– Det poenget håper jeg publikum tar: At glede ikke er å se bort fra ­smerten...

Bente Johnsrud, direktør for Oslo Internasjonale Kirkemusikk­festival, som starter om to dager – hva skjelver du for nå?

– Alt, egentlig. Det er mye som skal klaffe, 
rundt 1.000 utøvere fra 25 land i løpet av én uke, 
det er mye. Og forhåpentligvis over 15.000 ­besøkende.

– Men du har gjort det noen ganger, 18. ­festival i år. Og festivalens renommé vokser, i fjor kom det grupper fra både Australia og USA. Og ­kritikere fra flere land. Men du seiler altså ikke inn i ­festivalen med selvsikkert flagg?

– Jeg opplever vel at det er lettere å formidle musikk nå enn den gangen jeg startet, noe har skjedd. Men jeg er ikke tryggere på det jeg gjør. Akkurat nå, like før, er det en kamp. Og jeg river meg i håret og spør – hvorfor gjør jeg dette her ... ? 
For jeg vil jo så inderlig at festivalen skal gi folk noe, bryr de seg om det her? Det som er flott, det er når festivalen er i gang og så kommer det noen bort til meg og drar meg forsiktig i armen og sier at «dette var fint». Det er for meg det viktigste, tror jeg. Jo, bekymret ... jeg er bekymret for ­instrumentene, ­dørene står jo åpne og kulda trekker inn og ­påvirker stemmingen av instrumentene, det varierer jo med temperaturen.

– Og glattisen?

– Og glattisen, kvier folk seg for å gå ut? Jeg spør meg jo om det.

– Hver festival, sitt tema – i år: Slaveriet. Det er ikke det første en tenker på når det kommer til musisk skjønnhet?

– Jeg kjenner nok på at jeg nå, og så lenge jeg er leder, ønsker å arbeide for at festivalen tar et større samfunnsansvar og belyser problem­stillinger i vår tid, alt vi ser rundt oss. Skulle jeg tenke meg et ­motto, måtte det være: «Du må ikke tåle så ­inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», som Arnulf Øverland sa. Det er ­grunnen til årets tema «slaveri». Vi har flyktningkrisen, de vi nå ikke vil ha noe ansvar for, det var de vi ­utbyttet for bare noen generasjoner siden. Nå prøver de å ­komme til oss, og så sperrer vi dem inne og så selger vi dem for 250 dollar i Libya. Og her i Oslos gater, vi går rundt blant narkomane og ­prostituerte. Jeg ­arbeider og har arbeidet i Kongens gate og i Oslo ­domkirke, der ser vi det, alt sammen, ­samlet. Festival­musikere fra alle land går opp og ned går den lille biten fra ­Sentralbanestasjonen til 
domkirken, og blir ­sjokkert over hva de ser i ­verdens rikeste land. Kanskje kan festivalen på ett eller annet vis være med på å inspirere til å hjelpe, der hjelpen trengs.

– Men musikk til menneskehandel og undertrykkelse – det er i utgangspunktet ikke opptakten til noen «gladsang»?

– Du kan si det slik. Men de som kommer til ­festivalen vil oppleve at kirkemusikken i alle ­varianter løfter, ikke minst den som har rot i ­undertrykkelse og forfølgelse. For her finner vi den musikken som har holdt liv og mot oppe ­gjennom århundrer – vi snakker om lengsel, lengsel etter sitt eget land og kultur, alt de har lagt bak seg og som de er fratatt. Jordi Savall og hans store ­ensemble, som åpner festivalen, er der. Her spiller og synger tradisjonsmusikere sammen med høyt skolerte klassiske, flere av musikerne kommer fra slavekoloniene – Mali, Sør-Afrika, Brasil og flere. Om noen var verdig en Fredspris, var det Savall for alle gjenforeningsprosjektene.

– Og det ryktes at det går livlig for seg?

– Ja, og det poenget håper jeg publikum tar. At glede ikke er å se bort fra smerten, men å holde seg oppe og nærmest «overdøve» den med sang, dans og glede. Gleden, det var jo kulturen deres, det var den de hadde – det kunne ikke tas fra dem. Alt det andre kunne slavedriverne ta. Dette ­handler i ­høyeste grad Händels svære ­oratorium, Israel i Egypt, om – hos oss med italienske ­toppmusikere, solister og Det Norske Solistkor. Det er jo et ­vesentlig kapittel i slavenes historie. Og et overveldende og skinnende verk i kirkemusikkens historie.

