En dag bestemte Rolf Jacobsen seg for å gå inn i kirken

Rolf Jacobsen er fortsatt en tilstedeværende dikter i Hamar, byen jeg vokste opp i. Selv opplevde jeg ham aldri, jeg ble født fire år etter at han gikk bort. Jeg har likevel hatt kjennskap til Rolf Jacobsen siden jeg gikk på barneskolen. At han var katolikk, fikk jeg ikke vite før flere år senere, omtrent samtidig som jeg selv debuterte som lyriker i 2017.

En lørdag formiddag i februar møter jeg Trond Tendø Jacobsen, Rolf Jacobsens eldste sønn, utenfor huset der de bodde i Skappelsgate 2. Trond begynner raskt å fortelle om bygget. Et gult trehus, et av Hamars eldste. Her bodde Rolf Jacobsen fra 1961 og til han døde i 1994.

– Jeg rakk å bo her noen år, før jeg flyttet ut, forteller han.

Nedi gaten kommer Hanne Lillebo gående. Hun har skrevet biografien Ord må en omvei (1998) om Rolf Jacobsen. For tiden jobber hun med å utarbeide et Rolf Jacobsen-senter, som skal ligge i dette bygget og etter planen stå klart i 2024.

Tendø Jacobsen og Lillebo har kjent hverandre i flere år, og samarbeidet om formidlingen av Rolf Jacobsen liv og virke ved flere anledninger.

Lillebo låser oss inn og vi går opp i andre etasje, inn i dikterens gamle leilighet.

En tidlig modernist

Rolf Jacobsens debutsamling Jord og jern kom i 1933. Sigurd Hoel var konsulent, og mente den unge poetens talent var «stort og utvilsomt». Debuten hans markerer et nytt perspektiv i norsk litteratur, der poesiens muligheter ble utvidet. Han brøt med tradisjonelle rimmønstre og rytmestrukturer, og ble med det stående som en av de tidligste modernistiske lyrikerne i Norge. Debutsuksessen ble fulgt opp av Vrimmel (1935), som også fikk godord av kritikerne.

Etter Vrimmel skulle det gå 16 år før det kom en ny diktsamling fra Jacobsen. Men livet hans var ikke uten omveltninger i denne perioden. 21. desember 1940 giftet han seg med sitt livs kjærlighet, Petra Tendø. Etter å ha vært aktiv i arbeiderbevegelsen gjennom flere år meldte hans seg inn i Nasjonal samling høsten 1940. Kort tid etter ble han redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad, og han og Petra bosatte seg på Kongsvinger. I løpet av krigsårene ble de foreldre til to gutter, Trond og Bjørn. NS-medlemskapet og redaktørgjerningen førte til en fengselsdom på 3,5 år etter krigens slutt.

Tendø Jacobsen åpner en veske, og tar ut en gammel bok med slitt rygg. På innsiden av omslaget, øverst på siden, er det stemplet «Kongsvinger fengsel». Nederst har Rolf Jacobsen skrevet sitt eget navn, med blyant.

– Dette er hans utgave av Det nye testamentet. Det er denne han hadde med seg da han sonet.

Boka er full av understrekinger, markeringer og eselører. Et raskt blikk på Rolf Jacobsens markeringer viser at sitater knyttet til dom ofte har blitt understreket, som i Paulus første brev til korinterne (11,31): «Men dersom vi dømte oss selv, blev vi ikke dømt».

I hvilken grad han brukte disse bibeltekstene til å bearbeide sin egen dom, kan man ikke vite. Men det er tydelig at religionen var viktig for ham da.

– Det viser jo at han virkelig har studert og satt seg inn i dette her, sier Lillebo.

– Han hadde jo mye tid i denne perioden,forklarer Tendø Jacobsen.

Frihetens dom

Rolf Jacobsen kom tilbake til familien sin i 1947, og gjenforeningen var en stor glede. Men han strevde med å få seg arbeid, og Petra måtte forsørge familien som syerske, noe hun også hadde gjort gjennom soningen.

