‘Det er ikke bra å begi seg inn på mørke veier eller sette på seg den mørke hatten
– for så bli værende i det okkulte eller å være i helvetets forestillinger uten å ha et hellig mål for øyet.’
Asbjørn Bjornes - du har tatt kraftgrepet og oversatt Dantes Inferno til moderne norsk. Hvordan er det å stå der, sammen med dikteren, foran Helvetets port?
– Jo da, Dante skjelver – og han skriver så jeg opplever det. Han – som samtidig er forteller og hovedperson i sin egen bok – er den bortkomne pilegrimen som står ved inngangen og får vite at han, som har gått seg vill, skal la alt håp fare. Han synes det er et veldig hardt budskap, dette at han skal gjennom den delen av dødsriket hvor de fortapte sjelene lider. Inferno er «befolket» av en rekke skikkelser som vi kjenner igjen fra historien, fra Bibelen og mytefortellingene. Blant disse er den romerske dikteren Vergil (70–19 f.Kr.) – Dantes støtte og veileder - den eneste som kan hjelpe ham ut av helvetet, han har til og med fått mandat til det fra Himmelen.
– ... han er også på tur?
– Ja, og han kommer Dante til unseting da han har gått seg vill i en mørk skog. Dante, eller pilegrimen, sier et sted: «Hvorfor jeg, jeg er ikke Paulus, jeg er ikke Aeneas, ingen kan vel tro at jeg er verdig til dette – å reise gjennom dødsriket, jeg som bare er et vanlig menneske». Men han reiser, og han reiser egentlig «oppover», for etter at han har opplevd ondskap, plager, dårskap og alt, skjønner han at dette ikke er noe sted å slå seg til ro, men et stadium på «reisen» mot noe større, mot Gud.
– Ser du for deg landskapet ... det må jo være enorme saker å gjenskape, hvordan stålsetter du deg til noe sånt?
– Det er et godt spørsmål. Nysgjerrigheten har nok vært drivkraft, interessen min for litteratur, filosofi, filologi, etikk, alt på samme tid – slik vi finner det hos Dante. Og landskapet – jeg har jo mine egne bilder av det, delvis skapt av kunsten, delvis min egen fantasi: Disse sjelene som går ned i Inferno, da tenker jeg det gjerne som et fysisk landskap – men jeg vet at det er en allegori, også, et bilde på det hinsidige som ligger utenfor vår gjenkjennelses og fatteevne.
– Inferno er første del av Dante Alighieris udødelige Den guddommelige komedie (La divina commedia). Komedie?
– Ja, nå er ikke dette en komedie i vår vanlige forstand. Den gamle komedien ble kalt komedie fordi den ender godt, tragedien ender dårlig. Og Dantes komedie ender godt, i Paradiset.
– Det er god grunn til å reise til Ravenna for å gå i Dantes fotspor. For 700 år siden i år, satte han punktum for «komedien» – her, i denne byen. Hadde bøker vært verneverdige, ville Den guddommelige komedie vært vernet. Men det er den ikke, den har levd sitt selvstendige, sprut levende liv gjennom århundrene – tusener av oversettelser og utgivelser, i Norge finnes det flere og bare i år, to nyoversettelser av Inferno. Hva er dette, denne gnisten?
– Vi kan lese Dante på mange måter – som stor litteratur, som historie og et levende fortalt tidsdokument, politikk, som astrologi, som mytologi, som teologi eller rett og slett oppbyggelig, kristen inspirasjon. Det er en rekke forståelseslag, de ligger på hverandre. «Gud er Gud, om alle land lå øde. Gud der Gud om alle mann var døde», hadde jeg nær sagt – Dante er tidløs, han skriver om det som berører mennesker nå, uansett tidsspenn eller ståsted. Det ligger der.
– Og så kan du vel si at opprøret og utbruddene hans mot maktmennesker er «moderne» nok, det ser ikke akkurat ut til at vi har kommet noe særlig videre i det faget?