– Hva er det kirkemusikken kan, som ikke ­andre ting kan – i kirken? Jeg møter folk, innimellom, som sier at de kjenner seg fremmede i guds­tjenesten, men opplever at de berikes og oppbygges av en kirkekonsert, hvor de sitter med teksten og kjenner det veldig sterkt. Bør kirken være fornøyd med det?

– Ja. Noen vil si det er helt feil, hvis det er sånn. Men jeg tror kirkemusikken også fører folk til ­kirken og ser at den er et av fundamentene i det hele. Vi snakker om en bevegelig gruppe, en ­søkende gruppe mennesker. Jeg ser jo at det er mye religiøsitet blant folk, selv om man ikke går i kirken. Musikken og kunsten har evne til å ­bevisstgjøre folk. Det er jo forkynnelse, på sitt vis.

– Tilbake til undertrykkelsen, slaveriet, alt som kan plage mennesket og ødelegge det – du tror at den nedarvede kulturen er noe som kan demme opp for det.

– Den gir i hvert fall mot. Og har gjort det ­gjennom alle tider. Det var den folk hadde da det smertet. Det er viktig, også i vår tid, at vi ikke tar den kristne kulturarven for gitt. Kulturen er en sårbar ting, som det skal hegnes om.

– Utrydningstruet?

– Det kommer jo generasjoner nå, som ikke har noe forhold til kirken i det hele tatt. Jeg tror kirken trenger flere markante teologer, som kan «smitte» folk og begeistre. Det finnes mange, men her må kirken aldri hvile – laurbær teller ikke. Noe av det den lutherske kirken har igjen er jo prekenen. Den må være god, og den må angå.

– Hvis du skulle overbevise meg om kirke­musikkens fortreffelighet, hva ville du si da? Jeg er ikke lett å overbevise.

– Da vil jeg si: Vi underholder oss jo til døde, for tiden. Og mye når ikke inn til følelsespunktene i oss – særlig fordi vi lukker igjen, stiller oss utenfor og sier: «dette skjønner jeg ikke». Da er løpet kjørt. Det er klart du må ha med deg hodet, men du ­lytter med hjertet. Og da fortrinnsvis på en ­«levende» konsert hvor alt annet lukkes ute. Men det er klart, kanskje du har blokkeringer, en barriere som du ikke kommer igjennom. Da handler det bare om å ta sats, sette seg ned og lytte. Jeg tror ikke det er umulig. Punktum der.

– Om du skulle klemme til og anbefale tre ­konserter, som du synes vi bør utsette oss for, hvilke tre?

– Tre, det klarer jeg ikke. Vi har ti ­urframførelser, bare det – Lasse Thoresens The land of your love, et verk bygget på Wergeland og sufitekster av den iranske dikteren Táhirih, som var en ­ledende skikkelse for kvinnefrigjøringen i Midtøsten på 1800-tallet, noe som kostet henne livet. Det ser jeg frem til. Og konserten med Andreas Utnem, den synes jeg er veldig fin – jeg har hørt mye på ­albumet Night hymn i det siste. Den vil treffe, det er jeg ­sikker på. Og Jordi Savall, naturligvis. Og ­avslutningen, André Campras Rekviem blir en ­øreåpner for et usedvanlig vakkert verk, det har ­denne italienske lettheten. Han var opera­komponist, først og fremst, men var ansatt 20 ­ganger i ­forskjellige kirker – for livsoppholdet. Og så konsert i Gamle Aker kirke søndag – det blir stille barokk, ­sardinske strupesangere og en tysk sopran, som synger tostemt med seg selv.

– Det var fem?

– Ja.

– Hva gjør du for å få en så svær båt som Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival til å seile, hvordan arbeider du ut programmet?

– Jeg lytter, lytter og lytter. Med hjertet, ja, men også med hodet. Jeg besøker festivaler og ­knytter kontakter, jeg hører på CD-er. Så er det noe som slår igjennom, og jeg sier – «dette vil jeg dele med noen».

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Håvard Svendsrud: «Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste»

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»

Hans Johan Sagrusten: «Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette...»

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.