I 1949 fikk han omsider tilbud om arbeid, som bokhandlermedhjelper i M. Gravdahls bokhandel på Hamar. Han bodde på hybel, med planer om å finne en leilighet til familien. Dette viste seg likevel ikke å være enkelt. Det var boligmangel etter krigen, og de som var stemplet som landssvikere, ble stående bakerst i alle køer.

«Hans år som NS-medlem og redaktør for Kongsvinger Arbeiderblad, Glåmdalen, under krigen la en skygge over forfatterskapet. Og en skygge over livet hans.» Dette skriver Trond Tendø Jacobsen i boka Kjente jeg deg (2007).

– Det var jo ganske mange år du var adskilt fra faren din?

– Ja, det har nok preget meg mer enn jeg først trodde. Men jeg ble likevel skjermet for det meste.

Konvertering og nytt gjennombrudd

Samme år som Rolf Jacobsen konverterer til den katolske kirke, utkommer diktsamlingen Fjerntog (1951). Med denne diktsamlingen trer Jacobsen igjen inn i det litterære landskapet. Det er også en samling som er mer preget av kristne motiver enn de to forrige. Gjennom diktene kan vi ane en tone fra de opplevelsene Jacobsen har hatt siden forrige bok.

– Han gikk forbi St. Torfinns kirke i Hamar på vei til jobb hver dag, og en dag bestemte han seg for å gå inn, forteller Hanne Lillebo.

Hvilke tanker og følelser som drev ham inn i den katolske kirke, vet vi ikke like mye om. Men sønnen avkrefter at det kun var en reaksjon på livsbegivenhetenes løp.

– Han har nok alltid hatt det med seg, mener han.

– Vi bodde jo ikke sammen da han bestemte seg for å konvertere, så jeg har ingen hukommelse knyttet til prosessen han gikk gjennom for å bli katolikk. Vi ble aldri involvert i det.

– Men de kristne motivene er mer påfallende i Fjerntog enn de to første bøkene. Så man aner jo at noe har skjedd. Og det er tydelig at for Rolf sin del var det et bevisst valg og et sterkt ønske om å konvertere, skyter Lillebo inn.

– Det var det helt klart, istemmer Tendø Jacobsen.

– Jeg var nok for ureflektert til å tenke noe over hans tro i oppveksten, og vi snakket heller ikke så mye om det senere.

Familien samlet igjen

I et dagboksnotat med tittel «katolisismen» skriver Rolf Jacobsen: «Den ensomste tiden jeg har opplevd var 1949–1951. Tre år uten kone og barn, og utrivelig hybel. Ingen venner. (…) I to år var jeg stadig innom St. Torfinn. De begynte å hilse på meg, og en søster sa: Vil de ikke snakke med presten?»

Året etter, i 1952, flyttet familien til Nes i Hedmark. Rolf Jacobsen jobbet fortsatt som bokhandlerassistent hos Gravdahl på Hamar. Men nå skulle ikke familien være adskilt lenger. Ventetiden var over.

– Da vi flyttet sammen, var det vinter-OL i Oslo, sier Tendø Jacobsen med en liten latter.

– Jeg tenkte nok heller ikke over at han hadde konvertert da vi flyttet sammen igjen. Jeg hadde mer enn nok med å være ung.

I 1955 konverterte også Petra og guttene.

– Vi ble kommandert inn i kirken noen år etterpå, uten at noen spurte oss om det, forteller sønnen.

– Var det noen interesse fra deres side?

– Nei, det var jo ikke det. Jeg husker pastoren i St. Torfinn forsøkte å lære Bjørn og meg latin, men det ga han raskt opp.

– Dere fulgte ham? spør Lillebo.

– Ja, for min moders del betydde det nok noe mer, svarer Tendø Jacobsen.

