– Egentlig trenger vi en despot for å bekjempe pandemien

«Det kom et skip til Bjørgvin i 1349». Svartedauden, som ga oss både fortellingen om Jostedalsrypa og Teodor Kittelsens berømte tegning Pesta, ble en urmyte som spredte frykt gjennom århundrer. Og vi kjenner til mer enn 20 pestepidemier i Norge mellom 1349 og 1654.

Først da vi fikk nye måter å organisere samfunnet på, lyktes det å få kontroll på den dødelige pesten, forteller Ole Georg Moseng, forfatter av boken Pesten kommer (Kagge forlag, 2021).

Han møter Vårt Land på Krist Kirkegård, en gammel gravlund på Hammersborg i Oslo, gjemt bak Gamle Deichmann og Trefoldighetskirken. I dag er dette midt i sentrum av hovedstaden. Den gang kirkegården ble anlagt i 1624, var dette på landet, utenfor Grændsen, det kjente gatenavnet som en gang markerte bygrensen.

Ikke mange år etterpå ble kirkegården utvidet.

i 1654 ble Christiania igjen rammet av den fryktede pesten. 40 prosent av befolkningen døde i utbruddet, som skulle bli det siste på norsk jord.

Kamp uten legemidler

Moseng vet mer om epidemier enn de fleste. Han er professor i tidligmoderne historie ved Universitetet i Sørøst-Norge, og har medisin- og helsehistorie som sitt spesialfelt. Og han mener det er flere ting å lære av historien.

– Men noe av det viktigste handler om at de fleste av de store pandemiene i historien har vært bekjempet uten tilgang til legemidler, bemerker han, og sier den erfaringsbaserte kunnskapen har vært det avgjørende – helt tilbake til antikken.

– Grunnlaget for det hele, er en sterk og klar oppfatning om at enkelte sykdommer kan være spesielt smittsomme.

Og med erfaringene, fant man utveier selv om man ikke hadde farmasøytiske hjelpemidler.

– Kolera ble bekjempet uten kunnskap om bakteriologi, fordi man fant ut at det sannsynligvis ble spredd gjennom drikkevann, og derfor bygget kostbare vann- og avløpssystemer i de store byene. Mens tuberkulose ble bekjempet gjennom opplysningskampanjer, der folk fikk beskjed om ikke å drikke av samme kopp, ikke spytte på gulvet og ikke ligge i samme seng som en syk, sier han, og konstaterer:

– Sykepleierne som reiste rundt på bedehus i alle kroker av landet og satte opp emaljeplakater med beskjed om å ikke spytte, gjorde en viktig jobb.

Toppstyrt suksess

Men hvorfor tok det så lang tid å bekjempe Svartedauden?

– Det vi kaller svartedauden ble faktisk forsøkt bekjempet allerede på 1340-tallet, men bare i enkelte italienske bystater. Dette var noen av datidens best organiserte stater, de var toppstyrte - dels av despoter-, med klare kommandolinjer. Lederne behersket områder som var små og oversiktlige, og kunne dermed iverksette tiltak, og disse byene gjorde alt det som Espen Nakstad gir råd om i dag, sier Moseng.

Det samme skjedde imidlertid ikke i Nord-Europa. Først etter reformasjonen og overgangen til moderne tid ble de nordeuropeiske statene effektive nok til å iverksette tiltak innenfor de relativt store områdene som kongene behersket.

– Når pesten forsvant fra Nord-Europa i overgangen mellom 1600- og 1700-tallet, skyldtes det at man hadde innført en rekke administrative tiltak. Slik som reiseforbud, handelsforbud, sosial distansering, isolasjon og innsperring av syke, avsperring av områder – og dessuten karantene - i den betydning at internasjonal skipstrafikk ble sperret ute.

En moderne stat

I Danmark-Norge kan kampen mot pesten deles inn i tre faser, som alle følger utviklingen av den moderne staten.

På 1500-tallet kom tidlige tiltak som først og fremst dreide seg om avsperring og reiseforbud, og hadde som mål å beskytte konge og hoff.

Fra begynnelsen av 1600-tallet ble tiltakene løftet til å handle om flere enn makthaverne selv. Heretter forsøkte man å hindre spredning til byer og regioner. Likevel er denne fasen preget av brannslukking.

Det er først fra rundt 1625 at noe som minner om forebyggende tiltak tas i bruk. Nå rettes blikket mot internasjonale handelsforbindelser. Et økende internasjonalt samarbeid gjør til slutt at pestkampen endelig lykkes i Europa.

Siste krampetrekning var et utbrudd i Sør-Frankrike i 1722, samt i Norden i 1710-1713. Men i siste fase ble ikke Norge rammet. I 1708 ble det inngått samarbeid mellom Lübeck og København om en felles passordning for å stanse spredningen. Og i august 1709 ble norske og danske havner avskåret fra all handel med episenteret Danzig og andre «befængte steder» i Østersjøen.

Innbyggernes verdi

Det er det som historikerne kaller maktstaten som til slutt ble pestens endelikt. Det var en tid da kongen økte sin makt og styring, og vi i Danmark-Norge fikk Christian IV på tronen - i hele 60 år.

Moseng mener pestkampen ville vært umulig å gjennomføre uten maktstatens to hovedfundament: Kontroll over de væpnede styrker, og kontroll med inntektene - i sær skatteinntektene.

