Foreldrene deres vokste opp med at det bare var fulle folk som joiket
Nå har de startet kor for å ta joiken tilbake
De synger seg tilbake til røttene
Den brune hestehalen til Ann Solfrid Iversen danser mens hun svinger med på «Gula Gula», som musikeren Mari Boine har gjort kjent. Hun er halvt samisk – og det er dette hun har savnet: Et joikekor.
Så da Oslove Juoigansiida – Oslo joikekor, startet opp, ble hun raskt med på notene:
– Men hos mange i foreldregenerasjonen er skammen over det samiske fortsatt stor. Mamma turte ikke ha på kofte før hun ble 78, røper Iversen i pausen.
Om knappe fire dager skal Ann Solfrid og resten av flokken joike nettopp for mamma Reidun.
Etter Fosen
Joikekor vokser ikke på trær. Vårt Land har sporet opp et par andre. Et i Tromsø, et prosjektkor med medlemmer fra hele Sápmi, og en joikegruppe i Sør-Varanger. Men siste tilskudd heter altså Oslove Juoigansiida – Oslo joikekor.
De startet opp i spede former rundt påsketider, og ble formelt stiftet i november. Om litt skal de holde sin hittil viktigste konsert. De skal joike under 75-årsjubileet for Oslo Sameforening.
Koristene er spente:
– Jeg har alltid drømt om å synge i kor. Men før dette hadde jeg bare sunget i dusjen. Så ramla jeg inn her en dag etter en Fosen-demonstrasjon, forteller en av altene i koret, Nina Nyvoll Vikshåland.
Samisk tid
Vi er innom på siste tirsdagsøvelse før konserten. Det nøyaktige oppmøtetidspunktet er ikke helt lett å få grep på. I utgangspunktet skal de starte de klokka sju.
– Men husk samisk halvtime, sier dirigent Kaare Nilsen med et smil. De er altså ikke er kjent for å starte helt presis.
Nilsen vokste opp på Østlandet, men tilbragte mye av barndommen nordpå. I Porsanger og Karasjok. Og som for flere andre i koret, sier han at det var fornorskingen som gjorde at han aldri opplevde at det ble joiket eller snakket samisk hjemme.
Han tror foreldregenerasjonen har tenkt på det å bli mest mulig norske som en gave de kunne gi til barna. Selv er han ikke bitter, men han har bestemt seg for å ta tilbake det tapte. Derfor har han fått seg kofte.
Og derfor bestemte han seg for å stikke innom her på en tirsdag. Målet var å få kontakt med det samiske miljøet i Oslo, utforske nye sider av sangstemmen, og lære det han aldri lærte som barn.
– Men jeg skulle bare joike. Jeg hadde ikke tenkt å ta ansvar og sånn …
Lærer av hverandre
Det viste seg nemlig at Nilsen hadde noe de fleste av de andre manglet: Korerfaring. Først ble han spurt om å lede en øvelse. Så ble han bedt om å dirigere på en konsert. Nå er han korets faste dirigent.
Nilsen forklarer at det er store variasjoner i måten det joikes på i ulike deler av Sápmi, og at det viktigste for koret er å prøve ut ting, ikke å være noe joikepoliti som sier hva som er rett og galt. Underveis lærer de av hverandre. På øvelsen gir Daniella Vaajma Brosche gjerne noen tips. Hun er sørsamisk og svensk, og har jobbet mye med joiking:
– La tungen bevege seg mye, da får du den samiske klangfargen, sier hun og forteller at det er moder natur sitt hjerteslag som høres i joiken de jobber med akkurat nå.
Nilsen ber koret teste det – og helst overdrive:
– Hvis det blir for crazy, så sier jeg fra.
Selvsikkerhet
Det er lørdag. Det er alvor. I kvadraturen i Oslo er det stille i gatene, men det lyser fra Samisk hus. Her feires det at det er 75 år siden Oslo Samiid Searvi – Oslo Sameforening – ble startet. Dette er forløperen til Norske Samers Riksforbund, en kulturpolitisk organisasjon som også er det ledende partiet på Sametinget.
Koristene tripper rundt mens det holdes taler og serveres middag. Etter et par samiske halvtimer trekker de ut til et rom i bakgården for å varme opp. De masserer halser og kjever. En av barytonene på bakerste rad, skuespilleren Mikkel Gaup, ser ut til å sette norgesrekord i å strekke på tungen.
Snart er stemmene klare. Koret prøver seg på «Gula Gula».
Nilsen minner om at det skal være gøy, at de synger for venner.
– Husk energien og selvsikkerheten vi hadde på tirsdag. Synger vi feil toner så gjør det ingen verdens ting.
– Det var ikke stuerent
Inne i salen, ved et av bordene, sitter en eldre dame med rutete sjal. Reidun Iversen har reist helt fra Jessheim for å få med seg dette. Snart skal hun få høre datteren Ann Solfrid joike.
– Jeg synes det er så fint. I barndommen hørte jeg nesten ingen som joika. Det var ikke stuerent. Det var kun fulle folk som joika, forteller Iversen, som vokste opp i Skiipagurra, som i dag ligger i Tana.
Som barn gikk hun på internatskole, og som 17-åring flyttet hun til Østlandet.
– Du ble lært opp til at det å være same, var ingen ting. Det som var stort, var å være norsk. Jeg husker jeg fikk en god venninne fra Tysfjord. Men jeg visste ikke at hun også var same! For vi fortalte ikke hverandre at vi var begge samiske.
Og hun husker at hun trakk på skuldrene under Altasaken for over 40 år siden, da en kollega fikk seg til å si «helvetes samer som lager så mye bråk».
– Jeg sa bare «same for meg», og gikk.
Men nå har noe snudd. I en alder av 80 år har hun kjøpt seg bøker for å lære seg å lese og skrive samisk. Hun forteller at hun forstår alt som sies, men at det ikke er bare lett å komme på ordene når hun ikke har brukt språket siden hun var barn. Og for to år siden fikk hun seg kofte. Det var etter at datteren Ann Solfrid hadde fått sin.
– Jeg er veldig lykkelig for det. Jeg var ikke så veldig opptatt samesaken. Det er først nå jeg har blitt det, for jeg føler jeg har mista så mye.
Tjuehoda troll
Nå har koret kommet tilbake fra øverommet, og stilt seg opp foran publikum. Styreleder Børre Gaup tar ordet. Han forteller om hvordan koret ble til, og roser Mikkel for å ha dratt i gang ting, og Kaare for å ha tatt jobben med å stå foran og holde orden.
– I løpet av tida er samisk joikekor blitt til et tjuehoda 1.500 kg tungt troll …
– Så … Nu joiker vi! erklærer Gaup.
Nilsen hever hendene, og snart fylles rommet av lydbølger. «Gula Gula» går som planlagt. Folk reiser seg og filmer med mobilene sine, og de synger med i det den samiske nasjonalsangen «sámiid eatnan duoddariid» klinger ut i rommet.
(Erlend Berge)
Det klappes. Det bukkes. Endelig kan joikerne puste ut. Rekkene løses opp, og Ann Solfrid går ned blant publikum. Moren kommer henne i møte. Under et banner med teksten «La fjella leve» gir hun datteren en god klem.
– Jeg satt der helt sånn …
Reidun tar hånden til hjertet, og ser på datteren:
– Det var verdt hele turen!