Likevel påvirket foreldrenes tilknytning til den katolske kirke sønnenes barndom. I perioden på Nes måtte de ta turen over til Hamar for å dra på messe. Tendø Jacobsen erindrer også gode minner knyttet til sin barne- og ungdomstid som ny katolikk, hovedsakelig de gode menneskene han møtte.

– Er du praktiserende katolikk i dag?

– Nei, det er ikke en del av meg. Men jeg tror Rolf levde slik han ville, med tanke på kristendom og å være et bra menneske, for å si det på den måten. Jeg har aldri hørt ham banne, og knapt nok sett ham sint.

Katolske spor

Av dem som har sett på de katolske påvirkningene i Rolf Jacobsens forfatterskap, er det en generell enighet at han ikke var en utpreget katolsk forfatter. Både Lillebo og Tendø Jacobsen slutter seg til dette.

– Du kan se spor i diktningen hans etter en religiøsitet, men det er ikke noe utpreget, det er ikke det du først og fremst tenker på, sier Lillebo.

Tendø Jacobsen legger til:

– Jeg tror det er mer en generell religiøsitet man kan spore der, enn en utpreget katolisisme. Det ligger en søken der. Han dro også mye til Italia.

Rolf Jacobsen forble en produktiv dikter etter krigen. Og i dag er han mest kjent som modernist, men også en dikter som tok naturen i forsvar i dikt som «Landskap med gravemaskiner» og «Til Jorden». Men kan Rolf Jacobsens naturperspektiver være kristent forankret?

– Det med å ta vare på skaperverket?Spør Lillebo.

– For eksempel.

– Det er absolutt en tanke man kan forfølge, om det økokritiske også står i relasjon til det religiøse.

– Man skal ikke tolke ham i hjel heller, sier Tendø Jacobsen fra sidelinjen.

– Nei, ikke sant! samstemmer Lillebo.

Med Stillheten efterpå – – – (1965) gikk Jacobsens diktning i en ny retning. Både språket og motivene var krassere og tar i større grad for seg det vonde og ubehagelige på en mer direkte måte enn tidligere.

– Stillheten efterpå var en diktsamling som appellerte til de yngre dikterne og førte til at de fikk øynene opp for ham, forteller Lillebo.

– Var denne måten å skrive på noe som var i tiden?

– Ja, det kan du si. Han var jo aktuell den gangen, men han virker faktisk også aktuell med de samme diktene i dag.

Tro og system

Knut Ødegård sitter hjemme i Molde når jeg ringer ham. Han er selv katolikk, og hadde et nært forhold til Rolf Jacobsen. De møttes i 1971, da Ødegård var teologistudent.

– Vi hadde det til felles at vi begge var teologistudenter. Rolf studerte jo teologi først, før han gikk over til filologi, og jeg gjorde også det da vi ble kjent. Men jeg var ikke katolikk den gangen, forteller han.

Ødegård, som var på alder med Rolf Jacobsens sønner, var i en periode preget av tung depresjon. Han fikk tilbud om å flytte inn til Rolf og Petra i Skappels gate 2.

– De forstod at jeg ikke hadde det så bra, så de sa de ville adoptere meg. De ble som et par med ekstraforeldre.

Knut flyttet inn hos Rolf og Petra, og de skulle få et familiært vennskap som ville vare livet ut.

– Etter min oppfatning var det i tiden hans i fangenskap etter krigen at han begynte å formulere katolisismen som sin vei. Han skriver direkte med overbevisning om dette i denne perioden. Men vi snakket ikke så mye om tro, mer om teologi.

Ødegård leser fortsatt Rolf Jacobsens dikt med stor begeistring. Og han er ikke alene om å være takknemlig for at det kom en tredje diktsamling etter krigen.

– 1951 er et stort år for Rolf. Det er da han for alvor finner fram til det trosmessige tilholdsstedet han holder seg til resten av livet. Og endelig kommer en ny diktsamling! Han sendte inn et nytt manuskript og fikk det raskt godtatt, noe som slett ikke var en selvfølge denne gangen. Han ble ekskludert fra forfatterforeningen ved krigens slutt, og ikke tatt inn igjen før i 1953.

