rørospols og Folkedanslaget Springar'n svinger seg i en firetur fra Romerike under forbønnen.
Vi er på folkedansgudstjeneste i Ås arbeidskirke, og Spellemannslaget De frilynde står for toner og norske tradisjonsrytmer.
– Verden er vårt dansegulv, Gud har sendt andre mennesker i vår vei – i dansen rekker vi hendene mot hverandre – og Gud mot oss. Dansen er en forsmak på gleden i himmelen, sier prost Hege Fagermoen som forrettet under gudstjenesten.
Danseglade kirkegjengere
Under kirkekaffen hadde hun byttet ut alba og stola med rondastakk – og slang seg med i dansen.
– Jeg ser for meg Jesus svinge seg i dansen i bryllupet i Kana, noe annet ville være rart. I det jødiske bryllupet der han som sitt første under gjorde vann til vin, var det helt sikkert et betydelig innslag av dans. Den jødiske folkedansen er både lystig og melankolsk, de blå molltonene var nok også med. I jødisk tradisjon gjenspeiler dansen det store livsdramaet – med sorg og smerte – og lyst og glede, forteller hun.
På sin første bygdefest hadde hun et avgjørende møte med folkedansen.
– Det ble danset en springleik, og det ble et sterkt og avgjørende øyeblikk i livet mitt – som rørte meg nesten til gråten. Det var glede og alvor på samme tid. Folk svingte seg i fryd, og hjalp hverandre i de krevende turene. Det var et samhold og en gledens kilde som strømmet mot meg, sier hun.
LES MER: Historisk unnskyldning til folkemusikerne
Tradisjonsmusikk i gudstjenesten
Hun har danset hele livet, og folkedansen brakte hun inn i gudstjenesten i sine år som prest i Skjåk.
– Men selv der, med en sterk folkemusikktradisjon, var det skepsis – dans var forbundet med fest. Men gudstjenesten er også en feiring, så hvorfor skulle vi ikke ta dansen med inn i kirkerommet? spør hun.
Da hun kom til Ås var det allerede noen års tradisjon med folkedansgudstjeneste, og besøket er i overkant av en tradisjonell messe.
– Jeg er veldig opptatt av å bringe det stedegne inn i gudstjenesten. Både i Skjåk og her i Ås er det rike folkemusikktradisjoner. Å bruke lokale dansetradisjoner i gudstjenesten er ikke et fiffig påfunn, for oss er det noe som beriker og fordyper gudstjenesteopplevelsen, sier prosten.
Gjenkjennelse
Hun understreker at folkedans-varianten skal være en «orntli'» gudstjeneste.
– Vi renonserer ikke på messen og liturgien, gjenkjennelsen skal være der – i både det hellige og det alminnelige. Nattverden feires – og skal åpne blikket for det hellige festmåltidet der vi blir ett med Jesus, sier hun.
Hun mener at gudstjenesten godt kan inneholde gjenkjennelse – også fra andre arenaer.
– Under kirkekaffen blir hele menigheten invitert til å delta i dansen, og folk svinger seg med liv og lyst. Dette fungerer godt som breddearbeid for kirken, vi må ikke låse oss fast i ett gudstjenestebilde. Dette er en form som åpner opp, mener hun.
I fjor var hun på gudstjeneste på Stillehavsøyen Rarotonga.
– Selv i den maoriske, stedegne folkemusikken fikk jeg en følelse av gjenkjennelse – i messeledd og salmesang, forteller hun.
Sosialt samhold
Leder i Folkedanslaget Springar'n, Bjarne Braastad, har sammen med sin kone, Elin Solberg, vært med på folkedansgudstjenester i Ås siden 2010. De synes det er på høy tid at folkedansen inntar kirkerommet.
– En stor andel av salmetonene våre er fra folkemusikken, og folkedans kan falle helt naturlig inn i gudstjenesten.
– Tiden er forbi da dans var forbundet med fyll og fordervelse – og ble sett på som djevelens musikk. Det vi holder på med er ikke forenlig med fyll. Dans er allmenndannelse, full av vennlige høflighetsformer og sosialt samhold. Det er også viktig at de religiøse ritualene tar opp i seg de positive sidene ved den lokale kulturen, sier de.
Ekteparet mener dans er god markedsføring for kirken.
– Kirken må ikke være fremmedgjørende, og dans skaper nærhet for flere mennesker. Rytmene slår spesielt godt an blant barna, hvorfor ikke innføre folkedans i søndagsskolen?
Dansedebut
Sindre Skeie tilhører menigheten og svingte seg i dansen under kirkekaffen. Han innrømmer at det var datteren Signe som dro ham ut av komfortsonen og ut på gulvet.
– Forrige gang feiget jeg ut, innrømmer han etter å ha debutert som folkedanser.
– Dans er noe du må delta i selv, for å forstå hva det er. Det er en veldig inkluderende måte å være sammen på, med lav terskel og som bindeledd mellom generasjonene. Kirken og folkemusikken har det felles at de er tradisjonsbærere i samfunnet, påpeker han.
For Skeie er folkedans noe fremmed.
– Men vi har godt av å kjenne på opplevelsen av å gå inn i noe nytt. Det er sunt å minne oss selv på at for nye kirkegjengere er gudstjenesten også et møte med noe nytt og fremmed, sier han.
Han er for ung til å kjenne de skarpe skillelinjene som har vært mellom kirken og folkemusikken.
– Jeg har ingen motforestillinger til at messeleddene får følge av folkedans, sier Skeie.
Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.
