Don Juan har mistet draget

Hvem reagerer i dag om en mann går fra dame til dame? En for­fører/womanizer/Casanova/ Don Juan vil antagelig først og fremst måtte stå til rette for vokterne av det korrekte kvinnesyn. Hvem frykter i dag en dommens dag? Livet på andre siden og «åndenes makt» er i dag først og fremst TV-underholdning.

Tunge tak

Nationaltheatret­ og Runar Hodne har satset på å gjøre­ en feiende forestilling av Molières Don Juan. Det er tidvis morsomt og severdig, men sliter med å engasjere, forbløffe,­ provosere og ikke minst røre publikum. Et skarlagensrødt sceneteppe får dominere de første aktene før hele teater­publikummet kan se seg selv i et rekordstort speil.

Scenene­ er sydd sammen med elgitar­basert musikk og rockevideoens klippe­teknikk. Her er det mye god rytme­ og taiming. Baasmo Christiansen viser godfoten, og Nader Khademi, som tjeneren Sganarelle, har perfekt bakfot. Som i en Rolling Stones-konsert er det to utagerende menn som dominerer scenebildet.

Et annet tablå er mer brysomt. Mot slutten trekkes det inn et ­digert spisebord med plass til tolv til bords. Det er Don ­Juans siste måltid, og det kan derfor gi ­assosiasjoner til Leonardo da Vincis Nattverden. Om det er ment slik, er det vanskelig å se hva det tilfører annet enn økt stilforvirring. Meningen er kanskje å provosere langt opp på bakerste benk. Jeg er redd ­effektene ikke når så langt.

LES OGSÅ: Sorgfulle høgder i spelefilmen Jackie

Sensurert

Molières tekst ble i sin tids Frankrike rammet av sensuren. I dag merkes det at den 400 år gamle fortellingen om Don Juan har virket. Dobbelt­moralens voktere og ­hykleriets riddere sliter med oppmerksomheten dersom ­temaet er seksual­moral basert på kirkens og borger­skapets tradisjoner. Samtidig oppleves det også som at Don Juans provoserende kraft er ­uttømt. Et høydepunkt er ­likevel øyeblikket der Don Juan oppsummerer sin kyniske konvertering til hykleriet: «Hykleriet er en moderne last, og alle ­moderne laster går for å være dyder.» Og dessuten går hykleren fri for straff.

I den foreløpig siste filmatiseringen av fortellingen, Don Juan de Marco, innbiller Johnny Depps rollefigur seg at han er Don Juan. Gjennom diagnostiser­ingen får figuren en ny kraft, og psykiateren (Marlon Brando) påvirkes­til å søke å gjenopp­live­ kjærligheten til sin kjære. Vi trenger mer av forførelsen, både den erotiskeog den opprinnelige franske der verbet ­seduire har like store deleraffeksjon, sjarme og appell som det rent sensuelle.

Men det er ikke å finne­ på ­Nationaltheatret.

LES OGSÅ: I filmen The Settlers møter du bosettere som åpent erkjenner sin rasisme

Sjarmør

Anders Baasmo Christiansen har riktignok mye av dette å spille på i sitt teatercomeback, og bare innledningsscenen viser hvor godt han trives foran sitt publikum. Men nå er det nå en gang slik at Don Juan ikke kommer helt i mål med noen av damene. Det er i kjeften han har det. Om han ga et ekteskapsløfte, ville det ikke være mer enn ord. Han lytter motvillig til tjeneren Sganarelle sine advarende resonnementer, helt til de knekker under vekten av ordenes tomhet.

Men i dag oppleves også Don Juan som nokså tom tønne. Og noen fornyelse av tradisjonen er det vanskelig å finne i Hodnes­ regi. Teatret sier selv at likhetene er mange mellom vår egen tid og barokken. Iscenesettelse, forføring og estetikk var nøkkelbegreper da og er det nå, sier teatret, og ønsker velkommen inn i «et forlokkende og vakkert helvete». Denne anmelder ser ingen grunn til å advare.

Nachspiel

Runar Hodne satser snarere på å alminneliggjøre enn å demonisere sjarmøren. I andre akt der Don Juan beiler til de vakre bondejentene, spiller Birgitte Larsen og John Emil Jørgensrud en varmende scene på klingende solungmål. Disse scenene samler opp i seg så mye sår sjarme og varme, som om det var enn annen forestilling.

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.