Ødegård konverterte til den katolske kirke førti år etter Rolf Jacobsen, i 1991.

– Jeg visste jeg var på vei dit, men det var et stort skritt å ta. Jeg spurte Rolf en gang om hva som var hovedgrunnen til hans konvertering, og til det svarte han at det var «systemet». Jeg syntes det var rart den gangen, men det handlet mest om at alt stort og smått har et system. Ting henger sammen. Og dette går igjen i lyrikken hans.

Kanskje er det dette systemet han prøver å konkretisere i diktene sine, heller enn et forsøk på å ta vare på skaperverket. I et intervju med Olav Vesaas fra 1974 hevder Rolf Jacobsen at sammenhengen mellom natur og mekanikk kan stå som et slagord for hele hans forfatterskap, jamfør debutboka hans Jord og jern.

Desember 1983 mistet Rolf sin Petra. I 1985 kom Rolf Jacobsens siste diktsamling Nattåpent, som bærer med seg en annerledes tone enn de tidligere bøkene.

– Det var sorgen etter Petras død som ga oss en av de sterkeste diktsamlingene fra ham. Nattåpent er en helt fantastisk bok, sier Ødegård.

«Jeg skal daue snart»

Rolf Jacobsens verden ble en annen etter at Petra døde. Hun var fem år yngre enn ham, og det kom som et sjokk at hun ikke skulle være der lenger. Trond Tendø Jacobsen skriver i Kjente jeg deg? at de i den første perioden etter Petras død nesten daglig hørte faren si «jeg skal daue snart». Rolf skulle leve over ti år uten Petra, 20. februar 1994 sovnet han inn på Hamar sykehus. Bisettelsen foregikk fra St. Torfinn kirke.

At Rolf Jacobsen var katolikk er det ingen tvil om, men det katolske forblir en undertone i forfatterskapet hans. Slik det også blir en undertone i hvordan man husker ham som medmenneske. Rolf Jacobsen var først og fremst lyriker og modernist.

– Jeg ser mange spor av Rolf Jacobsen som katolikk i forfatterskapet, men ingenting som sympatiserer med NS,understreker Knut Ødegård.

Trond Tendø Jacobsen minnes faren sin som mild og god, men ikke som en typisk moderne farsskikkelse. I et essay i tidsskriftet Signalerskriver han:

«Han var ingen nær og varm pappa. Men han var så veldig mye annet som kompenserte for det. Han pirret og oppmuntret vår nysgjerrighet. Både i litteratur og på mange andre måter. Og så var han så flink til å sette fantasien vår i sving, ikke minst når han øste av sine brede historiske kunnskaper.»

I dag finnes det altså flere spor etter Rolf Jacobsen som Hamar-dikter. På et av torgene i byen henger et håndskrevet dikt, inne på Gravdahl bokhandel og kafé henger et stort fotografi av ham med sigarett i munnen og utenfor Skappelsgate 2 står Nils Aas’ byste av forfatteren. Hvert år markeres også Nordisk poesifestival – Rolf Jacobsen-dagene – på Rolf Jacobsens fødselsdag 8. mars.

Om noen annen lyriker kommer til å bety så mye for Hamar by som Rolf Jacobsen gjør og gjorde, gjenstår å se. Men selv om vi snart markerer 30 år for hans død, lever diktene i beste velgående.

Litteratur: Jacobsen, R. Fjerntog. (1951). Jacobsen, T.T., «Min far – Rolf Jacobsen» i Signaler 2–2022. Jacobsen, T.T. Kjente jeg deg? En bok om Rolf Jacobsen. Lillebo, H. Ord må en omvei: en biografi om Rolf Jacobsen (1998). Vesaas, O. Intervju med Rolf Jacobsen, tilgjengelig via Rolf Jacobsens venner (1974).Ødegård, K. «Katolsk profil: Rolf Jacobsen». I St. Olav. Katolsk tidsskrift for religion og kultur. 04/22.