For tiltakene krevde både store mannskapsressurser og økonomiske ressurser.

Og bak dette igjen, skjuler det seg en endring i selve forståelsen av staten, påpeker historikeren: Det er ikke lenger bare kongen og hoffet som betyr noe:

– Spørsmålet er hva man forstår som statens formål? Og formålet er blitt å sørge for at innbyggerne er velstående. Innbyggerne er dessuten statens viktigste ressurs, fordi de utgjør soldater, skatteinntekt, arbeidskraft og matproduksjon.

Et annerledes Europa

– I hvilken grad evnet epidemiene selv å påvirke styresettet?

– Det er blitt sagt at 400 år med pest, fra 1347 til 1722 bidro til å endre samfunnet fra et føydalt, aristokratisk styresett til eneveldige monarkier, knyttet til borgerlige verdier og kapitalisme, og det kan godt være at pestepidemiene bidro til at jordeierne mistet makt, fordi de tapte store inntekter når folketallet ikke ned. Det er jo andre årsaker også, som reformasjonen og framveksten av borgerskapet. Men det er opplagt at pestepidemien bidro til at Europa ble veldig annerledes.

– Etter at kampen mot pesten var vunnet, falt også eneveldet. Kan pesten ha bidratt til maktstatens fall, fordi innbyggerne opplevde tiltakene som strupende?

– Det er et godt spørsmål. På 1700-tallet ser vi også liberalismens startpunkt, representert ved Adam Smith, som argumenterte for at staten ikke skulle være en økonomisk aktør, men legge til rette for frie markedskrefter. Samtidig kom også kritikken fra de som tenkte at samfunnet var best styrt hvis staten var organisert demokratisk.

Vår tids Christian IV

Det er likevel liberalismen som gir grobunn for mye av kritikken mot epidemitiltak i årene som følger, påpeker Moseng. Under koleraepidemiene på 1800-tallet ble det diskutert tiltak på norsk jord som ville ramme skipsfarten, der kritikken handlet om konsekvensene for handel og næringsliv. Og da vi fikk tuberkuloselovene i år 1900, med rapporteringsplikt for leger og åpning for tvangsinnleggelser, kom kritikken fra liberalistisk hold.

– Ser vi på situasjonen i dag, er det mitt inntrykk at de mest liberalistiske statene også har vært de minst effektive når det gjelder å bekjempe Covid-19, mener historikeren.

– Hvilke tanker gjør du deg om dagens situasjon?

– Jeg opplever at de velfungerende statene i verden har gjort en god jobb. Med en såpass alvorlig pandemi som Covid-19, har vi egentlig bruk for en despot. Forskjellen på da og nå er at Christian IV kunne utvise makt, mens en sosialdemokratisk statsleder trenger tillit. Men Erna Solberg lyktes med å utføre den jobben som Christian IV gjorde. Hun viste vilje og evne til å iverksette upopulære tiltak, noe hun kunne gjøre nettopp fordi hun hadde en grunnleggende tillit i befolkningen, sier Moseng,

Ikke flere pandemier nå enn før

Hvert århundre inntreffer tre-fire pandemier. Men kan vi lære noe av historien? Epidemiekspert og demograf Svenn-Erik Mamelund er tvilende: forskjellene er for store. Men én ting mener han vi burde lært:

– At dette kommer i bølger. Det står det for så vidt i beredskapsplanene, men de tok ikke høyde for at en pandemi skulle vare så lenge. Jeg var selv med på å skrive en rapport i 2019 om ikke-farmasøytiske tiltak, og da ble ikke ordet lockdown brukt. Man var ikke forberedt på å sette folk i karantene og å stenge grenser.

Mamelund har forsket spesielt på spanskesyken, som inntraff i 1918-1920, og i Norge tok livet av 15.000 mennesker. Dødeligheten var høyest blant barn og unge voksne, med det til følge av mange mistet ektefellene, og barn ble foreldreløse.

– På hvilken måte forandret spanskesyken samfunnet?

– Det er vanskelig å single ut bestemte effekter, ikke minst fordi den skjedde i en tid da du hadde hatt krig i fem år. Og i avisene fra 1918, er det tydelig at det er krigen som er den store fortellingen - selv i nøytrale Norge. Spanskesyken rykket bort mange unge mennesker, kjernen av arbeidsstyrken og familielivet, men når noen blir borte, kan det også bety en mulighet for andre. Flere kolleger har spekulert i om spanskesyken bidro indirekte til oppbygningen av velferdsstaten, men også dette er vanskelig å si, fordi dette er en tid da det skjer så mye på en gang.

Når spanskesyken tok slutt, handlet det om at viruset ikke lenger fant egnede ‘vertsdyr’. Folk var blitt immune - og når de svakeste bukket under, var møtte viruset antatt friskere mennesker som ikke ble syke.

Da pandemien startet fikk Mamelund spørsmål om hvor lenge den ville vare.

– Jeg sa 2-3 år. Hvis dette begynte å spre seg allerede i 2019, er vi i praksis inne i det fjerde kalenderåret. Men jeg håper omikron blir det siste for vår del. Den er i hvert fall mye mer effektiv som et pandemisk virus, fordi den dreper færre av ofrene sine. Men egentlig vil vi helst ha virus med høy dødelighet, fordi det ikke har noe pandemisk potensiale.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.