– Nei, maktmisbrukere kommer ikke godt fra det hos Dante, de straffes hardt. Maktmisbruk, enten det er sekulært eller kirkelig. De samme maktkampene som preget hans samtid, preger dagen i dag. Han tar den tidens pavekirke og rister den for sin grådige materialisme. Og samtidig bekjenner han seg til Kirkens grunnleggende budskap om nåde og frelse, og til dens morallære, som han mener er absolutt nødvendig for at et samfunn skal leve i fred. Kjærlighet, for eksempel – kjærlighet til mennesket, kjærlighet til Gud, det står i motsetning til skjørlevnet, et dårlig liv og det ikke å ta gode, moralske valg.
– Egoisme er et ord som runger i avisartikler og ellers, vi stempler hverandre mer enn gjerne som egoister?
– Ja, og sånn var det den gangen, også. Det mennesket som er innkrøket i seg selv, som det gjerne heter – i Dantes helvete skapes det ingen vennskap eller relasjoner, her er hver og én sin egen herre og ingen gjør forsøk på å hjelpe den andre. Dante vil på en måte vise at det er et helvete i seg selv, det å stå alene og være mot alt og alle. For i helvetet er det mange som forbanner Gud, sine foreldre og sitt hjemland. Og det er begynnelsen til all ulykke – når man er alene og innkrøket i seg selv og sitt.
– Helvetet sitter løst på leppene i dag – «helvetes pent», «helvetes politikere», «helvetes NSB» ... «helvetes», «helvetes», «helvetes» ... Hvordan reagerer du på det, du som beskjeftiger deg med det «virkelige» helvetet?
– Jeg reagerer nok. Særlig når det skjer i offentlig sammenheng. Jeg synes man har et ansvar for sitt eget liv og sin egen måte å formulere seg på. Det representerer i det minste en ordfattigdom.
– Og en besvergelse?
– Ja, det er det. Dante er også inne på det – det finnes en sjel, der, som anklager en annen, jeg lurer på om det er paven selv – «fanden ta ham», altså, – der kommer det frem. Dante er ikke snau med å bruke harde, sterke virkemidler for å få frem meningen sin. Men han har et kristelig siktemål med det: Han vil opplyse om at den rette veien er veien til Gud, helvetet er ikke noe blivende sted. Hos Dante er det alltid en vei gjennom inferno, han vandrer gjennom det – inn i håpets rike, purgatoriet, og videre til paradiset. Som leser blir vi dradd i samme retning som han.
– Helvetet er jo også, jeg hadde nær sagt, en «naturlig» del av ungdomskulturen – Inferno på film, Satanrock, blodige romaner. Hva er det for noe?
– Ja, hva kommer det av? Vi omgir oss jo med krimlitteratur, Jo Nesbø, for eksempel, der finner du de mest grusomme beskrivelser, et helvete. Eller Morgan Cane – Helvete under null. Det finnes mye. «Helvete» er blitt en del av vår kultur, må vi nok bare innrømme – like mye som vi sier at «du er en engel» eller «dette var himmelsk».
– Og det er beklagelig?
– Både og, vil jeg si. Men man skal nok vite at det er ikke bra å begi seg inn på mørke veier eller sette på seg den mørke hatten – for så bli værende i det okkulte eller å være i helvetets forestillinger uten å ha et hellig mål for øyet. Det er i hvert fall helt avgjørende for meg, ut fra mitt kristne ståsted. Og samtidig er det en del av vår kultur og vår felles hukommelse og bevissthet. Det er bare sånn det er.
– Den guddommelige komedie er en pilegrimsbok, dagens pilegrimsvandringer blir kanskje litt fislete til sammenligning?
– Det vil jeg si. Jeg ser jo at det er en del pilegrimer, nå, som går nærmest for mosjonens skyld – en liten dash kultur underveis, gjerne i form av en kirke på en mellomstasjon. Det er ikke min pilegrimsvandring, det får andre ta seg av. Jeg ville nok gå med det åndelige for øyet, slik det var én gang og slik det fortsatt er for mange i dag.
– Dante, selvfølgelig, men kan du trekke frem én annen pilegrimsbok, som holder for livet?
– Pilegrims vandring av John Bunyan er jo veldig kjent. Og Augustins Bekjennelser, det er mer en erkjennelsesprosess. Det er et vakkert ord, det klinger vakkert i mine ører – en reise til erkjennelse.
Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.
